Plinius

søndag, november 30, 2008

SK 48/08: Habermas på biblioteket

Filed under: filosofi — plinius @ 8:21 am

2haberDen første store boka til Habermas fikk tittelen Borgerlig offentlighet på norsk.

Den tyske tittelen – Strukturwandel der Öffentlichkeit (1962) var mer dynamisk. Vår offentlige debatt har en struktur – og denne strukturen har en historie.  Habermas retter søkelyset mot våre samtaleformer (i det offentlige rommet) og påpeker at de forandrer seg over tid.

Jeg har stor respekt for Habermas. Jeg opplevde Borgerlig offentlighet som en særdeles viktig bok – og anmeldte den i Dagbladet mens sekstiåtterne herjet som verst i den norske offentligheten.

De siste ukene har jeg blitt fascinert av Habermas på ny. Denne gangen av den sene Habermas.

Resultatet er et essay om Habermas på biblioteket. Hele teksten er for lang for Plinius. I stedet har jeg tatt med noen hovedpunkter. Den fullstendige teksten – i en tidlig betaversjon – ligger på Google Docs.

En kritisk opplysningsfilosof

De jeg ønsker å gjøre i dette essayet er å beskrive folkebibliotekets aktuelle situasjon i lys av Habermas. I stedet for Habermas, kunne jeg også sagt: i lys av moderne filosofi og samfunnsvitenskap. Hensikten med analysen er å bidra til norsk bibliotekdebatt – og da spesielt til debatten om bibliotekforskning, bibliotekutvikling og bibliotekutdanning.

Når jeg velger Habermas, og ikke Foucault eller Giddens eller Bourdieu, som representant for moderne samfunnsteori, skyldes det at han – for meg – gir den bredeste og mest overbevisende framstillingen av det senmoderne kapitalistiske samfunnet. Habermas er en kritisk opplysningsfilosof som har klart å integrere samfunnsforskningens viktigste innsikter.

Mens ulike filosofiske moteretninger har skyllet over Europa, har Habermas holdt fast ved sitt opplysningsprosjekt. Han har et ideal om hvordan et menneskverdig samfunn bør være. Det betyr ikke at han er rigid eller statisk. Han har vært en sentral deltaker i den tyske samfunnsdebatten og har utviklet sine teorier om det senborgerlige samfunnet gjennom mer enn femti år.  Som en ”siste mohikaner” tror han fortsatt det er mulig å skape samfunn med plass for fornuft og samtaler, autonomi og solidaritet, frihet og fellesskap.

Habermas har åpenbart vært en flittig bibliotekbruker, helt fra studietida i Göttingen og Bonn (1949-54). Hans intellektuelle åpenhet og rekkevidde er imponerende. Litteraturlisten i Theorie des kommuniktaive Handelns (1981) går over trettifire tettpakkede sider. Men han har ikke – så vidt jeg vet – skrevet om bibliotek. Miljøpolitikk og utdanning, partivesen og massemedier, økonomi og offentlig forvaltning har blitt dekket. Men det ser ut til at han har brukt bibliotekene uten å reflektere spesielt over dem. Det er dette gapende hullet hos Habermas Plinius må prøve å fylle …

Dype begreper

Forskning er nyskapende kunnskapsproduksjon. Begrepet forskning dekker både en konkret arbeidsinnsats – forskning er organisert i form av prosjekter, en bestemt arbeidsform – den vitenskapelige metode, en samling kunnskaper – forskningens resultater, et særegent begrepsapparat – de vitenskapelige teorier, og en grunnleggende livsholdning – som jeg vil kalle forskningens habitus.

Bibliotekforskningen trenger, som all annen samfunnsforskning, teoretisk og filosofisk dybde. Vi kan ikke nøye oss med dagliglivets begreper. Jo dypere forståelse vi har av samfunn, kultur og individer i sin alminnelighet, jo bedre grunnlag har vi for å drive selvstendig, original og kritisk forskning om prosesser, strukturer og institusjoner som berører bibliotekene. Bibliotekforskningen omfatter både historisk, samtidig og framtidsrettet forskning. Men verken bibliotekhistorie eller framtisstudier kan danne kjernen i denne forskningen. Den vesentlige arbeidsinnsatsen må rettes mot bibliotekenes muligheter og utfordringer innenfor dagens samfunnsformasjon: det globale, flerkulturelle, digitaliserte kunnskapssamfunnet.

Dyp forståelse uttrykkes gjennom dype begreper. Dype begreper oppstår gjennom samtaler med klassikerne. Habermas er ikke empiriker, men teoretiker. Han fører sosiologien framover ved å bearbeide, bygge på og overskride det de fremste samfunnstenkerne har formulert i Vestens borgerlige epoke.

Borgerlig offentlighet

Hittil har bibliotekmiljøet først og fremst forholdt seg til Borgerlig offentlighet (Strukturwandel der Öffentlichkeit), som kom ut tjue år tidligere. Denne boka står sentralt i Geir Vestheims viktige avhandling om norsk bibliotekvesen.

Begrepet offentlighet kan fortsatt skape uro. Habermas var særlig opptatt av massemedias trivialisering av den borgerlige offentligheten. Autentiske samtaler om vesentlige problemstillinger erstattes av nyhetsjag og lettbent politisk retorikk. Det er ikke saken, men publikums gunst som teller.

Innenfor bibliotekfeltet har offentlighetsbegrepet en litt annen valør. For det første har folkebiblioteket – ved å tilby gratis informasjon til alle – blitt framhevet som en del av støtteapparatet for det offentlige ordskiftet, og dermed for demokratiet. I hvilken grad denne ideen kan begrunnes empirisk, står foreløpig åpent.

For det andre har biblioteket blitt foreslått som en arena for offentlig debatt – nærmest som en parallell til fortidas kaffehus, salonger og leseselskaper. For det tredje har enkelte dristige sjeler bedt om en friskere offentlighet innenfor bibliotekenes egen andedam. Det virker litt pussig, tenker Plinius, å predike debattens fortreffelighet uten å oppmuntre til mer debatt på hjemmebane.

Livsverden og system

Men det er boka om kommunikativ handlingsteori som er hovedverket til Habermas. Her oppsummerer han sin egen tenkning om menneskhetens utviklingen fram til det moderne borgerlige samfunn – i tett dialog med “the founding fathers of social science” – altså Weber, Durkheim og Marx. Boka er samtidig en kritikk av den funksjonalistiske fornuft – det vil si av Talcott Parsons og hans mange amerikanske elever.

De avsnittene jeg tenker på, bygger på det økende skillet – og den økende spenningen – mellom livsverden og system. Vår livsverden er samfunnet slik vi opplever det i våre egne liv. Jeg kan undersøke og utforske dagliglivets strukturer, men jeg kan ikke forlate dem. Jeg kan tvile på alt, men ikke på hverdagen. For deltakerne, sier Habermas, er deres livsverden alltid til stede som horisont. Vår livsverden opprettholdes og formidles gjennom språket. Systemene er overgripende strukturer og prosesser som styrer våre handlinger gjennom andre mekanismer enn de språklige. I dagens samfunn utgjør markedet og statsmakten de to dominerende systemene.

Analysen bygger på det grunnleggende skillet mellom vår livsverden – altså dagliglivets språklige fellesskap – og de økonomiske og administrative styringssystemene som følger sin egen instrumentelle logikk:

  • Money and power – more concretely, markets and administrations – take over the integrative functions which were formerly fulfilled by consensual values and norms, er even by processes of reaching understanding. …
  • Those domains of action which are specialized for the transmission of culture, social integration  or the socialization of the young rely on the medium of communicative action and cannot be integrated through money or power.
  • A commercialization or bureaucratization must therefore generate … disturbances, pathological side-effects in these domains.
  • Kilde: Dews (1992)

Denne systeminvasjonen betegner Habermas som en kolonialisering av menneskets livsverden.

Som sosial institusjon er folkebiblioteket usedvanlig tett forbundet med våre kommunikative praksiser. Biblioteket tilhører vår livsverden. Dersom biblioteket skal ha et samfunnsoppdrag, må det være å styrke samtalens rolle i våre språklige fellesskap.

Samtaler om bibliotek

Disse samtalene må inkludere samtaler om bibliotek. Med utgangspunkt i Habermas skiller jeg mellom fem slike samtaler:

  1. bibliotekenes forhold til maktsystemet – konkret til offentlig forvaltning og til sine egne byråkratier
  2. bibliotekenes forhold til markedet – konkret til forlags- og bokbransjen i det 20, og til hele den digitale tekstbransjen i det 21. århundre
  3. bibliotekenes forhold til kulturen (som Habermas definerer bredt) – altså til produksjon, formidling og fornyelse av litteratur, kunst og vitenskap
  4. bibliotekenes forhold til sivilsamfunn og demokrati – for eksempel til offentlig debatt, til sosiale bevegelser og til nettverket av frivillige organisasjoner
  5. bibliotekenes forhold til sosialisering eller dannelse i vid forstand – altså til oppdragelse, individuell læring, og utvikling av fag- og hverdagskompetanse

Jeg legger til ytterligere tre samtaletemaer. Disse tematikkene bygger på det samme filosofiske grunnlaget som de første fem, men er ikke like typiske for Habermas selv. Derfor kaller jeg dem overskridelser.  De dreier seg om:

  1. bibliotekenes forhold til digital teknologi og til de sosiale konsekvensene av digitalisering
  2. refleksiv forståelse av bibliotekforskning og bibliotekutvikling som prosesser med spesifikke historiske og biografiske forutsetninger
  3. en revurdering av forholdet mellom praksis, utvikling, innovasjon, undervisning og forskning i bibliotekfeltet – knyttet til overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn

Tilnærmingen er allmenn. Ordet bibliotek kan gjerne byttes ut med skole, kirke, profesjon, musikk, miljøorganisasjon eller idrett. De åtte tematikkene er sentrale for alle institusjoner i sivilsamfunnet. Samfunnsstrukturen er den samme for alle.  Men hver sektor lever i noen grad sitt eget kollektive liv. De er, i Bourdieus forstand, sosiale felt og må derfor føre sine egne debatter om hvordan deres særegne livsverden forholder seg til helheten.

Ressurser

  • Jürgen Habermas. Theorie des kommunikativen Handelns. Band 1. Handlungsrationalität und gesellschaftliche Rationalisierung. Band 2. Zur Kritik der funktionalistischen Vernunft. Frankfurt am Main, Suhrkampf, 1981.
  • Peter Dews (red.) Autonomy and solidarity. Interviews with Habermas. Revised edition. London: Verso, 1992.
  • Crisis brings new freedom. Undercurrent, 4. desember 2008

Plinius

4 kommentarer »

  1. Hei, da vil du kanskje synes denne artikkelen er spennende. Jeg har ikke fått lest hele ennå, fant den først i går. Small worlds er iallfall nyttig tankeverktøy:

    Burnett, G. & Jaeger, P.R. (2008). «Small worlds, lifeworlds, and information: the ramifications of the information behaviour of social groups in public policy and the public sphere» Information Research, 13(2) paper 346 [Available at http://InformationR.net/ir/13-2/paper346.html%5D

    Kommentar av Line — onsdag, desember 3, 2008 @ 2:21 pm

  2. Hei – takk for nyttig lenke.

    Jeg er svært enig i at bibliotekarer (og mange andre) bør kombinere makroanalysen til Habermas (som er glimrende) med lokale analyser av konkrete livsverdener (small worlds).

    Jeg har skumlest artikkelen. Den er kompetent nok – innenfor en begrenser amerikansk fagtradisjon – men viser samtidig at forfatterne forholder seg til en helt annen faglig samtale enn den Habermas deltar i.

    Burnett og Jaeger har nok LEST en del Habermas, men de har ikke noe forhold til forfatterne Habermas bygger på og argumenterer med og mot. Derfor knytter de et nøkkelbegrep som livsverden (lifeworld) til Habermas og ikke til Husserl, som innførte termen, eller til Wittgenstein, som bruker et annet ord – nemlig livsformer – men mener det samme.

    Habermas deltar, med andre ord, i en større og dypere faglig samtale. Den omfatter også sentrale amerikanske bidragsytere. Peirce, Mead og Parsons har en stor plass hos Habermas, men han forholder seg også aktivt til nyere samfunnsteoretikere som Blumer, Garfinkel, Goffman og Rorty.

    Amerikansk samfunnsforskning er sjelden makroorientert. Det betyr samtidig at USA har mye å bidra med når det gjelder å forstå spesifikke lokale livsverdener, fra Middletown til Asylums. Når det gjelder å forstå lokale verdener som fenomen, bør imidlertid bibliotekarene trekke inn sin favorittsosiolog, nemlig Bourdieu. Det satser i hvert fall jeg på.

    Kommentar av plinius — onsdag, desember 3, 2008 @ 5:40 pm

  3. Vet ikke om jeg er inne på helt feil spor her, men jeg tenker at det å kombinere makroanalysene og mange (!) mikroanalyser er avgørende for å tenke på biblioteket som sømløse læringsarenaer som f.eks. sambibliotek.

    Jeg har ikke lest veldig mye teori, og husker Habermas og Husserl mest fra ex.fac. Men som fagbibliotekar er Burnett og Jaegers forrige artikkel (Burnett, G., Jaeger, P. T., & Thompson, K. M. (2008). Normative behavior and information: The social aspects of information access. Library & Information Science Research, 30(1), 56-66.) veldig morsom i forhold til å sette ord på en del utfordringer, og kanskje mer umiddelbart tilgjengelig og oversettbar til praksis enn både Bourdieu og Habermas.

    En oppgave for oss som bibliotekarer blir jo kanskje å gripe inn i den tilfeldige informasjonssøkingen som skjer innen «small worlds», for på den måten å forhindre at medlemmer i for eksempel forskningsgrupper blir offer for de mer eller mindre dårlige informasjonsvanene som eksisterer der – og da er jo absolutt kjennskap til Habermas ganske nyttig.

    Det er jo mye hermeneutikk i dette også, helhet – del, helhet – del osv…

    Kommentar av Line — lørdag, desember 6, 2008 @ 8:27 pm

  4. Hei, Line:

    Takk for kommentar.

    Jeg tror alle energiske forsøk på å kople god teori til faktisk praksis er verdifulle.

    Den beste teorien i bibliotekfeltet, tenker jeg, knytter sterke forbindelser mellom «grand theory» – altså de store samfunns- (og språk- og teknologi-) teoretikere på den ene siden, og den operative kunnskapen (handlingsreglene) på den andre.

    Forbindelsen nedover må kaste nytt lys over praksis – og dermed bidra til reell nyskaping (overskridelse) – ikke bare kodifisere det som faktisk foregår.

    Forbindelsen oppover må knytte bibliotekenes lille verden til de store samtalene om historie, politikk og samfunnsutvikling.

    På videreutdanningskurset Info 10, som bibliotekutdanningen tilbød i 90-åra, hadde vi bl.a. boka til Winograd og Flores: Understanding computers and cognition, på pensum. Den koplet digital forståelse til sentrale ideer hos Heidegger og Wittgenstein. Jeg synes den illustrerer hva slags «theory of the middle range» vi trenger.

    En viktig grunn til å satse på både Habermas og Bourdieu, er at de utfyller hverandre. Bourdieu arbeider ut fra noen få grunnleggende ideer – og anvender den på en lang rekke spesifikke felt: litteratur, utdanning, fotografi, språk, osv. Han peker så å si nedover.

    Habermas fører en intens samtale med de helt sentrale samfunnsteoretikerne – og knytter forbindelsene opp til den historiske tradisjonen.

    Dessuten blir jo begge svært ofte referert til av bibliotekforskere – Bourdieu som kultursosiolog og Habermas som offentlighetsteoretiker.

    Hovedoppgaven er imidlertid ikke å lese dem, men å bruke dem som verktøy.

    Kommentar av plinius — lørdag, desember 6, 2008 @ 9:59 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: