Plinius

onsdag, mars 11, 2009

P 36/09: Uberørt av menneskehånd

Filed under: Uncategorized — plinius @ 7:58 am

hekletc3b8yDet er faktisk ganske mange bibliotekfolk som har uttalt seg – kritisk og konstruktivt – om innkjøpsordningene gjennom årene.

Ønsket om revisjon – blant de som jobber i felten – er omfattende.

Men vår kollektive hukommelse er et hekletøy med store hull, som Sossen Krohg sier. Biblioteknorge trekker etter hvert på årene – og inviterer ikke til gjenbruk av de mange kloke ord – og ymse gode magaplask.

Hvor er vel debatten som gjaldt i fjor?

Det er nesten bare lærere, forskere og andre dagdrivere – vi lykkens pamfiliuser – som kan ta seg tid til å grave dokumentasjonen fram fra arkivene.

Det som er påfallende i debatten er fraværet av tall og beregninger. Gjennom biblioteksystemene har vi adgang til overveldende mengder data om hvordan innkjøpsordningene faktisk fungerer ute i bibliotekene. Men det er nesten ingen som benytter dette materialet. Om bøkene blir lest er uinteressant: all oppmerksomhet rettes mot forfatterne og bokproduksjonen.

ABM-utvikling

ABM-utvikling er et lite unntak. Direktoratet sier:

Innkjøpsordningene gjør det mulig for bibliotek over hele landet å formidle bredden av norsk litteratur til brukerne. Statistikk fra 2007 viser at i snitt består 1/3 av bibliotekenes mediesamling av bøker fra innkjøpsordningen. Aktiv formidling av disse bøkene er en viktig arbeidsoppgave for bibliotekene.

Hva betyr dette i praksis?

Jeg er ikke bekymret for de store bibliotekene. Men halvparten av alle folkebibliotek betjener kommuner med inntil fem tusen innbyggere. Disse bibliotekene har typisk en stab på et par personer (årsverk) – eller mindre.

Samlet arbeidstid pr. år er 3400 timer – eller mindre.

I denne situasjonen er aktiv formidling av fem hundre nye titler hvert år – i tillegg til bibliotekets egne innkjøp – en tidkrevende arbeidsoppgave.

Bare katalogiseringen tar fort ett hundre timer. I tillegg kommer utpakking, plasting, merking og hylleoppstilling. Pluss kassasjon på et eller annet tidspunkt. I små bibliotek vil de fleste titlene være modne for kassering når de fem obligatoriske oppbevaringsårene har gått. Etterspurte bøker kan bli stående ti eller femten år. Men før eller senere må de kasseres.

Hver ny bok som skal inn i – og senere ut av – samlingen, krever sannsynligvis 20 til 30 minutters teknisk og praktisk arbeid.  En årgang kulturfondbøker tilsvarer 10-15 tusen minutters arbeid – eller to til tre hundre timer. Jo mindre biblioteket og staben er, jo mer tar dette av den tilgjengelige arbeidstida. Formidlingen kommer på toppen.

Virkeligheten

Det som skjer i praksis, er selvsagt at Kulturrådets forutsetninger ikke blir oppfylt. Alle som jobber i små bibliotek, vet dette. Bibliotekarene plukker ut det som har en mulighet til å bli utlånt, og lager sine egne «ordninger» for resten av titlene.

Det er kommunene som avgjør bibliotekenes tidsressurs. Dersom en biblioteksjef skal klare seg lokalt, må hun eller han først og fremst levere det barn og ungdom og voksne, skoler og barnehager, alders- og sykehjem, pensjonister og fjernstudenter trenger, ber om og etterspør.

Alle norske forfattere deømmer selvsagt om aktiv formidling av deres egne bøker. Alle forlag ønsker at bibliotekene skal markedsføre de titlene de selv neglisjerer. Men hvordan dette skal realiseres innenfor de små bibliotekenes konkrete hverdag sier de pent lite om.

Jeg klipper videre:

Niels Windfeld Lund

Jeg mener som jeg har skrevet om tidligere i Bibliotekforum (uden nogen særlig respons) at det afgørende spørgsmål er på hvilken måde det lokale bibliotek 100 % selv får lov til at sammensætte sine samlinger.

Det er vigtigt, at vi uddanner bibliotekarerne til at foretage dette valg og at vi organiserer et system som primært forvaltes af bibliotekarer som repræsentanter for de lokale brugeres interesser. På denne måde kan bibliotekerne måske blive en magtfaktor som forfattere og forlag kan blive nødt til at forholde sig til og ikke bare bruge som et trygt og lammefromt sikkerhedshednet.

TH: I Norge har vi vår egen måte å drive samlingsutvikling på …

Anniken Sigholt

Den sørgelige skjebne for mange av kulturfondbøkene er glimrende beskrevet.

Riktignok jobber også jeg i Drammen bibliotek, men jeg våger den påstand at situasjonen er tilsvarende i mange andre bibliotek. For å kunne formidle en del av de mer ukjente kultufondbøkene, har en del bibliotekarer i Buskerud, Vestfold og Østfold (fra neste år også Akershus) de siste årene reist rundt og orientert om disse bøkene.

Jeg har selv vært en av formidlerne de siste to årene – og min erfaring er at det er ganske langt mellom perlene! – det er mye halvlunka og likegyldig som blir utgitt. Forlagene burde vært noe mer restriktive i sin utgivelsespolitikk.  …

TH: … men alt er jo kvalitetssikret! …

Og for å spissformulere: Mye av essayistikken forblir uberørt av menneskehånd.

TH: Da må den formidles, sier Hilde Rokkan (under): «Er ikke vår oppgave nettopp å formidle litteratur til de som kommer til bibliotekene?»

Elin Brodin

Poenget med et bibliotek er jo at her skal det være noe for enhver smak – et bredest og rikest mulig utvalg av bøker.

Hvis det virkelig finnes lånere som «går igjen fordi det er for mye å velge i», burde de opplyses om at bibliotekarene er der for å hjelpe dem å finne frem til noe som passer for den enkelte, hvis han/hun har problemer med dette selv.

TH:  … og smaken er selvsagt den  samme i Alta, Arendal og Asker … Gi dem esssaysamlinger!

Idalou Larsen

På lederplass 27. februar [2009] gir Aftenposten uttrykk for sin misnøye med Kulturrådets innkjøp av sakprosa, og avslører dermed sin uvitenhet om innkjøpsordningene. Disse ordningene er ikke primært ment som en indirekte støtte til bibliotekene.

Bokinnkjøp er et kommunalt ansvar. Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur ble opprettet for snart 50 år siden for å stimulere norsk bokproduksjon ved å garantere forlagene mot tap ved utgivelse av lite salgbare titler.  …

TH:  Når kjøperne ikke vil ha dem, får bibliotekarene får den hyggelige oppgaven å skape etterspørsel blant lånerne …

Kilde

Hilde Rokkan

Jeg sitter som NBFs representant i Kulturrådets  drøftingsutvalg for Innkjøpsordningene, og en av mine kjepphester der har vært at man skal snu holdning/tenkning/skrivemåte/talemåte når det  gjelder bibliotekenes rolle for Innkjøpsordningene.

I den sammenheng tenker jeg først og fremst på at man skal slutte å si at bibliotekene mottar det innkjøpte materiale som GAVE. Bibliotekene er et ledd i  distribusjonen av litteraturen ut til leserne og må i så måte ikke sees som endestasjon for en haug med bokesker, men som formidlingsleddet i Innkjøpsordningskjeden.

Jeg opplever at det både  fra forlagenes side og fra Kulturrådets side er en stadig større  forståelse og engasjement for å kunne få til en bedre formidling av det innkjøpte materiale.

Å spørre seg om hvorfor man skal bruke tid og penger på å formidle noe som folk likevel ikke vil lese blir etter min mening litt meningsløst – ihvertfall hvis man arbeider i bibliotek. Er ikke vår oppgave nettopp å formidle litteratur til de som kommer til bibliotekene?

….  jeg synes det er merkelig at man klarer å lage så mye  negativt ut av noe som i utgangspunktet kommer det enkelte bibliotek til gode. Det er tross alt snakk om et tilskudd i samlingene til de fleste og det er snakk om kulturtidsskrifter som mange bibliotek abonnerer på allerede og som det er behov for å viderføre som  kulturformidlere.

TH: alle tilskudd er gode tilskudd …  kassering burde derfor forbys

ABM-utvikling

Bøker som faller inn under innkjøpsordningen og tildeles bibliotekene, skal formidles i 5 år.

TH: Til enhver tid er det altså godt over to tusen bøker som skal formidles

ABM-utvikling jobber aktivt for å etablere gode formidlingstjenester for formidling av bøker generelt og for innkjøpsordningen spesielt. Eksempler på dette er bl.a:

Innkjøpsordningene gjør det mulig for bibliotek over hele landet å formidle bredden av norsk litteratur til brukerne.

Statistikk fra 2007 viser at i snitt består 1/3 av bibliotekenes mediesamling av bøker fra innkjøpsordningen. Aktiv formidling av disse bøkene er en viktig arbeidsoppgave for bibliotekene.

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

Vi har i dag fem innkjøpsordningar for litteratur:

Norsk kulturråd. Innkjøpsordningane

Det blir i alt nesten  fem hundre titler og fem hundre tusen eksemplarer i året. Dette tilsvarer en tilvekst på 11 eksemplarer pr. 100 innbyggere. Folkebibliotekenes samlede tilvekst av bøker ligger på 20 eksemplarer pr. 100 innbyggere (2007).
De to tallene kan imidlertid ikke sammenliknes direkte, siden en del av de innkjøpte bøkene for barn og unge går til skolebibliotekene.

2 kommentarer »

  1. Formidling og katalogisering. Dette er jo noe som ideelt skulle tatt mindre tid.

    Formidling kan skje gjennom tekst. Det kan være snakk om stikkord eller små personlige tekster om bøkene som blir publisert i form av fysiske magebelter, på informasjonsskjermer, nettsider, gjennom It’s learning til skoler, bokblogger for lånere eller en god linje til muntlig formidling.

    Å hatt en tekstkilde både fra bibliotekene og for bibliotekene hadde gjort formidling lettere. Et eksempel er å bruke Biblioteksentralen sine kommentarer til Kulturfondets innkjøpte sakprosabøker, som ved å kobles opp mot en forside og lagd inn på informasjonskjerm ville fremhevd boken. Så gi oss små forsider og tekster til fri formidlingsbruk.

    Og katalogdata, få en virtuell konsolidering der små bibliotek (enten i årsverk eller innbyggertall) gis lov til å bruke større biblioteks katalogposter. Så kan de små dra nytte av de stores kompetanse, og jobben blir ikke gjort unødvendig mange ganger. Problemstillingen poster kjøpte av Biblioteksentralen – der er vel bøygen. Den har jeg ikke svaret på en onsdag morgen i et utkantsbibliotek.

    Kommentar av Bjørn — onsdag, mars 11, 2009 @ 12:12 pm

  2. Takk for realistisk kommentar.

    Innkjøpsordningene kan faktisk forbedres. Det er mulig å redusere frustrasjonen og tidstapet – men da må bibliotekarene på grasrota rett og slett få langt større innflytelse på utformingen.

    Mitt inntrykk er at ordningenes legitimitet er synkende. Det henger sammen med kommersialiseringen av bokbransjen – mer børs enn katedral – og med dype endringer i medieteknologien.

    Disse tunge sentral- og leverandørstyrte ordningene er en arv fra velferdsstaten. De var viktige og nyttige i flere tiår – men nå trenger vi en strategisk nytenkning – ikke bare utvidelser av den fysiske distribusjon til ennå flere titler og medier.

    Jeg håper de som roser ordningene høyest, kan forklare hvorfor bokutlånet pr. innbygger likevel har vært fallende siden midten av nittiåra. Selv om stadig flere har høyere utdanning og og stadig flere flytter til sentrale strøk – med kort vei til biblioteket.

    Kommentar av plinius — onsdag, mars 11, 2009 @ 1:53 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: