Plinius

søndag, april 26, 2009

SK 17/09: Hvem trenger ABM-forskning?

Filed under: Bibliotekreform 2014 — plinius @ 8:24 am

stavkirkeDepartementet har en ABM-visjon.

Det er ikke fagmiljøene, men Kulturdepartementet som tror på denne Treenigheten. ABM-direktoratet er et politisk pliktløp. Danmark og Finland, som er verdens ledende biblioteknasjoner, har valgt helt andre løsninger.

Nå skal FoU-strategien styres på samme måte;

Departementet ser positivt på framlegget om å etablere eit eige FoU-program om bibliotekfeltet, men meiner at det er behov for å sjå forsking- og utviklingsaktivitetar på heile abm-feltet i samanheng.

Tonen er typisk.

Departementet meiner at det er behov – uten å snakke med fagfolkene innenfor de tre fagfeltene. Hvem er det som har dette behovet – utenfor departementets indre snirkler?

Hva vet egentlig departementet om forsknings- og utviklingsfronten i bibliotekmiljøet? Jeg har sett gode strategiske analyser fra USA og Storbritannia. Men hvor publiserer departementet sine faglige bidrag?

ABM-sektoren er en administrativ størrelse, ikke et levende fagfelt. I Danmark – og ved Høgsk0len i Oslo – er det bibliotek og medier som er koplet sammen.

Det finnes jo ingen ABM-profesjon. Departementet prøver å stampe en ny sektor opp av jorda – uten å ha med seg de aktuelle miljøene. Felles forvaltning er noe annet enn et faglig fellesskap. Kultur- og kirkedepartementet styrer to sektorer. Vi har ingen teaterkirke der danseprester spiller teologisk fotball.

Jeg ser gjerne at de tre sektorene samarbeider. Men felles FoU må begrunnes konkret. Hverken bibliotekmeldingen eller -utredningen har lagt noen faglige FoU-strategier på bordet.

Årsaken er som før.  Vi befinner oss i overgangen mellom industri- og kunnskapssamfunn. Hverken forvaltningen eller fagmiljøet har klare oppfatninger om hvordan verden og framtida ser ut. Gamle og nye arbeidsformer kjemper om hegemoniet.

Dersom bibliotekene defineres som ABM, blir det samlingene og kulturarven som styrer forståelsen. Dette er industri- og velferdssamfunnets begreper. I kunnskapssamfunnet er ikke bibliotekene  formidlere av samlinger – snille, gilde og milde – men først og fremst produsenter av kunnskap og tilretteleggere av læringsprosesser utenfor de formelle utdanningsinstitusjonene.

Den danske stat har bestemt seg. Bibliotekets framtid tilhører det globale kunnskapssamfunnet. Den norske stat kan nok si det samme – slik Statssekretærutvalget gjorde i 1996 – men Kulturdepartementet tør ikke ta konsekvensene av dette.

Så lenge usikkerheten herjer i forvaltningen, kan den ikke trekke opp tydelige strategier. I stedet skyver den problemene foran seg:

Kultur- og kyrkjedepartementet og Kunnskapsdepartementet vil i fellesskap vurdere tiltak som kan styrkje forsking og utvikling på arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet.

I stedet for å vurdere tiltak på kammerset, bør dere begynne å snakke med eborgerne i alle tre fagfelt. A og B og M er fagområder. Forvaltning 2.0 betyr å delta i fagdebatten. Da kan dere både vise hva dere kan – og få mulighet til å lære av det andre kan. Delingskultur heter det

Fornyingsminister Heidi Grande Røys åpnet konferansen med en oppfordring om at offentlig sektor må ta delingskulturen innover seg, og bli en del av den.

Kunnskapsøkonomien krever lærende organisasjoner – også i det offentlige.

Filialer og utlån

Det er fullt mulig å drive fornuftig FoU på delområder i mellomtida.

Men også her hersker en merkelig tafatthet. Forvaltningen utnytter ikke sine egne data. La meg ta et eksempel.

Det synkende utlånet koples fort og lett til nedgangen i antall filialer. Når A og B synker samtidig, må jo A være årsak til B. Ikke sant?

Forvaltningen har gjennom årene pålagt bibliotekene å levere enorme mengder statistikk som kan belyse denne typen sammenhenger. Statistikken har aldri blitt analysert. I stedet synses det over en lav sko.

La oss ta en første titt. I perioden 1975 til 2005 økte utlånet med 64 prosent, mens antall avdelinger falt med 41 prosent. Det er altså ingen umiddelbar sammenheng mellom de to størrelsene.

fig02-folkebibliotek1

Statistisk sentralbyrå har laget en oversiktlig graf om utlånet.

Utlånet av bøker begynte å synke rundt 1990. Det samlede utlånet begynte å synke rundt 2005. Siden folketallet har steget i hele denne perioden, har utlånet pr. innbygger sunket mer enn dette.

Siden fornyelser også teller som lån, og det har blitt lettere å foreta fornyelser siden 1990, har det reelle utlånet (førstegangsutlånet) pr. innbygger sunket ennå mer.

Nye medier begynte å gjøre seg gjeldende rundt 1980. I årene 1990 til 2005 var det stigende utlånet av nye medier i stand til å veie opp for det synkende utlånet av bøker. Den perioden ser ut til å være over.

Hvor mye betyr antall avdelinger, altså hovedbibliotek og  filialer,  for utlånet?

Antall avdelinger økte fra 1945 til 1975 og har sunket fra slutten av syttiåra til i dag.

I perioden 1945 til 1960

* økte antall avdelinger  med 17 %
* økte antall utlån med 116 %

I perioden 1960 til 1975

* økte antall avdelinger  med 27 %
* økte antall utlån med 114 %

I perioden 1975 til 2005

* sank antall avdelinger  med 41 %
* økte antall utlån med 64 %

I perioden 2005 til 2008

* sank antall avdelinger  med 4 %
* sank antall utlån med 2 %

Ressurser

Jeg har lagt ut Statistisk sentralbyrås historiske tall for antall bibliotek (avdelinger), bestand og utlån fra 1918/19 til 1998 på Plinius Data.

VEDLEGG

De absolutte tallene var

1945

* avdelinger: 945
* utlån: 3.278 tusen

1960

* avdelinger: 1.103
* utlån: 7.070 tusen

1975

* avdelinger: 1.402
* utlån: 15.155 tusen

2005

* avdelinger: 832
* utlån: 24.901

2008

* avdelinger: 800 (est.)*
* utlån: 24.360 (est.)**

*Det var 807 i 2007 og 815 i 2006

**Beregnet på grunnlag av foreløpige KOSTRA-tall fra mars 2009.

VEDLEGG 1

FoU på abm-feltet

I bibliotekutgreiinga er det gjort framlegg om å etablere eit eige bibliotekforskingsprogram i regi av Noregs forskingsråd.

I utgreiinga vert det vist til at dei fleste problemstillingane knytte til biblioteket som samfunnsinstitusjon, kan gå inn i eit abmperspektiv, der ein ser på korleis arkiv, bibliotek og museum fungerer i samfunnet. Dette gjeld t.d. abm-institusjonane som læringsarenaer og som formidlarar av kulturkunnskap. Vidare gjeld dette også utfordringar knytte til utvikling av digitale tenester, formidlingsformer og -metodar.

Departementet viser også til at Kunnskapsdepartementet, som ei oppfølging av St.meld. nr. 15 (2007–2008) Tingenes tale, i 2009 har løyvd 5 mill. kroner som eit eingongstilskot via Noregs forskingsråd til strategisk forskingssatsing ved universitetsmusea.

Departementet ser positivt på framlegget om å etablere eit eige FoU-program om bibliotekfeltet, men meiner at det er behov for å sjå forsking- og utviklingsaktivitetar på heile abm-feltet i samanheng. Kultur- og kyrkjedepartementet vil difor i samarbeid med Kunnskapsdepartementet vurdere eit samarbeid om forskings- og utviklingsaktivitetar på tvers av sektorane.

Bibliotekmeldingen

VEDLEGG 2

Et annet konkret punkt er at Regjeringen ønsker å styrke FoU-innsatsen på ABM-området. Det er et viktig signal. Forskningsbasert praksis vil bli viktig i årene som kommer. Men også her hviler det en utfordring på biblioteksektoren. Spørsmålet blir nå: Hvordan få mest mulig B inn i denne satsingen?

Her trenger Høgskolen i Oslo/JBI hjelp fra alle som har gode tanker om hva det bør forskes på.

Odd Letnes i Bok og Bibliotek

2 kommentarer »

  1. […] Hvem trenger ABM-forskning? […]

    Tilbakeping av P 69/09: Drømmen om et ABM-felt « Plinius — tirsdag, april 28, 2009 @ 12:02 pm

  2. Eg vil kommentere den negative utlånstrenden i folkebiblioteka etter 2005, slik det er antyda her.

    Utlånsstatistikken er fordelt på brukarkategoriar, der publikum er den største. Trenden hos oss dei siste tre åra er redusert utlån totalt, men ikkje når det gjeld katalogien publikum. Brukarkategorien fjernlån har gått opp, men den nest største brukarkategorien – institusjon – som vi kaller det her – har gått kraftig ned. Dette aleine forklarer nedgangen i utlån totalt.

    Kva er brukarkategorien institusjon? Det er skular, aldersheim, barnehagar, men målt i utlån – 95% skular.

    Rundt 2003 blei PISA-undersøkjingane godt kjent. I 2004 hadde vi eit rekordutlån, takka vere stor etterspørsel på bøker frå skulane, som vi meiner PISA-resultata utløyste.

    Kvifor held ikkje denne utlånseldorado fram fram når nye PISA-undersøkjingar kjem med indikasjonar på at det ikkje har vore noko nevneverdig betring? Jo, fordi mange skular har funne at ein ikkje skal lese bøker. Ingen av våre skular har teke imot barne-ungdomsbøker frå kulturfondet i snart tre år. Den klart største skulen lånt ikkje ein einaste bok frå folkebiblioteket i skuleåret 2008-2009. For fire år sida villeg dette har vore utenkjeleg for alle partar. Men dette forklarer utlånsnedgangen hos oss – første gangs og fornyelser (spesielt høy i brukarkategorien Institusjon).

    Grunnen er at elevane leser utvalte tekster, og ikkje bøker. Vi møter i biblioteket foreldre som er misfornøgd med dette.

    Men barn og ungdom låner bøker i fritid som før.

    Kommentar av David Beadle — lørdag, mai 23, 2009 @ 2:17 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: