Plinius

søndag, juli 13, 2008

SK 28/08: Askepott på Bislett

Filed under: debatt, Søndag kveld, utdanning — plinius @ 12:17 am

Universitetet i Oslo er en sterk og selvbevisst institusjon.

Skal HiO som profesjonsuniversitet bli noe mer enn Askepott på Bislett, må det særegne ved praksisbasert kunnskap markeres – gjennom vår egen praksis.

For femten år siden ble norsk høyere utdanning reorganisert. Det som ble kalt «kvalitetsreformen» kan bedre beskrives som en effektivisering av utdanningsproduksjonen – etter europeisk mønster.

Norske universiteter og høgskoler i høyere utdanning får nå betalt for hvor mange studiepoeng, doktorgrader og godkjente forskningspublikasjoner de leverer. Fabrikkens og markedets logikk invaderer Akademia – over hele Europa,

Bologna er både en prosess og en pølse.

Elite og masse

I en global kunnskapsøkonomi er dette uunngåelig. Den gamle universitetsutdanningen var tilpasset en sosial elite. Den nye universitetsutdanningen skulle være tilpasset kunnskapsøkonomiens krav.

the places that are globally competitive are those that have robust local ecosystems of resources supporting innovation and productiveness.

A key part of any such ecosystem is a well-educated workforce with the requisite competitive skills.

Men gammel vane er vond å vende. Bachelorgraden trekkes fortsatt mellom motstridende oppgaver:

  • å gi yrkesrettet grunnutdanning for arbeidslivet – og
  • å kvalifisere for master- og doktorgradsstudier

Mastergraden utsettes for samme type krysspress.

Skal den fungere som påfyll for yrkesutøvere eller som grunnkurs for forskere? Og splittelsen fortsetter på neste nivå, der akademiske doktorgrader utfordres av praksis- og utviklingsrettede læringsløp – som førstelektorprogrammet ved HiO og enkelte andre høgskoler.

Det nyeste skudd på treet er HiOs planlagte 1bibliotekarprogram.

Praksissjokket

Nå sier flere sentrale aktører at reformene var for små.

Nyutdannede klarer ikke jobbe, skriver Aftenposten. Over halvparten av arbeidsgiverne synes kandidatene er for dårlig forberedt for arbeidslivet.

Omtrent fire av ti arbeidsgivere mener at utdanningsinstitusjonene er lite flinke til å imøtekomme endringer i arbeidsgivernes behov for ny kompetanse.

Forsknings- og utredningsinstituttet NIFU Step sier det samme. Studentenes landsforbund ønsker tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet. Det innebærer læring i kontakt med virkelige problemer – der det nesten alltid er flere mennesker involvert

The most profound impact of the Internet, an impact that has yet to be fully realized, is its ability to support and expand the various aspects of social learning. …

Perhaps the simplest way to explain this concept is to note that social learning is based on the premise that our understanding of content is socially constructed through conversations about that content and through grounded interactions, especially with others, around problems or actions.

The focus is not so much on what we are learning but on how we are learning.

Tidligere UiO-rektor Arild Underdal vil ha en ny mastergrad «for eliten».

Det vil gi et smalt og krevende utdanningsløp for de som satser på tradisjonell akademisk forskning – og en bred, praksisrettet utdanning for det store flertall som skal ut i produksjonslivet. En felles utdannning, med samme type læringsmiljø for begge «linjer», tilfredstiller ingen av dem.

It’s just a lot of baloney, sier amerikanerne når noen prater tull. Det skyldes at Bologna-pølsen ble laget av billig og blandet kjøtt.

Parallelle løp

Underdals bekymring gjelder utflatingen av universitet.

De nye bachelorutdanningene sørger for at store studentgrupper får sine seksti studiepoeng. Men de reformerte studiene er lagt til rette for den store gruppen av middels interesserte og middels kapable studenter. Skjerpede krav gir færre kandidater og mindre penger i kassa. Derfor bør studiet deles.

Studentenes Landsforbund er uenig.

Ambisjonene bør heller være at alle skal få gå på en eliteskole, ikke bare et fåtall, mener Øistein Ø. Svelle, leder i Studentenes Landsforbund

Det enkleste ville være å gi alle en doktorgrad når de fyller 30 …

Men den debatten får universitetene ta. Det jeg synes er interessant, er hva høgskolene og profesjonsutdanningene bestemmer seg for.

Jeg holder meg til biblioteksektoren, men tror situasjonen kan være den samme i andre praksisfelt og profesjoner.

Dobbelt valg

Bibliotekprofesjonen står overfor et dobbelt valg. Det ene gjelder forholdet mellom teori og praksis. Det andre gjelder forholdet mellom høye og moderate læringskrav. Begge spisser seg til ved overgangen fra en industriell til en kunnskapsbasert økonomi.

I 1990 var det god balanse mellom utdanningens innhold og praksisfeltets forventninger. Arbeidsoppgavene og yrkesrollene var klare. Som en del av velferdsstaten hadde bibliotekene hadde vært gjennom en langvarig vekstperiode. IKT var på vei inn, men ikke raskere enn at teknologien kunne fordøyes.

Profesjonen var stabil og rimelig trygg på seg selv. Framtidsvisjonene – a la Bibliotek 2020 – varslet om store endringer. Men biblioteknorge tok det med ro. Utfordringene banket ikke på døra der og da.

Nå står forandringene i kø. Kunnskapsøkonomien dreier seg både om velferdsstatens yrker – i helse, utdanning, omsorg og forvaltning – og om produksjon for globale markeder: høyteknologi og finans: medier og kultur: innovasjon og entreprenørskap, markedsføring og salg.

Endringspresset er høyt i alle bransjer. De livslange trygge jobbene i et kjent og stabilt arbeidsmiljø bli færre og færre. Digitalisering og globalisering øker kravene til omstilling og nyutvikling, prosjektarbeid og forandringsledelse.

Praktisk kompetanse

Bibliotekene trenger fagfolk med innsikt i tradisjonell bibliotekvirksomhet – den forsvinner ikke over natta – og som samtidig mestrer

  • digitale teknologier
  • utadrettet bruk av digitale teknologier – praktisk og pedagogisk – i forhold til dagens brukere
  • forandringsarbeidet innad i organisasjonen

Noe kan oppnås ved å ansette folk med andre spesialiteter enn den klassiske bibliotekarutdanningen. Men hvis det krevende og innovative arbeidet i hovedsak settes ut, vil profesjonen undergrave seg selv. Den vil mestre det som var, men ikke det som kommer.

… in a rapidly changing world, these ecosystems must not only supply this workforce but also provide support for continuous learning and for the ongoing creation of new ideas and skills.

Derfor trenger også bibliotekfaget en «eliteutdanning» – rettet mot de tyngste og mest krevende oppgavene i praksisfeltet. Mange veier står åpne for bibliotekfolk som vil bli forskere i en akademisk tradisjon. I tillegg trenger vi attraktive læringsløp for de som sikter høyt og vil jobbe hardt i forhold til oppgavene og endringsprosessene i praktisk bibliotekvirksomhet.

Bratte bakker

Ordet elite har en tvetydig klang. I Norge er det Askeladden som får prinsessen og halve kongeriket. Han anstrenger seg ikke i utide, Det holder å være snill og nysgjerrig …

Med eliteutdanning mener jeg ikke en lukket utdanning «for en elite», men rett og slett en utdanning som

  • gir uvanlig høy faglig kompetanse
  • på basis av uvanlig hardt arbeid

Den brede bachelorutdanningen med moderate arbeidskrav er det fortsatt behov for.

All organisert utdanning må forankres i studentenes virkelighet. Masseutdanning må rettes mot midtgruppen. De har barn, bijobber og et sosialt liv som de ønsker å pleie. Mange bor langt unna – og strever med tidsbudsjettet.

Gjennomsnittsstudentene sikter ikke mot faglige eller organisatoriske toppstillinger. De vil ha en normal arbeidsuke – både mens de studerer og senere i livet. Da kan det nyttige forenes med det bedagelige. De bør få en utdanning som aksepterer dette som premiss.

Læringstrykket kan gjerne økes noe – slik at arbeidsuka faktisk kommer opp til 35-40 timer. Krever vi mer som norm, stanger vi hodet i veggen. Hvorfor skal studenter jobbe hardere og leve enklere enn folk flest?

Men verden er urettferdig.. Profesjonen trenger også bibliotekarer med spisskompetanse. Den krever en annen type innsats.

Arild Underdal står opp klokken fire om morgenen, og liker å være på jobb senest klokken seks – forteller forskning.no.

De som vil – og har praktisk mulighet for – å prioritere intensiv læring gjennom en årrekke, bør derfor kunne velge en brattere vei enn flertallet.

Faglig styrke

I dag er det lite debatt om langsiktige utdanningsstrategier innad i profesjonen. Temaet er vanskelig, siden det synliggjør motstridende interesser i miljøet. Danmark og Bibliotekarforbundet der har nok kommet lenger.

Alle vil ha flere mastergradskandidater og mer forskning. Men strategi dreier seg om valg mellom ulike veier. Verken mastergrader eller forskning har verdi i seg selv. Det er deres bidrag til feltets og profesjonens utvikling de neste tiårene som må vurderes.

Søkingen til mediefag, bibliotekfag og journalistfag har gått kraftig ned de siste årene. Tilstandsrapport for UH-sektoren, s. 24.

Den diskusjonen forutsetter en skarp analyse – med debatt – om de deler av samfunnsutviklingen som virker inn på bibliotekene. Blikket må rettes ut før det kan rettes inn.

Jeg tror dette gjelder alle profesjoner som ønsker å hevde seg faglig i det 21. århundre. Foreløpig er det den digitale utfordringen som merkes best i bibliotekene. Men etter hvert som Kina, India og andre nye industriland kommer på banen, vil den globale konkurransen slå inn.

Norge er et høykostland, og viktige deler av bibliotekenes virksomhet kan komme til å «flagges ut». Ikke i år og ikke i 2009. Men kom tilbake i 2014 …

Ressurser

Plinius

  • SK 19/08. FoU-strategi 2008. Kunnskapsøkonomien krever en kunnskapsbasert profesjonalitet.

***

VEDLEGG 1

Det vil bli stadig mer bruk for arbeidskraft innenfor forretningsmessig tjenesteyting, dvs. ingeniører, sivilingeniører, IT-utdannede, økonomer, samfunnsvitere og humanister. Særlig vil det bli behov for ingeniører, sivilingeniører og IKTpersonell da mange ingeniører går av med pensjon i årene som kommer. Det forventes vekst i kunnskapsintensive næringer der Norge har fortrinn, og dette lar seg ikke realisere uten sterk vekst i antallet med teknologisk og realfaglig kompetanse. Dette er kompetanse det er mangel på i dag. Det vil også bli økt behov for lærere, og dette gjelder særlig realfagslærere. Videre vil det bli særlig stor mangel på hjelpepleiere, men også stort behov for sykepleier og leger.

Kilde: KD. Tilstandsrapport for UH-sektoren, s. 21-22

… det er mye kreativitet i opprettelsen av studietilbud særlig blant de mindre høyskolene i distriktene. I 2006 opprettet eksempelvis Høgskolen i Hedmark studietilbud i blant annet Nordic Forestry and Wildlife Management, Årsstudium i jakt, jaktorganisering og jaktguiding, Bachelor i Sport and Event Management
og årsstudium i globalisering og utvikling. Blant kreative fagtilbud opprettet i 2007 kan Bachelor i opplevelses- og attraksjonsutvikling ved Høgskolen i Lillehammer nevnes.

Tilstandsrapport for UH-sektoren, s. 23

VEDLEGG 2

Om rektorvalget 2001 i Universitas:

Arild Underdal er den vi som studenttillitsvalgte mener er best skikket for å klare denne oppgaven.

Han har evnen til å se fremover, han forstår at universitetene i større grad er nødt til å konkurrere med andre nasjonale, og ikke minst utenlandske, utdanningsinstitusjoner for å tiltrekke seg studenter. Han forstår at man vil få penger etter hva man yter, etter hvilken kvalitet man har på forskningen og undervisningen.

Skal Universitetet i Oslo klare å henge med i utviklingen må man ha evnen til å ta inn over seg disse nye utfordringene. Det betyr at man på enkelte områder er nødt til å gjøre institusjonen mer smidig og attraktiv. Det er en utfordring. Den utfordringen tar Arild Underdal.

4 kommentarer »

  1. Plinius skriver skarpt og godt om det akademiske pølsemakeri.

    Som forlengelse og med litt ekstra krydder legger jeg til:

    I kunnskapsøkonomien er det egentlig lite plass til det kulturaristokratiske synet på forskerutdanning – selv om det jo er riktig at arbeidet adler mannen! Skillet går ikke mellom forskning som krever stor arbeidinnsats og enkelt utviklings- og undervisningsarbeid som ordnes ni-til-fire.

    Med “økonomi” forstår jeg systemer for håndtering og sparsommelig husholdning med knappe ressurser. Siden læring i vid forstand kan sees som produksjon, distribusjon og tilegnelse (”konsum”) av kunnskap, kan og må kunnskapsøkonomier like gjerne sees som læringsøkonomier.

    Slike økonomier har ulike dimensjoner i form av forskning, utviklingsarbeid og undervisning. Kanskje det med inspirasjon fra det lavtyske «zu vunde kommen» (forundring, fundering) kunne kalles økonomiens FUND-dimensjoner?

    Det er her ikke noen *prinsippiell* forskjell på produktiv lærings- og kunnskapsutviklende adferd og annen produktiv virksomhet – som det i primær- og sekundærnæringene eller kontorpreget arbeid. Men på detaljnivå er det naturligvis ulikheter – slik industriarbeidet jo avviker sterkt fra det foregående arbeidet med jord og husdyr.

    Det mest spennende akkurat nå – i mine øyne – er restruktureringen av utviklingsarbeid og undervisning, med utvikling av nye kvalitetskrav, eliter og masseproduksjon, mens en i forskningen strever med en «omvendt klassereise» i form av en tilsvarende massifisering og utflating. Dette siste kommer til uttrykk dels som banal me-too-forskning og enkle tellekanter, men kanskje i større grad som utredningsforskning. I parallell med dette skjer det, som Plinius påpeker, en organisering av elitistisk og spesialisert forskerutdanning rettet mot det internasjonale markedet.

    I Norge har vi hatt Stjernø-utvalget, mens franskmennene legger siste hånd på sin plan om å etablere 10 super-universiteter.

    Samtidig dyrker det norske høgskolesystemet – enn så lenge – naivistiske ambisjoner om å stige opp i forskeraristokratiet. De som alt har forsøkt sør i landet, merker nå den indre spenningen dette skaper mellom en liten og tynt kledt forskerelite og det store antallet profesjonsutdannere.

    Wikipedia om deiger, farser, posteier, ruller, skinker – og pølser:

    Pølsemaker er et håndverksyrke innen kjøttfaget.

    Pølsemakeren arbeider med å foredle kjøttråvarer etter slakting og grovdeling. Selv om yrkestittelen bruker betegnelsen pølse-, og produksjon av gode pølsevarer er en viktig del av fagkunnskapen, står også produkter som deiger, farser, posteier, ruller, skinker og pålegg, og prosesser som salting, røyking og speking samt produksjon av ferdigmat, på pølsemakerens oppdragsliste.

    I dag skilles det mellom tradisjonelle pølsemakere og industripølsemakere. Andre, tilliggende håndverksyrker er slakter, butikkslakter og kjøttskjærer.

    Pølsemaker

    Kommentar av Helge — søndag, juli 13, 2008 @ 11:02 am

  2. […] Askepott på Bislett […]

    Tilbakeping av P 163/08: Norsk standard « Plinius — mandag, juli 14, 2008 @ 8:22 am

  3. […] Den faglige debatten på bibliotekfeltet er lite utviklet. Faget akademiseres langsomt, med doktorgrader og professorater. En mer profesjonsrettet akademisering har så vidt begynt – med nye toppstillinger (dosenturer) og planene om et 1bibliotekarprogram – se også Askepott på Bislett. […]

    Tilbakeping av SK 36/08: Nye tanker om Nye Deichman « Plinius — søndag, september 7, 2008 @ 8:27 am

  4. […] Et profesjonsuniversitet uten et slikt grunnlag, blir Askepott på  Bislett. […]

    Tilbakeping av SK 37/09: Foucault på nettet « Plinius — søndag, september 20, 2009 @ 11:41 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: