Plinius

søndag, februar 8, 2009

SK 6/09: Forlag i forlegenhet

Filed under: litteratur, marked — plinius @ 9:59 am

pantagruelDet er en usynlig hånd som danderer bransjen, sier Alexander Elgurén fra Pantagruel forlag

Aftenposten  interesserer seg for sentraliseringen i bokbransjen. For en måned siden publiserte avisen en skarp artikkel om den økende sentraliseringen.

Gargantua og Pantagruel.

Utgangspunktet var at to mellomstore forlag – Bazar og Pantagruel – nå melder seg ut av Den norske Forleggerforening. Andre forlag teller på knappene.

De to forleggerne sier at problemene har oppstått fordi de tre store eier 70 prosent av bokhandlerkjedene, nitti prosent av nettbokhandlene og hundre prosent av distribusjon og bokklubber.

Dette fører til at:

  • Fortjenesten er flyttet fra forfatter og forlag til bokhandel og distribusjon.
  • Små og mellomstore forlag betaler regningen for overetablering av bokhandlere.
  • Forfatterne blir tvunget til å velge store forlag.
  • Bokkjøperne får dyrere bøker og mindre å velge mellom.

NFF har kritisert disse utviklingstrekkene. I bransjen – hersker en oligopol markedssituasjon som befestes gjennom sammenslutningen [av Damm og Cappelen].

Forsterkes denne utviklingen, kan man begynne å stille spørsmål ved om ytringsfriheten i vårt demokratiske samfunn er reell.

Se Lukrative markedsnisje .

Jeg er ingen ekspert på bokbransjen. Der holder jeg meg heller til Eirik Newth (astrofysiker, forfatter) og Syphilia Morgenstierne (anarkist, forlegger).

Men summen av det jeg har sett og hørt de siste fem-seks årene, peker i samme retning. Sentralmakten øker. Hele bransjen kommersialiseres. Siste nytt er at Aschehoug blir ene-eier av Norli, som er den største bokhandlerkjeden.

De store nøler ikke med å benytte sin makt. Den berømmelige ytringsfriheten gjelder forfatterne – ikke forleggere med avvikende synspunkter.

Hagen [Bazar] sier at han ble hardt rammet første gang han sa ifra. I et intervju med Aftenposten i 1997 varslet han om at Aschehoug og Gyldendal gjennom De norske Bokklubbene tok så store fortjenester at det ble umulig for andre enn eierforlagene å tjene penger.

–Det førte til at forlaget mitt Ex Libris ble boikottet i De norske Bokklubbene i flere år. En så stor mangel på inntjening gjorde at jeg så meg nødt til å selge forlaget. Nå er kartellet overført til bokhandlerkjedene gjennom de dominerende forlagenes inntreden.

Jeg vet ikke om Hagen har rett. Hvis de hadde blitt spurt, ville Bokklubbene sikkert benektet påstanden. Kontrollen med ubehagelige ytringer skjer jo stort sett under taushetens slør. Det gjelder å ha deniability, som det heter på amerikansk. De som eventuelt vet – på innsiden – kan jo ikke si fra uten å sette sine egne posisjoner i fare. Don’t quote me …

Men jeg kan i hvert fall si at ulik makt alltid er en trussel mot fri og kritisk debatt. De færreste følger Arne Næss, som oppmuntret til motsigelse.

-Etter det Aftenposten erfarer, er flere forlag forsiktige med å snakke offentlig om maktkonsentrasjonen i bransjen.

Det er jo egentlig en uhyrlig påstand – at de mindre forlagene tier stille om viktige spørsmål for ikke å legge seg ut med de større. Kan det virkelig være slik?

Men jeg har ikke sett noen protester mot dette grove angrepet på våre ledende forleggere – ytringsfrihetens fremste fanebærere. De store forlagene krever spesialbehandling for å beskytte mangfold og demokrati. De elsker innkjøpsordningene. Men de praktiserer ikke idealene i sitt eget nærmiljø. Der er det fru Pecunia som bestemmer.

Det er tryggere å angripe autoritære myndigheter i fjerne og fremmede land. Men dersom makthaveren sitter i nærheten, er det farlig å komme med kritikk. Den kan jo slå tilbake på kritikeren ved neste korsvei.

Jeg har ikke tall på de gangene folk i bokbransjen har delt sine frustrasjoner med meg, og i neste øyeblikk blekner de av angst og må forsikre seg om at jeg ikke vil bringe opplysningene videre. Hva er de så redde for? Jobbene sine, naturligvis. Fremtidsutsiktene. Hageselskapene.

Syphilias siste ord om bokbransjen

I et lite land som Norge er det aldri langt til neste korsvei og takk for sist. Når motparten sitter på midlene, er det best å gå stille i dørene. Slik er det også i enkelte bibliotek, er jeg redd for. Den frie tekst og den frie tale er ikke ment for innvortes bruk.Vi hegner så godt om ytringsfriheten at den råtner på rot.

– Min sønn, vil du i verden  frem, så bukk.

Denne føydale arven ble utfordret av opplysningstida, men har gjenoppstått i det korporative Norge. Om den overlever publiseringsfriheten på Web 2.0, er en annen sak.

Ressurser

VEDLEGG

Ved å holde de fleste forlagene samlet i Forleggerforeningen, har [de tre store] kunnet uttale seg på vegne av en samlet bransje. Slik har de fått politikerne med på særvilkår andre bransjer ikke engang fantaserer om. Det finnes 900 aktive forlag i Norge. 897 av disse har nesten bare tilgang til markedet gjennom kanaler kontrollert av tre konkurrenter.

Kilde

Salgslistene for ny norsk skjønnlitteratur fra Aschehoug de fire siste årene viser at nivået for de titlene som selger minst, har sunket. Mens vi i 2004 hadde noen romaner som solgte rundt 400 eksemplarer (i tillegg til tusen i innkjøp til Kulturrådet) er dette laveste nivået i 2007 falt til litt over 200.

Siden innkjøpet på tusen har vært konstant i perioden, betyr det en reduksjon på nesten 50% for antall eksemplarer solgt over disk i løpet av tre år. Og dette gjelder for titler som i utgangspunket har lite salg. De som fra før solgte lite, selger nå enda mindre.

Risiko for redusert bredde

I årevis har jeg fortalt dere hvordan det står til i bokbransjen. … To-tre aktører bygger seg systematisk opp i bransjen. På veien opp appellerer de til staten, som med sin bunnløse pengekasse og grenseløse naivitet gir dem alt de ber om, for disse kjekke karene skaper jo arbeidsplasser og kultur. Monopol er det jo heller ikke snakk om, ettersom aktørene er så mange som to-tre, og ikke bare én. Til slutt eier aktørene hele bransjen og kontrollerer hele den pengestrømmen som staten sender gjennom bransjen. I andre land kalles dette mafiavirksomhet. I Norge kaller man det kultur.

Syphilias siste ord om bokbransjen

Advertisements

4 kommentarer »

  1. Jeg er etterhvert kommet til at Henrik Ibsen snakket på vegne av langt fler enn seg selv, da han ytret «Ansikt til ansikt var jeg aldri noen modig mann.» Dette er et miljø som er ute av stand til å drøfte egne problemer på en åpenhjertig måte, og som dermed er ute av starte omstillingsprosesser.

    Kommentar av Eirik Newth — mandag, februar 9, 2009 @ 6:16 pm

  2. «ute av stand til å starte», skulle det være. Vanskelig å konsentrere seg når pastaen straks er klar. 🙂

    Kommentar av Eirik Newth — mandag, februar 9, 2009 @ 6:17 pm

  3. […] er en annen indikator, som jeg fant på Den norske Forfatterforenings nettsted via en posting hos Plinius. Artikkelforfatteren er forlagsredaktør Kari Spjældnes hos ovennevnte Aschehoug, og hun skriver […]

    Tilbakeping av Eiriks forfatterblogg :: Den fryktelige sannheten — onsdag, februar 11, 2009 @ 8:40 am

  4. […] 6/09. Forlag i forlegenhet. Tre store og mange […]

    Tilbakeping av P 68/12: Ytringsfrihet i praksis « Plinius — tirsdag, oktober 9, 2012 @ 12:59 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: