P 43/08: Skarpt om sakprosa og bibliotek

De som uttaler seg om fotball, bør i hvert fall ha sett en fotballkamp.

Sporten dreier seg om tjueto menn eller kvinner som løper etter en ball. Dessuten er det noe som heter offside.

De som vurderer Wikipedia, bør ha brukt Wikipedia. De som diskuterer bibliotek og sakprosa, bør ha lest Tore Slaattas rapport.

Jeg vet det er mye  å be om. Tida er knapp. Rapporten er grundig, analytisk og godt dokumentert, så den tar fort en time å studere. Slatta undersøker saksfeltet – og trekker ikke enkle konklusjoner.  Det betyr mer arbeid. Rapporten er rett og slett lærerik – for alle som ønsker å lære – og ubekvem for de som allerede vet hva de mener.

For min egen skyld har jeg plukket ut noen avsnitt som beskriver bibliotekenes rolle.  De kan kanskje andre ha nytte av også. Det er greit å ha litt dokumentasjon for hånden når debatten blusser opp.

Undertitlene er mine.

Produsentene uttaler seg

Når det gjelder hva man strides om, kan vi skille mellom to diskusjoner med forskjellige tematiske fokus, deltakere og mediearenaer.

I den ene finner vi det vi kunne kalle produksjonssiden i ordningen, der man først og fremst er opptatt av betingelsene for forfattere og bokproduksjon innenfor sakprosafeltet i Norge.

Samtalen domineres av forleggere, forfattere, forfatterforeninger og Norsk kulturråd, og temaene man diskuterer er den norske sakprosaens stilling og særpreg og ulike litteraturpolitiske virkemidler i forhold til bokbransjen. Samtalen har stort sett utelukkende vært ført i riksavisene og i tidsskriftet Prosa, med stadig nye innlegg og kommentarer både fra organisasjonene og fra medienes kulturredaksjoner.

Bibliotekene tar ordet

Den andre diskusjonen føres med utgangspunkt i bibliotekenes rolle, og representerer distribusjonssiden og brukersiden av ordningen.

Her er det bibliotekfolk som har ført ordet, og mest i egne tidsskrifter, på seminarer, blogger og på e-postlisten BibliotekNorge. Her diskuterer man bibliotekmeldingen og Bibliotekreform 2014, og store tema som digitalisering og nye medier, det flerkulturelle bibliotek og mer konkret; nedlegging av biblioteksfilialer. Her nevnes innkjøpsordningen for sakprosa mer sporadisk og hovedfokuset er bibliotekene og samfunnsutvikling og medieutvikling mer allment.

Når innkjøpsordningene diskuteres mer spesifikt, er det ut fra frustrasjon over manglende forutsigbarhet, ønske om kortere leveringstid og økt medbestemmelse på innkjøpene som dukker opp. Bibliotekarene er sjelden med i den offentlige debatten i riksmediene, men høres godt og kommer med klare synspunkter i fagfora. Flere bibliotekarer er mer synlige i lokalmedier gjennom anmeldelser og leseranbefalinger.

Bibliotekene etterlyser stadig en mer helhetlig satsing på sitt felt. For bibliotekene er det forutsigbarhet, leveringstid og medbestemmelse som er de kritiske punktene. I sin høringsuttalelse til Bibliotekreform 2014 påpekte Bibliotekarforbundet at bibliotekene måtte komme med som part i innkjøpsordningene, og at en utvidelse også måtte vurderes på bibliotekenes premisser.

I Bibliotekaren skriver f.eks. Liv Evju at forsinkelsen ved den selektive innkjøpsordningen er et problem da utlån av disse bøkene er knyttet til aktualitet. Mer prinsipielt mener hun at ansvaret for innkjøp burde ligge hos bibliotekaren som kjenner publikumet, noe som også ville gi større anerkjennelse til bibliotekarens kompetanse og faglige ansvar. Også i ABM-utvikling tenker man at ordningen bør utvides, men ikke uten at man samtidig ser på hvordan bibliotekene kan utnytte kulturfondbøkene på sakprosa bedre.

Vurdering av Vurderingsutvalget

Det er fortsatt bokens kvaliteter som først og fremst vurderes, ikke bibliotekets eller bokhandelens erfaringer med tilbud og etterspørsel, forfatterens posisjon eller lesernes erfaringer.

Det er ”produksjonssiden” og de forståelser og verdier som ligger her som først og fremst blir styrket gjennom Vurderingsutvalgets praksis. I Vurderingsutvalget er riktignok bibliotekskompetansen representert i dag, noe utvalget kollektivt fremhever som viktig og verdifullt. Men som vi skal se i neste kapittel, er distribusjonssiden preget av nokså annerledes forståelser og verdier, spesielt med tanke på hva som skal vektlegges som «formidlingsmessige kvaliteter».

Spredning og lesning

straks man begynner å se nærmere på folkebibliotekenes rolle i ordningen, ser man at mellom «spredning» på den ene siden og «lesning» på den andre siden er det et motsetningsfylt og problemspekket tomrom. Det skyldes blant annet at folkebibliotekene er et sammensatt og mangfoldig medium, hvor spørsmål om kapasitet og interesse for lagring og formidling av sakprosa varierer fra bibliotek til bibliotek. Det skyldes også at lokale brukere og lesere av sakprosa, det vil si folkebibliotekenes publikum og brukere, i stor grad etterspør andre typer sakprosa enn den ordningen gjelder for.

Passive mottakere

Avtalen har som tidligere nevnt fokus på produksjonssiden i det litterære kretsløpet, og mangler mer eller mindre fullstendig et brukerperspektiv.

Bibliotekene er mottakere av bøkene, men alt for lite er gjort for å forplikte avtalepartnere eller Vurderingsutvalget i forhold til bibliotekenes og de lokale bibliotekbrukernes og lesernes situasjon og interesser. Bøkene som kjøpes inn skal «stilles til rådighet for leserne gjennom utlån i norske folkebibliotek», og er de først er innkjøpt og sendt, er tilsynelatende avtalen oppfylt. Bibliotekene står tilbake med en rekke utfordringer med tanke på lagringskapasitet og formidling.

Motsatte oppfatninger

Generelt hevdes det at brukerne av bibliotekene bryr seg mindre om hvilken litterær kvalitet eller sjanger en bok befinner seg innenfor. Enten det er biografier, dokumentarlitteratur eller essayistikk er det aktualitet, lokal tilhørighet, omtale og debatt i media som styrer bibliotekbrukernes etterspørsel.

Spesielt det siste kriteriet dukker opp som viktigst i vår undersøkelse, og en kjent forfatter får ekstra oppmerksomhet. Lånere og brukere følger gjerne en forfatter, uavhengig av om kritikere og andre ”forståsegpåere” kan mene at kvaliteten veksler i forfatterskapet. Spesielt interessant i vår undersøkelse er det at kriteriet «litterær kvalitet» kommer nederst på prioriteringslisten. Dette viser i et nøtteskall hvor stor avstand det er mellom produksjonssiden og distribusjonssiden i ordningen. Det er nesten motsatte oppfatninger av hvilke sakprosabøker som er viktige å lese.

De sjangermessige prioriteringene og de uklarheter og spenninger som forøvrig finnes i ordningens vage formålsformuleringer, rammer altså først og fremst bibliotekene. Der forfattere og forlag får penger, får bibliotekene mest utfordringer og uønskede problemer.

NBF bør delta

Avtalepartene bør vurdere om ikke bibliotekers formidlingsforpliktelser og bibliotekenes tilknytning til avtalen kan avtalefestes bedre, muligens også ved at også Norsk Bibliotekforening inviteres inn som avtalepartner. For slik vi ser det ut fra et helhetlig, kulturpolitisk perspektiv, er det vel så mye bibliotekenes rolle og muligheter som formidlere av sakprosa i lokalsamfunnet, som forfatternes og forlagenes usikre forventningshorisont, som synliggjør ordningens underliggende normative grunnlag.

Med tanke på bedre utnyttelse av sakprosabøkene i bibliotekene foreslår vi konkret at det opprettes en stilling ved ABM-utvikling som har som oppgave å ha ansvar for bedre utnyttelse av kulturfondbøker generelt, og sakprosa og tidsskrifter spesielt.

Vi mener også at det bør vurderes å øremerke faste prosjektmidler til informasjonstiltak og formidlingstiltak om sakprosa i biblioteksektoren. Et forfattersentrum for sakprosaforfattere, gjerne i samarbeid med det som allerede eksisterer for skjønnlitterære forfattere, bør opprettes med spesiell tanke på at bibliotekenes formidlingsmuligheter i ordningen dermed styrkes.