Plinius

søndag, februar 1, 2009

SK 5/09: Et livlig år

Filed under: bibliotek 2.0 — plinius @ 2:49 pm

gbrownTo tusen og ni blir et livlig år. Verden forandrer seg. To-null begynner å bite.

Overgangen fra Web 1.0 til Web 2.0 betyr at motsetningene mellom det gamle industrisamfunnet og det nye kunnskapssamfunnet spisser seg til. Det som preger en-null-fasen, er at IKT tas i bruk innenfor tradisjonelle strukturer.

Det som preger to-null er at IKT transformerer strukturene.

Motsetningene viser seg først og fremst når folk med ulik praksis skal gjennomføre noe sammen. Så lenge vi handler hver for oss, kan vi diskutere en-null og to-null så fillene fyker. Men meningsforskjellene har ingen praktiske konsekvenser, siden vi opererer innenfor hver vår virkelighet.

I min hverdag opplever jeg spenningen mellom 1.0 og 2.0 når vi skal gjøre ting sammen: arrangere et møte, lage en markedsføringsplan, designe et nettsted, planlegge et kurs, utforme et prosjekt, dokumentere et komitearbeid, osv. Da finnes det ulike måter å arbeide på – og vi må faktisk velge mellom en-null-måten og to-null-måten å gjøre ting på.

Hvordan skal vi for eksempel dele informasjon? En-nullerne sender dokumenter som vedlegg til e-post – i Word eller PDF, mens to-nullerne deler filene (i HTML) via Google Docs og andre gruppeverktøy.

Motsetningen er asymmetrisk. Fagfolkene som har tilegnet seg to-nulls arbeidsformer, kommer jo fra en-null. Vi er fullt i stand til å jobbe på «gamlemåten». Men i forhold til de nye verktøyene opplever vi den som langsom, kronglete og lite effektiv.

Store Høvding

Da vil sikkert noen si: alle kan en-null. Bare noen kan to-null. Da må vi holde oss til det alle kan. Nemlig en-null.

Hvis vi aksepterer denne logikken som prinsipp, ville åpenbart verden stoppet opp. Vi ville hverken hatt datamaskiner, bøker, husdyr eller polerte steinøkser. Innovatørene har alltid møtt motstand:

– Jai, Store Høvding, alltid bruke vanlig stein. Dou, Lille Jypling, maiet frekk.

Polere ha, ha! Du vite mer en høvding?

Vil du ha stein i hodet? Ha, ha!

Men skal det bli forandring, må jo noen begynne et eller annet sted.

Her forenkler jeg selvsagt. Det finnes mange nivåer, både mellom en og to og mellom to og tre, hvis vi kan si det slik. Historikeren og matematikeren Dan Cohen skrev nylig bloggposten Smithsonian 1.1 and 2.9 – som illustrerer nyansene.

Kommunikasjon 2.0

Det er først og fremst kommunikasjonsteknologien – altså K-en i IKT – som skaper konflikt. Den nye teknologien gjør det naturlig å skifte fra enveis til toveis kommunikasjon.

Så lenge papir og trykte dokumenter stod i sentrum, hadde den sentralstyrte tekstproduksjonen en funksjon. Det var i praksis umulig å gi alle som arbeider i en organisasjon adgang til alt som skrives – samtidig. Med 2.0-teknologi kan alle ha adgang til alt uten at det skaper tekniske problemer.

Det er ikke lenger teknisk nødvendig å regulere tekstflyten på den gamle byråkratiske måten. Men de som har vokst opp med det gamle systemet, viker ofte tilbake for åpenheten i det nye. To-null innebærer et tap av kommunikasjonskontroll. Store Høvding mister politisk makt.

Både mennesker og organisasjoner kan møte forandringspresset på tre ulike måter: de kan bekjempe, tilpasse seg eller fremme forandring. La meg illustrere den første reaksjonen – aktiv motstand – med et eksempel fra Storbritannia, der Lord Stephen Carter er minister for Communications, Technology and Broadcasting,

«There are two flatscreens on the wall in his office, and an iPod and a mobile on the desk. A BlackBerry is charging and his report on Britain’s digital future is on a memory stick»

When he was hired by Gordon Brown, … the traditionalists around the Prime Minister did not like his zeal for the 21st century and started briefing against him.

Lord Carter told friends at the time that there were two types of people: «drains», who enervsate, and «radiators», who energise – and Mr Brown was surrounded by too many drains.

The Times, Saturday January 31, pp. 38-39

Siden motstanden var så stor i Browns egen stab, ble Carter utnevnt til minister i stedet …

Reaktiv og proaktiv læring

Andre steder foregår det en gradvis tilpassing. Forandringen betraktes som en ytre kraft, som organisasjonen er nødt til å forholde seg til.

Alle organisasjoner med respekt for seg selv ønsker å framstå som lærende organisasjoner. Men hvis de ser forandringskreftene som noe ytre, er de engasjert i reaktiv læring. Bokbransjens rapport om digitalisering illustrerer denne holdningen: vi liker det ikke, men vi er faktisk nødt til å forandre oss.

Rapporten er et komitearbeid. Hvordan bokhandlerne vil følge den opp, er en annen sak. Her kommer også kampen mellom de tre store forlagene og de mange mindre inn.

Den  tredje holdningen: at organisasjonen selv skal ta initiativ til å forme de nye strukturene og arbeismåten, er fremmed for de fleste. Proaktiv læring, som innebærer forsøksvirksomhet, feilslag og systematisk bearbeiding av erfaringer, kan jo forandre  organisasjonen på måter ledelsen ikke kan forutsi eller kontrollere. I valget mellom makt og innovasjon, har makten en tendens til å dominere.

Don’t rock the boat. Men Obama klarte det …

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: