Plinius

onsdag, mars 18, 2009

P 41/09: Hva betyr pengene?

Filed under: Uncategorized — plinius @ 10:59 am

vidarHva trengs for å drive et godt bibliotek?

En utvidet innkjøpsordning for sakprosa, sier Norsk faglitterære forfatterforening. Det er så mange huller i samlingene. Gjerne det – men hvor er dokumentasjonen?

Mer penger, sier Anne Hustad, Vidar Lund (bildet), Steinar Thorsen og Mari Toft. Større kommunale bevilgninger – og gjerne statlige også. Det høres fornuftig ut –   – men hvor er dokumentasjonen?

Den ligger selvsagt inne i bibliotekstatistikken.

Edruelig debatt

Her kan vi undersøke hvordan utlånet av fagbøker har forandret seg etter at den nye innkjøpsordningen kom på plass – bibliotek for bibliotek. Her kan vi måle hvordan de kommunale bevilgningene slår ut i form av utlån og besøk. Det trengs ikke dyr og langvarig forskning – bare noen enkle tekniske beregninger.

Hvor finner vi disse nyttige resulatene? Si det … Hva skal vi med målinger hvis vi har meninger?

Jeg tror fortsatt at systematisk bruk av empiri gir  en mer edruelig debatt. Data disiplinerer tanken – ved å yte motstand mot de altfor enkle svar.

Jeg har ikke prøvd å beregne virkningen av sakprosaordningen – men der foreligger det en riktig god rapport fra professor Tore Slaatta. Det er fortsatt spørsmål som bør følges opp, men jeg håper de ivrige debattanter tar til seg dette empiriske materialet først.

Solide sammenhenger

Når det gjelder penger, er det enklere. Der har jeg foretatt ganske omfattende beregninger. La meg oppsummere noen resultater;

Jeg har sett på KOSTRA-tallene for 2007 – og sørget for å skille mellom større og mindre kommuner. Pengenes verdi er tydelig: i alle kommuner med mindre enn femti tusen innbyggere ligger korrelasjonen mellom mediebudsjett og utlån (pr. innbygger) rundt 0,6.

Steinar har altså rett. Jo høyere budsjett, jo flere utlån.

Men det er samtidig mange andre faktorer som påvirker utlånet. En korrelasjon på 0,6 bertyhr at ca. 35% av variasjonen i utlån pr. innbygger skyldes mediebevilgningene. De øvrige 65% må forklares på andre måter.

I tillegg til budsjettet, tipper jeg disse faktorene betyr en god del

  • lokale og regionaler tradisjoner mht. lesing og bibliotekbruk
  • bibliotekets lokaler og geografiske plassering
  • utdanningsnivået i kommunen
  • sjefens og stabens dyktighet
  • spredt eller tett bosetting

Men alt dette vet vi svært lite om. De statistiske sammenhengene kan kartlegges med enkle metoder  – men det krever jo en del månedsverk å foreta en slik undersøkelse.  Kanskje noen burde gjøre noe …

Penger gir aktivitet

I de største kommunene er sammenhengen fortsatt til stede, men den er langt svakere (korrelasjon = 0,36). I disse kommunene er det i sterdet en sterk sammenheng (korrelasjon = 0,71) mellom lønns- og medieutgifter, på den ene siden, og samlet aktivitet (=utlån + besøk pr. innbygger) på den andre.

Dette er ikke veldig overraskende, men det er nyttig å få det dokumentert.

Du finner en detaljert oversikt, med mange flere korrelasjoner , i det jeg har kalt Plinius Data Bank (PDB) [krever registrering hos Google]. I kunnskapsøkonomien trenger vi ikke vente på de store statistikkleverandørene. PDB er samizdat – statistikk på «eget forlag». Nettet inviterer til mange former for individuell publisering – og dette er en av dem.

Ressurser

2 kommentarer »

  1. Kveldstanker fra Sandøya
    (eller – her tok jeg visst litt av)

    Jeg må nok innrømme at jeg er bedre med meninger enn med statistikk. Ikke liker jeg å forandre på dem (meningene) heller. Derfor er jeg godt fornøyd med det Plinius skriver her. Og jeg vet godt at det er andre ting som spiller med i og styrer aktivitetsnivået i folkebibliotek enn pengetilgangen.

    Men jeg er mer gjenstridig enn som så. For i tillegg til å vite at en trenger et mangfold av indikatorer for å ha et brukbart statistisk grunnlag for å vurdere driften av et bibliotek, mener jeg å vite at driften av biblioteket må vurderes ut fra en del kriterier som ikke kan oppsummeres i numeriske tabeller.

    Så når Plinius skriver –

    ”Enkelte bevisste bibliotek og fylkesbibliotek makter – delvis – å analysere noe av sitt eget materiale. Men kontrasten med næringslivet er slående. Der Google, Rema, Amazon og Benetton går over sine egne data med finkam og pinsett, slik at de kan fange opp problemer og muligheter der og da, lunter bibliotekene bedagelig avgårde.”

    blir jeg litt tankefull. Modellene han trekker inn er vår tids mest suksessfulle superkommersielle aktører. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at de vet hva de gjør, men de gjør det i forhold til et svært enkelt mål – å tjene penger. Bibliotekenes målstruktur er helt annerledes.

    For det første skal vi ikke tjene penger – gudskjelov!

    For det andre ser vår offisielle målsetning slik ut – folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet.

    Selv om en teller og regner til en blir blå i hodet (og dette er ikke kritikk eller harselas over Plinius – ære være han for både telling og regning og øvrig virksomhet – ikke tror jeg han er blå i hodet heller) så er det en ganske stor rest i dette målet som en bare nærmer seg på indirekte måte ved å telle og regne.

    Jeg skal prøve å nærme meg det på en annen måte. Jeg er en svært dårlig leser av lyrikk. Dvs. jeg leser det stort sett ikke. Når jeg av en eller annen grunn gjør det, så tenker jeg overraskende ofte at det burde jeg gjøre oftere. Men jeg er dessverre omtrent like dårlig til å skifte lesevaner som meninger.

    I går satt jeg og katalogiserte Plinius og mange andres forhatte forsendelser fra Kulturrådet. Et stykke ned i haugen fant jeg diktsamlingen Jeg kommer på døren av islendingen Jón úr Vör. Av en eller annen grunn bladde jeg litt i den, og stoppet ved dette diktet:

    Sorenskriveren

    Min fosterfar kunne ikke si
    at han husket det,
    men min mor fortalte meg
    at det hadde vært
    hennes bitreste øyeblikk
    da det offentliges representant
    rev meg gråtende
    ut av fanget hennes
    og gav meg til oppfostring
    hos fremmede.

    Da jeg var ungdom
    ble jeg og en annen gutt
    satt til å grave en grav
    i haven til Brjanslækur
    på Bardaströnd.

    Da vi kom ned på passelig dybde
    støtte vi på
    noen råtne fjøler
    som var helt sønderknaste.
    Vi kunne allikevel se
    at dette hadde vært en kiste
    gjenhamret med trenagler.

    Men da jeg bøyde meg ned
    og løftet vekk trebrottet
    så vi ikke bein eller hår,
    bare noe lyst pulver
    som føyk til da vi pustet på det,
    og var liksom støv
    i jorden
    som en usynlig ild
    en gang hadde oppstått i.

    Ofte har jeg spurt:
    Tro om dette
    en gang var
    en sorenskriver?

    Dette synes jeg er rørende, tankevekkende, rart, morsomt, provoserende og på alle måter flott. Men jeg leste det på tross av mine tilbøyeligheter, i en bok jeg aldri ville kjøpt til Tvedestrand folkebibliotek.

    Den eneste grunnen til at jeg opplevde dette var en impuls utløst av Kulturrådets innkjøpsordning. At den impulsen skulle blitt utløst av våre nye og forbedrede fjernlånsordninger er ikke akkurat sannsynlig. Impulsen forutsatte at jeg satt med den fysiske boka i handa. Og sånn kan det nok være for en og annen låner og.

    Tidligere i dag opplevde jeg noe annet. En låner kom inn og spurte om vi hadde noen bøker av Archibald Joseph Cronin. Jeg sa at det trodde jeg ikke, men vi kunne sikkert skaffe det. Da jeg så etter, så hadde vi likevel en bok i katalogen og to gjenglemte på loftet, etter siste razzia fra fylkesbiblioteket. Alt dette helt sikkert i strid med god bibliotekdrift, men hvilken glede for låneren, og – tror jeg – hvilket løft i ”mitt” biblioteks omdømme, der og da. Og – må jeg innrømme – hvilken glede for meg selv.

    Så, hvis en skal skrive om bibliotekenes og bestandenes ”long tail”, så må en få med seg den engelske, muntlige dobbeltbetydningen i musas utsagn – det dreier seg ikke bare om en lang hale, men også om en lang og komplisert historie.

    Og hva var konklusjonen? Tja – at drift av folkebibliotek er et eneste langt, men langt fra kjedelig, kompromiss – mellom gammelt og nytt, spennende og kjedelig, sexy og traurig, lyst og plikt, ansvar og uansvarlighet og det ene med det andre. Det er i det hele tatt ikke så lett.

    Men – kanskje kommer Giske …

    Kommentar av Steinar Thorsen — onsdag, mars 18, 2009 @ 9:18 pm

  2. Steinar Thorsen på sitt beste.

    Virkelig. Faktisk.

    Kommentar av plinius — onsdag, mars 18, 2009 @ 9:54 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: