Plinius

søndag, november 9, 2008

SK 45/08: To karriereveier for bibliotekarer

Filed under: forskning, Søndag kveld, utdanning — plinius @ 7:46 am

roadEtter noen år i tenkeboksen har bibliotekforskningen igjen kommet ut på banen.

Two roads through the woods.

I bibliotekutredningen går ABM-utvikling inn for å inkludere bibliotekene i et nytt program for kulturforskning. Bibliotekforum har satset på Nytt om bibliotekforskning – en fast spalte der Nils Pharo sørger for solid formidling fra forskere til praktikere.

Bibliotekmiljøets nye debattredaktør – jeg tenker selvsagt på Odd Letnes – har invitert folk fra begge sider av gjerdet til et temanummer om forskning (BoB 5/08). I siste nummer av Forskningspolitikk (9/08) presenterer Ragnar Audunson Place-prosjektet som et eksempel på tverrfaglig forskning.

FoU-kompetanse

I tillegg til økt diskusjon, er det også bevegelse på utdanningssiden.

Ved Høgskolen i Oslo, som satser på å bli et profesjonsuniversitet, legges det nå opp til to veier for FoU-kvalifisering. Den ene vektlegger F-en i FoU-begrepet og vil gå fra mastergrad til doktorgrad (Ph.D). Den andre vektlegger U-en og vil gå fra mastergrad til 1.bibliotekar.

Doktorgraden er forankret i det akademiske systemet. Det innebærer at kvalitetssikringen skjer gjennom fagfellevurderte publikasjoner – altså en monografi eller en samling artikler som til sammen utgjør en doktoravhandling.

Den faglige kvalitetssikringen av 1.bibliotekarer vil ha en bredere basis. Tilbudet er en del av HiOs innovative førstelektorprogram, som nå har pågått i omtrent ti årt.

Førstelektorstillingen ble innført i universitetssystemet som et alternativ til førsteamanuensis. I et historisk perspektiv henger den sammen med overgangen fra elite- til masseuniversitet. De store nye stuidentkullene i sekstiåra trengte lærere med gode pedagogiske kvalifikasjoner i tillegg til sin faglige ballast. De nyansatte universitetslektorene ønsket selvsagt ikke å bli låst til stillinger på bunnen av hierarkiet for all framtid – og kjempet fram en opprykksordning på basis av bredere kvalifikasjoner enn publisering alene.

Men alle som har prøvd å forandre strukturer, vet at motstanden er stor. I Akademia er det publisering for fagfeller som teller. Utvikling av nye undervisningsmetoder og formidling til folk flest kan i følge sin natur ikke være like fint og meritterende som teoretiske arbeider.

Innovasjonssystemet

Rangeringen av teori foran praksis går tilbake til grekerne og er overlevert til Vesten gjennom antikkens fremste systembygger – altså Aristoteles. Dante kaller ham kunnskapens mester: «il maestro di color che sanno».

I antikken og middelalderen rangerte den nyttige og praktiske litteraturen langt under den litterære, filosofiske og retoriske. Homer og Vergil, Platon og Cicero var kanoniske forfattere – i motsetning til Galen og Celsus (medisin), Pausanias (reiser) og Frontinus (akvadukter).

Det greske skillet mellom edel teori og vulgær praksis kan ikke anvendes på moderne samfunn. Den industrielle revolusjon sprang ut av intense samspill mellom forskning og produksjon.

Når produktiviteten fortsetter å vokse, har det mange årsaker. Forskningens bidrag realiseres ikke gjennom forskning i sin alminnelighet, men gjennom anvendt og anvendbar forskning. Skal vi diskutere strategier for norsk bibliotekforskning, bør vi først og fremst rette oppmerksomheten mot selve innovasjonssystemet – altså mot forholdet mellom kunnskapsproduksjon og tjenesteproduksjon.

Da vil vi også se – mener Plinius – at klassisk akademisk forskning og nyere former for utviklingsarbeid bidrar til praksisfeltets utvikling på ulike måter. Msange bibliotekarer har akseptert tanken om en kunnskapsbasert (evidence-based) bibliotekpraksis: KBBP.

Modellen er hentet fra medisinen. Først skal man forske. Deretter skal man summere opp forskningsresultater. Til slutt skal man oppsummere resultatene i retnmingslinjer – som leger, sykehus og sykepleiere skal følge.

Jeg har mye sans for denne tankegangen. Men den krever åpenbart mye arbeid, mye faglig diskusjon, mye profesjonell disiplin og mye oppfølging fra faglige organer. Disse elementene er lite utviklet i det norske bibliotekmiljøet. Skal vi ta KBBP på alvor, må vi faktisk begynne å jobbe slik helsevesenet jobber når de utvikler nye – og forkaster gamle – arbeidsformer.

Sirkulære prosesser

Selve KBBP-modellen tar forskningen som gitt. Den er nærmest en eksogen faktor, for å bruke økonomenes språk. Men den medisinske realitet er annerledes. De forskningsprosjektene som startes opp, springer jo i vesentlig grad ut av opplevde problemer i den medisinske og den helsepolitiske hverdagen. Det er virksomheten i praksisfeltet som generer de fleste forskbare problemer. Kunnskapen utvikler seg gjenom sirkulære prosesser.

Hvis vi først bruker medisinen som modell, må vi også sørge for at bibliotekforskningen er forankret i bibliotekenes løpende praksis. Når NBF ber om praksisnær forskning, har foreningen forstått noe viktig: forskningsstrategier må forhandles fram mellom partnere som har delvis overlappende og delvis motstridende interesser. Når prosjektene utformes og gjennomføres i tett samspill med miljøet, har jeg lyst til å snakke om praksisbasert kunnskap.

Å realisere denne typen kunnskapsproduksjon er langt vanskeligere enn de fleste ser ut til å tro. Det er overgangen fra prosjekt til prosedyrer som er vanskelig. Prosjekter pleier å leve sitt eget liv på siden av de daglige rutiner og arbeidsformer. Prosjektarbeid kan være teknisk krevende, men det er ikke politisk krevende. Et nytt prosjekt truer ingen – så lenge det ikke truer vår vante praksis.

Store prosjekter

Jeg har ofte vist til Biblioteket finner svaret – som var mitt første møte med norsk bibliotekforskning. Prosjektet var spenstig, mangesidig og solid forankret hos solide praktikere. Resultatene var nye og banebrytende. Men jeg kan ikke si at prosjektet var vanebrytende. Resultatene blir ikke fordøyd. De gamle kvalitetsproblemene vedvarer – og ingen tar noe spesielt ansvar for å løse dem.

I år er det naturlig å peke på et annet banebrytende prosjekt. Jeg tenker på Storbyprosjektet. Det var ikke fullt så stort og mangesidig som BFS, men jeg betrakter det som like spenstig og like godt forankret i praksisfeltet. Vi har fått mye ny kunnskap – og jeg har hatt stor glede av å analysere og presentere noen av resultatene gjennom Plinius. Men hva er neste skritt? Hvordan skal denne typen kunnskap integreres i profesjonens praktiske arbeid?

Vi vet at vanlig formidling – enten det skjer gjennom foredrag eller publikasjoner – har liten virkning på etablerte arbeidsformer. Det er vanlige argumentene og de vante rutinene – altså doxa og habitus – som må endres. Det skjer bare hvis organisasjonene utsettes for et vedvarende «læringstrykk» fra aktører som har en langsiktig strategi for endring.

I begge disse tilfellene genererte praksisfeltet gode prosjekter. Men jeg tror at de som ledet, eide og finansierte prosjektene trodde for mye på forskningens egentyngde. I opplysningstida var det ikke nok å predike om potetens fortreffelighet.  Den norske skepsis til nye sør-amerikanske rotvekster måtte overvinnes gjennom mange års seigt og praktisk arbeid.

Dagens bibliotekarer er selvsagt langt mer lærevillige. De har fullført en moderne treårig utdanning. Vi har podet dem grundig inn med pedagogikk, vitenskapelig metode og moderne innovasjonsteori. I prinsippet skulle de rase av gårde straks prosjektrapporten fra ABM-utvikling foreligger.

Når dette ikke skjer, har vi et problem. Forskningens resultater stopper på halvveien – før de fører til forandring.

1bibliotekar

Det er denne siden av kunnskapsutviklingen den alternative kompetansestigen må ivareta, tenker Plinius.

Førstelektorene har høy kompetanse på reell læring og den nye dosentstillingen har høyere kompetanse – på praktisk og organisatorisk utvikling. Begge arbeider med gjenstridige strukturer og prosesser – der det ikke er nok å forstå hva som foregår. Du skal også overskride vanegjengeriet – som betyr å forandre mennesker og organisasjoner på et dypere plan enn det kvantitative («flere byer i Belgia»).

De nye 1bibliotekarene blir altså organisasjonsutviklere og innovatører – kall det gjerne praktorer – på samme faglige nivå som våre doktorer, men med en annen basis for sine kvalifikasjoner.

Ressurser

Om FoU

Om Storbyprosjektet

5 kommentarer »

  1. Plinius skriver oversiktlig om FoU – forskning og utvikling:

    «Ved Høgskolen i Oslo, som satser på å bli et profesjonsuniversitet, legges det nå opp til to veier for FoU-kvalifisering. Den ene vektlegger F-en i FoU-begrepet og vil gå fra mastergrad til doktorgrad (Ph.D). Den andre vektlegger U-en og vil gå fra mastergrad til 1.bibliotekar.»

    Ph.D.-graden vil ventelig lanseres i 2010 eller 2011. Her er – i denne omgang – noen praktiske opplysninger om 1.bibliotekartilbudet.

    På sitt møte 23. oktober 2008 gikk Utvalg for førstelektorprogrammet ved Høgskolen i Oslo inn for å starte opp dette kvalifiseringstilbud til bibliotekar:

    «Modulen vil bygge på det samme erkjennelsesteoretiske og praksisnære grunnlaget som førstelektorprogrammet og skal være en del av dette. Modulen for førstebibliotekarkvalifisering skal være åpen for alle med relevant bibliotekfaglig bakgrunn og mastergrad eller tilsvarende. Mastergraden trenger ikke være innen bibliotek- og dokumentalistområdet, men søkerens kvalifiseringsgrunnlag for opprykk må i vid forstand være det.»

    En har i denne omgang gått inn for å ta opp inntil 8 stipendiater hvorav inntil 2 fra Høgskolen i Oslo. Dette knytter seg til finansieringsordning. Inntil 2 stipendiater ved Høgskolen i Oslo vil få fristilling i vanlig stilling i 50% av tida for å delta i programmet. Eksterne deltakere må få slik fristilling hos egen arbeidsgiver samt en studieavgift som går til profesjonell veiledning for den enkelte samt kurstilbudet.

    Det blir en formell utlysning nå i midten av november 2008 med søknadsfrist 2. mars 2009. Det arrangeres også et veiledningsseminar for søkere i første halvdel av desember. Programmet starter opp i september 2009.

    Dersom du selv eller noen i din stab vil vurdere å delta, ta gjerne kontakt med

    rådgiver Hilde Doksrød
    epost: Hilde.Doksrod AT hio.no
    tlf: 22 45 28 57

    dosent Helge Høivik
    epost: Helge.Hoivik AT hio.no
    tlf: 22 45 26 22

    Du kan også lese mer om dette tilbudet på http://pedit.hio.no/~1lektor/1bib/wordpress/

    Kommentar av Helge — søndag, november 9, 2008 @ 12:00 pm

  2. Plinius skriv:

    «De forskningsprosjektene som startes opp, springer jo i vesentlig grad ut av opplevde problemer i den medisinske og den helsepolitiske hverdagen.»

    Har du gløymt at «opplevde behov» er behova til eit lite rikt mindretal på denne kloten? Vidare ein interessant parallell…

    http://www.who.int/neglected_diseases/en/

    Kommentar av Pål — mandag, november 10, 2008 @ 11:16 am

  3. Hei Pål:

    Takk for kommentar.

    Jeg er svært engasjert i den problemstilllingen du nevner – ikke minst fordi jeg (1) har vært opptatt av helseøkonomi og globale helseproblemer i mange år; (2) har jobbet en god del i u-land; og (3) har forsket på strukturell vold – som bl.a. viser seg ved differensiell dødelighet og sykelighet mellom sosiale klasser.

    Den nye behandlingsmåten for alvorlig diaré (OHR) – altså tilførsel av væske med både salt og sukker – er både enkel og billig, og har reddet millioner av barns liv. Noe av det Bill and Melinda Gates Foundation gjør riktig – i tillegg til å støtte bibliotek – er å satse massivt på FoU-arbeid rundt tropesykdommer.

    Men alt kan ikke sies i enhver sammenheng … Jeg har ikke glemt, men begrenset meg til ett poeng.

    Kommentar av Plinius — mandag, november 10, 2008 @ 1:03 pm

  4. Dette var et godt innlegg, Tord!

    Jeg er enig i diagnosen din om at det er vanskelig å forandre bibliotekene og bibliotekarenes praksis raskt med forskningsformidling. Kanskje må det sive inn over lang tid, som potetens fortreffelighet. De nye førstebibliotekarene vil kunne bidra med en annen type kompetanse, kanskje. Kanskje er denne kompetansen mer kompatibel og lettere å ta til seg for bibliotekpraksisfeltet. Det blir enn så lenge spekulasjoner.

    Jeg tror tett integrering av forskningen i b&i-undervisningen er det viktigste vi kan gjøre. Jeg tror også at den er ganske velintegrert nå, men effekten i bibliotekpraksisfeltet lar vente på seg.

    Hvis vi utvider praksisfeltet til å se utenfor bibliotekinstitusjonene, f.eks. på webverdenen med sine struktureringsbehov (les informasjonsarkitektur) eller søkemotorfeltet med sine behov for bedre indekseringsalgoritmer, brukerfunksjonalitet, grensesnitt osv., så er dette områder som kanskje er mer følsomme for forskningen? For eksempel fordi deres inntekter er mer avhengige av et raskt skiftende marked med mange alternativer.

    Kommentar av Nils — onsdag, november 12, 2008 @ 2:22 pm

  5. […] 45/08. To karriereveier for bibliotekarer. Velg mellom forskning og […]

    Tilbakeping av P 30/13: Forskning som kitsch | Plinius — onsdag, juni 19, 2013 @ 12:55 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: