Plinius

søndag, januar 4, 2009

SK 1/09: Bibliotekets plass

Filed under: debatt, filosofi, framtid, Søndag kveld — plinius @ 9:56 am

magogFor tjue år siden hadde folkebiblioteket hadde en trygg og sikker plass i folks hverdagsliv.

I dag virker bibliotekets rolle, oppgave og posisjon alngt mer usikker.  Mange ber om et fornyet samfunnsoppdrag. Men hva er bibliotekets plass i framtidas kunnskapssamfunn, mon tro?

For å plassere biblioteket noe som helst sted, må vi si noe om landskapet. For å plassere biblioteket i samfunnet, må vi si noe om samfunnets struktur. Samfunnslandskapet bestemmer mengden av mulige steder.

I dagliglivet framstår samfunnet som gitt. Alle vet da hva samfunnet er! Men hvis verden er så enkel som den oppleves, trenger vi verken filosofi eller vitenskap.  Da klarer vi oss fint med gangsyn og snusfornuft.

Noen hundre år etter Columbus har vi lært oss at malaria ikke skyldes dårlig luft – mal aria på italiensk – og at solas gylne vogn ikke ruller bedagelig rundt en flat og stillestående jord. Det viser at både folketroen og våre egne øyne kan bedra oss. Hvordan samfunnet skal forstås rasjonelt er det langt større uenighet om.  Her holder jeg meg til Habermas, som jeg betrakter som den fremste samfunnsteoretikeren i etterkrigstida.

Hadde jeg valgt Foucault i stedet, ville teksten tatt en annen retning.

Folkebibliotekets plass

Når jeg sier bibliotekets plass i samfunnet, tenker jeg på folkebiblioteket. Fagbibliotekenes sosiale plassering følger deres respektive institusjoner:

  • skolene
  • universitet og høyskole
  • kunnskapsintensive virksomheter i privat og offentlig sektor

Fagbibliotekenes oppgaver og plassering innenfor moderinstitusjonene er et annet tema. Dette er også et viktig tema, siden alle kunnskapsinstitusjoner er i bevegelse i denne overgangsperioden fra industri- til kunnskapssamfunn. Men jeg må begrense meg.

Da jeg begynte som lærer på bibliotekutdanningen i 1992, hadde begrepet folkeopplysning fortsatt en viss kraft.

De første norske folkebibliotekene, altså samlinger av bøker til utlån, oppsto rundt år 1800 – midt i opplysningstiden. Embetsmenn og velstående borgere trengte ikke utlånsbibliotek. De hadde råd til å kjøpe sine egne bøker – og mulighet til å låne av hverandre. Det var da heller ikke eliten som skulle opplyses.

Folkeopplysningen var rettet mot folk flest, det vil si de lavere lag, almuen, småfolket, le menu peuple, som det heter på fransk.  Folkeopplysningstanken var reformistisk. Bøker og lesning skulle gjøre folket i stand til å forbedre sine sosiale kår og til å delta i samfunnslivet som opplyste borgere.

Samfunnstrukturen i år 2000 er vesensforskjellig fra samfunnsstrukturen i år 1800 eller 1850. Begrepet folkeopplysning er historisk forankret i overgangen fra stendersamfunn til tidlig industrisamfunn.  Hvis det overhodet skal brukes i det 21. århundre, må det gis et meningsfullt innhold i forhold til dagens samfunnsformasjon.

En opplyst offentlighet

Det er fortsatt noe som lever i selve kjernen av begrepet folkeopplysning. Det er forestillingen om den opplyste – altså den åpne, rasjonelle, sannhetssøkende – diskusjon. Hadde jeg valgt Foucault, ville jeg sagt at dette er en utopi. Men siden jeg følger Habermas, holder jeg fast ved tanken om en opplyst offentlighet.

Habermas skiller mellom system og livsverden. Vår livsverden er hverdagens sosiale fellesskap – som opprettholdes og bindes sammen av forpliktende samtaler mellom resonnerende individer. Det er først og fremst familien og hjemstedet, lokalmiljøet og arbeidsplassen, altså de nære sosiale relasjonene, som representerer denne verdenen. Vi tar ikke stilling til om vår livsverden er riktig eller gal. Vi vokser inn i den og bærer den med oss.

I boka Borgerlig offentlighet beskriver Habermas hvordan en arena for likestilt offentlig debatt vokser fram i Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Offentligheten er opprinnelig begrenset til de øvre sosiale lag, men sprer seg etter hvert nedover i det sosiale hierarkiet. De nye folkebibliotekene ble etablert som en del av denne prosessen. Motstykket til offentligheten blir privatsfæren.  Her kan vi dyrke våre personlige interesser og omgås familie og nære venner.

Både privatsfære og offentlighet er kommunikative fellesskap. Enten vi samtaler om private eller offentlige anliggender, søker vi å komme fram til gjensidig forståelse ved hjelp av argumentasjon. Det er de kommunikative handlingene som gjør at vår livsverden henger sammen. Dersom forståelsen bryter sammen, blir livet kaotisk. Når våre tusen individuelle prosjekter ikke lar seg samordne, mister både det lille og det store samfunnet mening.

Det er slike situasjoner Durkheim viser til når han snakker om anomi.   Anomi er ikke mangel på ytre lover, men et fravær av felles forståelse eller indre lover.

Marked og Stat

Moderne samfunn er grunnleggende preget av to store systemer som ikke bygger på denne typen kommunikasjon. Det ene er Markedet. Der skjer koordineringen ikke gjennom samtale-, men gjennom penge-mediet.  Det andre er Staten eller Forvaltningen. Der skjer koordineringen gjennom formelle beslutninger innenfor faste regelverk.

Habermas betrakter Weber som byråkratiets og Marx som økonomiens fremste teoretiker. Plinius slutter seg til.

Folkebiblioteket er ikke en markedsaktør. Gjennom gratisprinsippet markerer bibliotekvesenet sin avstand til markedets og økonomiens prinsipper. Forholdet til forvaltningen er mer komplisert. Mange bibliotek startet som frivillige organisasjoner. I dagens Norge inngår folkebibliotekene i den kommunale forvaltningen. Men selv om de finansieres over kommunebudsjettene, er biblioteket ingen typisk kommunal etat. Det åpne tilbudet, de ideelle holdningene og den brukerrettede arbeidsformen peker i retning av frivillige, kulturelle og allmennyttige organisasjoner.

Sivilsamfunnet

Folkebibliotekets primære forankring er fortsatt i sivilsamfunnet – ikke i staten eller markedet.

Men plasseringen innenfor sivilsamfunnet har forandret seg på disse to hundre årene. Folkebibliotekets funksjon som en del av den aktive borgerlige offentlighet ble kraftig svekket i annen halvdel av 1900-tallet. Velferdsstatens folkebibliotek spesialiserte seg på familietilbud og kulturformidling. Vi kan gjerne kalle det et kultur- eller et velferdsbibliotek.

Det var fortsatt vanlig å framheve bibliotekets store betydning for demokratiet. Men sammenhengen mellom bibliotekets dominerende aktiviteter, på den ene siden, og borgernes praktisk-politiske engasjement, på den andre, var det ikke så lett å få øye på. Det vi vet om utlån og referansespørsmål tyder på at folkebibliotekene først og fremst bidro til aktiviteter i privatsfæren. Romaner, biografier, hobby- og barnebøker er aktverdige nok. Men deres betydning for sentrale demokratiske prosesser er ikke umiddelbart innlysende.

Samfunnsoppdraget

Lesing er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig forutsetning for politisk deltakelse. NBF innspill til bibliotekutredningen sier det slik:

I et samfunn der offentlig og privat virksomhet bygger på ekspertkunnskap, er det krevende å bli hørt. For å påvirke politiske og økonomiske beslutninger må borgerne arbeide sammen om saker de er opptatt av. Da trenger de dokumentasjon, faglig veiledning og kunnskap om beslutningsprosesser. Biblioteket bidrar til at lesning og refleksjon blir knyttet til samarbeid og handling.

Sitatet over er hentet fra en beskrivelse av bibliotekenes samfunnsoppdrag i kunnskapssamfunnet. Jeg nevner noen flere punkter:

  • Bibliotekene er grunnleggende institusjoner når det gjelder utdanning og læring, forskning og kunnskapsutvikling, medborgerskap og politisk innflytelse, opplevelse og personlig vekst.
  • Et levende demokrati forutsetter at individer og organisasjoner deltar i den åpne offentlige samtalen med innsikt og kompetanse.
  • Biblioteket er en felles ressurs og skal sørge for at alle mennesker får adgang til kunnskap, kultur og samfunnsinformasjon.
  • I det fysiske biblioteket skal alle ha rask og effektiv tilgang uavhengig av økonomisk evne.
  • Aktiv politisk deltakelse vil i økende grad forutsette at nettet brukes aktivt som informasjonskilde og debattforum.
  • Bibliotekene … bør …  sørge for at alle grupper i befolkningen får anledning til å utnytte de digitale ressursene – til innovasjon, læring, personlig berikelse og politisk samarbeid.

System og livsverden

Flere bibliotekfolk – som Anders Ericson og Vidar Lund – har tatt til orde for å styrke bibliotekets rolle som politisk arena. Med konseptet og bloggen Biblioteket tar saka (BTS) har Anders har også vist hvordan det kan gjøres i praksis. Siden

  1. de fleste bibliotekarer foretrekker en forsiktig linje
  2. biblioteket er økonomisk avhengig av kommunene

er det imidlertid  ikke lett å aktivisere biblioteksektoren i forhold til debattfeltet og den brede offentlighet.

Både pengeøkonomi og statlig byråkrati oppsto lenge før år 1800. Men før den industrielle revolusjon var deres rekkevidde begrenset. De fleste mennesker levde i tette lokale miljøer preget av tradisjoner og personlige forbindelser. Når det gjelder flertallets hverdag, vil mange historikere betrakte de åtte hundre årene fra 1000 til 1800 som en sammenhengende periode.

Det er rasjonaliseringen og masseproduksjonen i industrisamfunnet som gir grunnlaget for markedets og statsapparatets eksplosive vekst. Og det er først nå at motsetningene mellom system og livsverden blir tydelige.

Hva slags motsetninger dreier det seg om – hvis vi retter blikket mot dagens folkebibliotek?

Politisk overstyring

Dersom vi betrakter biblioteket som en institusjon innenfor sivilsamfunnet, og bibliotekarene som en profesjon med sivilsamfunnet som basis, blir både institusjonen og profesjonen truet i sitt verdigrunnlag dersom de blir overstyrt av systemene. La meg ta et enkelt eksempel.

Mange kommuner legger stor vekt på å gi kommunens nettsteder samme grafiske utforming. I forhold til mange kommunale tjenester kan det være rimelig nok. Men å kreve at folkebibliotekets nettsted skal følge en standardisert kommunal layout er like meningsløst som å si at alle foreninger som mottar kommunal støtte skal anvende samme webdesign.

Innkjøpsordningene er langt mer kompliserte. De involverer både staten – ved Kulturdepartementet – og markedet – representert av forlagene.  Med verdens beste hensikt og samvittighet har stat og marked gått sammen om en knippe ordninger som til sammen undergraver profesjonens faglige autonomi. Fordi det dreier seg om «gaver til de fattige», er det nesten ingen som protesterer. Bøkenes kvalitet og relevans i lokalmiljøet er irrelevant. De faglige prinsippene for samlingsutvikling overstyres av språk- og litteraturpolitiske hensyn.  Bibliotekene, som skal motta og formidle litteraturen, forholder seg stort sett tause som Brigitte.

Problemet – i lys av Habermas – er ikke at vi har støtteordninger for litteratur, men at de dikteres ovenfra og ned.

Staten griper inn i en lokal livsverden og bestemmer, langt på vei, hva som skal stå på hyllene i de mindre norske kommunene. Ordningene har blitt evaluert flere ganger. De betraktes generelt som vellykkede – ut fra statens premisser. Men reduksjonen av bibliotekenes faglige autonomi har, så vidt jeg vet, ikke vært et tema.

Det bør den bli – dersom bibliotekarene ønsker å bli anerkjent som en av kunnskapssamfunnets profesjoner.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: