Plinius

søndag, november 16, 2008

SK 46/08: Praksis og praksisfelt

Filed under: debatt, forskning, Søndag kveld — plinius @ 8:20 am

teoriI nyeste Bibliotekforum (9/08) inviterer Nils Pharo oss til å grunne over hva som er vårt praksisfelt.

Hovedtyngden av bibliotekarer har allerede en oppfatning om feltets innhold: – For de aller fleste som har gjennomgått bibliotekhøgskolen er det antakelig den tradisjonelle biblioteksektoren som man tenker på. Dette vil antakelig være situasjonen i lang tid framover.

Det er lett å si seg enig så langt.

Men, etter mitt syn vil det være totalt uansvarlig av oss som besitter ekspertkompetanse innenfor kunnskapsorganisering og gjenfinning å ikke ha et videre blikk enn dette..

Det Pharo ønsker, er å utvide praksisfeltet til også å inkludere nettsteder, private bedrifters og offentlige organers dokumentforvaltningssystemer, databaser og søkemotorer.

Forandringsarbeid

Men hvordan forandrer man et praksisfelt?

Har vi makt til å gjennomføre en justering – hvis de fleste norske bibliotekarer holder fast ved den tradisjonelle biblioteksektoren som sin referanseramme? For å besvare dette spørsmålet, må vi ta stilling til hva slags fenomen vi snakker om når vi bruker uttrykket praksisfelt.

Praksisfelt, tenker Plinius, skapes og opprettholdes av deltakere som omgås hverandre jevnlig, som bruker det samme fagspråket, som er opptatt av de samme problemstllingene og som tror på de samme verdiene.

Disse verdiene er spesifikke for hvert enkelt felt. Et praksisfelt er en begrenset sosial verden med sine egne lokale verdier og sitt eget hierarki av posisjoner. Feltet er et språklig fellesskap som etableres gjennom «faglig og daglig» omgang.

Troen på spillet

Her følger jeg Bourdieu, som bruker feltbegrepet (champ) om alle faglige eller interessebaserte kommunikative fellesskap. Praksisfeltet er en arena der deltakerne engasjerer seg i det samme sosiale spillet – som Bourdieu betegner med begrepet illusio. Termen viser både til ordet illusjon og til det latinske verbet ludere – å spille.

Skal du delta i bibliotekfeltet, må du først og fremst akseptere – eller i hvert fall late som du aksepterer – at bibliotek er viktige institusjoner.. Hvis du uttrykker tvil om dette, blir du behandlet som en ateist på bedemøte. Da angriper du verken ballen eller motstanderen, men selve spillet. Meningen med det hele må opprettholdes. The show must go on ….

Fungerende fagfelt etableres nedenfra og opp. Praksisfelt er faglige fellesskap – og forandrer seg først når deltakerne beveger seg.

Departementets forsøk på å fusjonere arkiv, bibliotek og museer – og dermed skape et eget ABM-felt – har ikke vært spesielt vellykket. Vi har riktignok et felles forvaltningsorgan. Men det betyr jo ikke at museumsfolk og bibliotekarer faller i armene på hverandre. De respekterer hverandre, men deler ikke den samme illusio …

Vi forandrer altså ikke praksisfeltets utstrekning ved å kreve nye grenser, men ved å få bibliotekarene til å overskride de gamle. Skal grensene utvides, må må profesjonen praktisere nye omgangsformer i sin faglige hverdag.

Bildet viser veien fra det gamle til det nye – i tre enkle trinn.

Et slag i lufta

I dette perspektivet var ABM-reformen et slag i lufta. Endringene på toppen forandret ikke profesjonenes kommunikasjonsmønster. Bibliotekarene begynte ikke å abonnere på Museumsnytt. Museumsfolkene blandet seg ikke inn i debatten på biblioteknorge. Fagfolkene ble ved sin vante lest.

Museumsfeltet og bibliotekfeltet lever fortsatt hvert sitt liv. Som broderfolkene i Norden samarbeider fagfolkene der det er naturlig. Men de kjærer seg først og fremst om sine egne indre anliggender. Det er langt fram – og lenger enn langt – til en ny Kalmarunion.

Praksisfeltet består altså ikke av emner eller fagområder, men av ”mennesker som krangler om det samme”. Bibliotekutdanningen i Oslo underviser i nettsteder, dokumentforvaltningssystemer, databaser og søkemotorer i – og det må vi selvsagt fortsette med. Men skal vi praksisfeltet omfatte disse oppgavene, må vi skape et faglig og sosialt univers som inkluderer miljøene pg menneskene bak.

Informasjonsarkitekter, dokumentalister, informatikere og systemutviklere har for lengst utviklet sine egne agendaer. De har et felles utgangspunkt i den nye datateknologien. Bibliotekutdanningen i Oslo har i mange år valgt å gi humaniora og samfunnsfag stor plass i studiet. Det betyr at den norske utgaven av bibliotekprofesjonen har blitt mer sosial enn digital.

Ongstad og Kalseth

Per Ongstads tidlige forsøk på å skape en mer teknisk og dataorientert profesjon ble ikke møtt med stormende jubel. Karl Kalseth fikk heller ikke gjennomslag for sin teknisk orienterte arkivutdanning. Lena Olssons doktoravhandling fra 1995 – Det datoriserade biblioteket : maskindrömmar på 70-talet. – er en dyptpløyende studie av drakampen mellom skoleretningene i det svenske miljøet. De tilsvarende norske motsetningene har ikke blitt like grundig analysert. Men de var i høyeste grad til stede da jeg begynte som biblioteklærer i 1992 – og de preger fortsatt den norske bibliotekkulturen.

I Storbritannia har bibliotekarer og dokumentalister gått sammen i profesjonsforbundet CILIP. I Danmark er bibliotekarene i privat sektor en stor og viktig gruppe. I Norge har de to sentrale medlemsorganisasjonene, altså NBF og Bibliotekarforbundet, konsentrert seg om de offentlige bibliotekene. Så lenge praktikerne foretrekker forvaltningens trygge favn, vil det norske praksisfeltet bli preget av tradisjonelle verdier. Skal dette forandres, må vi drive utviklingsarbeid rettet mot profesjonen og dens faglige vaner.

Jeg støtter selvsagt alle tiltak som kan føre til bedre grensesnitt og mer effektiv søking på verdensveven. Bibliotekfaget har, som Pharo sier, mye å bidra med når det gjelder brukervennlig design – både i stor og liten skala. Men vi har et stort problem. Konkurransen fra Googles utviklingsmiljø betyr at betingelsene for å forske på søking og gjenfinning har forandret seg.

I rolig gange

Bibliotekmiljøet er vant til å drive forskning og utviklingsarbeid i langsomt tempo. I forrige århundre hadde vi er tilnærmet monopol på systematisk koding, lagring og gjenfinning. Den bedagelige arbeidsrytmen setter fortsatt sitt preg på miljøet. Vi klarer ikke å matche Googles stormløp gjennom landskapet.

Siden bibliotekarene ikke er vant til konkurranse, legger de også liten vekt på løpende empiri om sin egen virksomhet. Med dagens digitale systemer er det fullt mulig å observere brukernes interaksjon med biblioteksystemene fra dag til dag og fra time til time. Instrumentene finnes – men det er ingen som følger med på dem. Miljøets lyst og evne til å leke med statistikk er lite utviklet.

Markedsaktørene er like oppmerksomme på markedet som en skipskaptein på været. Bibliotekene nøyer seg med å sjekke retning, hastighet og vindstyrke en gang i året.

Festina lente, heter det på latin. Skynd deg langsomt!

Ressurser

Plinius

1 kommentar »

  1. […] 46/08. Praksis og praksisfelt. Nils Pharo utvider […]

    Tilbakeping av P 30/13: Forskning som kitsch | Plinius — onsdag, juni 19, 2013 @ 12:55 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: