Plinius

søndag, mai 31, 2009

SK 22/09: Den gode og den vonde strid

Filed under: 1bib, bibliotek 2.0 — plinius @ 4:05 pm

octopusPolitikk og strategi er ulike kampområder.

Norsk bibliotekpolitikk handler først og fremst om penger. Fronten går mellom bibliotekfolket, som krever mer, og myndighetene, som kutter der de kan. Dette er den gode strid, der alle kan samles under fattigdommens fane.

Norsk bibliotekstrategi handler først og fremst om forandring. Fronten går mellom de som krever dype endringer så raskt som mulig – og de som vil vente, bremse og se tiden an. Dette er den vonde strid, der bibliotekfolkets egne fylkinger står mot hverandre. Som dengang da på Stiklestad.

Brukerne forandrer biblioteket

Året 2009 ser ut til å bli bibliotekets 1030.

Jeg venter ikke noe avgjørende slag. Bibliotekets transformasjon dreier seg om historiske prosesser. Den drives framover av krefter utenfor bibliotekene.

Det er ikke bibliotekarenes pionerinnsats, men brukernes nye krav som forandrer biblioteket. Uten vinden i ryggen og brukerne i nakken kan pionerene dytte og debattere til de blir blå i fjeset. Samfunnets støtter lar seg ikke rokke så lett. Det er ikke den fornuftige samtale, men de utålmodige brukere som er vårt beste våpen.

Nå rykker brukerne framover  i alle sektorer der bibliotek er tungt til stede: i høyere utdanning, i skoleverket, i lokalsamfunnet og i mye av arbeidslivet. Det som forandrer seg er ikke deres meninger, men deres måter å leve sine liv paa. Det er arbeids-, lærings- og samtaleformene som skifter karakter.

Kampen mellom 1.0 og 2.0 dreier seg mer om praksis enn om teori, mer om livsmåte enn linjevalg.  Det vi kaller 2.0 er bare et praktisk suffiks. To-null betyr at webbens sosiale, økonomiske og politiske konsekvenser tatt på alvor. Si meg hvordan du deltar i det digitale – og jeg skal si deg hvem du er.

I alle sektorene skaper tekst- og kunnskapsokonomien en økende etterspørsel etter tilrettelagte fysiske og sosiale miljoer for digital læring, utviklingsarbeid og nettverksbygging. Grensene mellom disse aktivitetene er flytende.

Miljøene som etterspørres er BÅDE digitale OG sosiale.

Hverdagsnettet

På Læringssenteret i P48 (Høgskolen i Oslo) er datamaskinen en del av studentens praktiske arbeidsmiljø i åtti prosent av tida – selv om undervisningen ved HiO ikke i særlig grad er rettet inn mot digitale medier. Gruppearbeid med medbrakt computer utgjør en tredjedel av all «datatid» – og jeg tipper andelen ligger på en stigende kurve. Vi har tall for 2008 også, men jeg har ikke rukket å sammenlikne ennå.

Nearly 80 percent of the time students spent inside the Learning Centre involved the use of computers. The actual distribution between library and own computers – and between individual and group use – is given below

  • Alone with library computer: 52% of total computer time
  • Group with own computer: 32% of total
  • Group with library computer: 10%
  • Alone with own computer: 6%

Kilde: Computers everywhere

Polyvalente grupper

I kjemien er begrepet valens viktig.

Valensen viser hvor åpent et atom er for å forbinde seg med andre atomer. Edelgasser som neon, helium og krypton har valens null – de forbinder seg ikke med andre atomer i det hele tatt.

Jeg forenkler noe …

Karbon har valens fire, som gjoer det lett for dem å kople seg til andre atomer. Komplekse karbonforbindelser har dermed blitt grunnlaget for alt organisk liv …

Baade i læring og produksjon ser vi en dreining i retning av gruppebasert heller enn individfokusert aktivitet. Det er ikke hver enkelt person, men gruppen som lærer og produserer.  Webben gir både individer og grupper adgang til ubegrensede kunnskapsressurser.  Men når alle har denne adgangen, gir det ingen ekstra verdi å ha den. Skal du bidra, må du bidra med noe nytt.

Det betyr at en ny arbeidsdeling er på gang i kunnskapsyrkene. Det er ikke atomet – den ensomme laerer og forfatter, men det sammensatte molekylet som maksimerer kreativitet og produktivitet. Skal vi løfte kunnskapsproduksjonen, maa vi legge tilrette for heterogene og polyvalente grupper – der ulike deltakere har ulike spesialferdigheter.

Teamene som samarbeider om å drepe STORE monstre i World of Warcraft er utpreget polyvalente. Noen svinger sverdet og andre tryllestaven. Noen spionerer – raske og usynlige som vinden,  mens andre vekker sine døde kampfeller til live.

I den nye World of Textcraft er det likedan.

Bibliotekets tradisjonelle holdning:  de bestiller og vi leverer  – har gått ut på dato. Bibliotekarens nye rolle blir å representere den bibliotekariske fagkunnskapen innenfor den gruppebaserte kunnskaps- og laeringsproduksjonen. Det å være innenfor betyr at biblioteket tar et produksjons- og framdriftsansvar for sluttresultatet.

Ideen om informasjonskompetanse er et vaklende forsøk i riktig retning.

Men i forhold til dagens distanserte holdning – noli me tangere – trenger bibliotekatomet utvikle både sin dybdekompetanse og sine valenser vis-a-vis pedagogikk, forskning, kulturarbeid, lokalsamfunnsutvikling og alle former for kunnskapsintensiv produksjon. En blekksprut uten fangarmer har ingen stor framtid.

Ressurser

Note

Jeg skriver fra Krakow – paa polsk tastatur.

12 kommentarer »

  1. Galere kan det ikke bli

    Den absolutt lesverdige Plinius – som jeg har hatt mye glede av – med innsiktsfulle analyser og kommentarer – tar på sitt kjekke nettsted nå helt av i analysen av hva bibliotekfenomenet er.

    Kampen om bibliotekene dreier seg om penger og teknologi hevder Plinius.

    I parentes: det kunne være fristende å peke på at analysen av samfunnet er for viktig til at en overlater dette til samfunnsviterne (Har du hørt den før?)

    Plinius sier:

    ” Politikk og strategi er ulike kampomraader.
    Norsk bibliotekpolitikk handler forst og fremst om penger. Fronten gaar mellom bibliotekfolket, som krever mer, og myndighetene, som kutter der de kan. Dette er den gode strid, der alle kan samles under fattigdommens fane.
    Norsk bibliotekstrategi handler forst og fremst om forandring. Fronten gaar mellom de som krever dype endringer saa raskt som mulig – og de som vil vente, bremse og se tiden an. Dette er den vonde strid, der bibliotekfolkets egne fylkinger staar mot hverandre. Som dengang da paa Stiklestad.
    Brukerne forandrer biblioteket
    Aaret 2009 ser ut til aa bli bibliotekets 1030.
    Jeg venter ikke noe avgjorende slag. Bibliotekets transformasjon dreier seg om historiske prosesser. De drives framover av krefter utenfor bibliotekene.
    Det er ikke bibliotekarenes pionerinnsats, men brukernes nye krav som forandrer biblioteket. Uten vinden i ryggen og brukerne i nakken kan pionerene dytte og debattere til de blir blaa i fjeset. Samfunnets stotter lar seg ikke rokke saa lett. Det er ikke den fornuftige samtale, men de utaalmodige brukere som er vaart beste vaapen.”

    Nå vil det alltid være en mulighet for at Plinius hevder at alt dette er ironisk ment osv: Plinius mente aldri dette med: ” Norsk .bibliotekstrategi handler forst og fremst om forandring.”

    Men tilbake til saken:

    Analysen til Plinius er at fenomenet bibliotek slik det framstår i Norge i dag i 2009 er preget av to forhold: debatt om penger og teknologisk veivalg – eventuelt i betydningen: evnen til å ta raske valg for det er nå det gjelder.

    Det er trist a å se at oppegående aktører som Plinius forfaller til den platte og triste forklaringen: Bibliotek er et spørsmål om penger og litt tekno.

    Det er jo en helt annen virkelighet:

    Biblioteket slik vi kjenner det er skapt gjennom konkrete politiske grep. I den grad man har glemt dette, så snakker vi om en av USAs gaver til menneskeheten: den moderne bibliotekideen.

    De gamle bibliotekene slik vi kjenner dem fra Europa og middelhavsområdet er bibliotek for eliten: Klosterbibliotekene, fyrstebibliotekene, universitetsbibliotekene. USA med sine pionerer skapte en ny tenkning om læring, om kunnskap og om at alle skal ha tilgang til dette. Kortversjonen av dette heter: Gratisprinsippet. Dette er en ideologisk bevegelse som vi fortsatt er del av – i den grad vi forstår dette (alle gjør ikke det)

    Man er nødt til å gå til kjernen:

    Bibliotekets samfunnsoppdrag er det avgjørende spørsmålet

    Det er ikke problematisk å ha som utgangspunkt de grunnideene for bibliotekenes samfunnsrolle som er beskrevet i kap. 5.1.1 i St.meld. nr. 22 (1999-2000) – ABM-meldinga.

    Her belyses denne samfunnsrolle gjennom tre hovedgrep:

    Bibliotekene opererer i skjæringspunktet mellom

    – kulturpolitikk
    – utdanningspolitikk
    – en politikk for å styrke demokratiet

    Blant annet utsagnet fra St. meld nr 22:

    ”Tilgang til informasjon og litteratur skal ikkje vera avhengig av økonomisk evne.”

    Dette samfunnsoppdraget kan belyses og beskrives på en rekke måter og det kan detaljeres og problematiseres.

    Viktig er også at dette beskrives som samfunnsrolle for alle bibliotek. Det heter: ”Ulike slag bibliotek realiserer grunnideane på ulike vis.”

    Giske følger opp dette sine to nye meldinger.

    Utgangspunktet er dermed:

    BIBLIOTEKET ER:

    Sentralt for demokratiutvikling i samfunnet

    Sentralt for læring og kunnskapsutvikling i samfunnet

    Sentralt for kunst- og kulturformidling i samfunnet

    Vi har noen karakteriske trekk ved bibliotekene:

    For det første:

    Bibliotekene er et politisk prosjekt – det er ingen selvfølge at det finnes og drives bibliotek

    Først og fremst er dette politiske prosjektet begrunnet i

    – fordelingspolitikk
    – utdanningspolitikk
    – kulturpolitikk
    – språkpolitikk
    – distriktspolitikk

    Men også andre politikkområder er relevante i mange sammenhenger

    For det andre:

    Bibliotekene er en ikke-kommersiell offentlig arena og formidlingssentral – det finnes ikke mange slike ikke-kommersielle offentlige arenaer og det kan synes som om det blir færre

    For det tredje:

    Bibliotekene håndterer relativt sett meget store volumer i form av besøk, veiledningstjenester og utlån men like fullt er hele virksomheten bygget opp omkring en spesialisert og individuell behandling av det enkelte mennesket

    For det fjerde:

    Det gode biblioteket – biblioteket på sitt beste – opphever eller reduserer skillet mellom kjønn, klasse, alder, rase, seksuell legning og andre forhold som skiller menneskene

    For det femte:

    Bibliotekene er nasjonens hukommelse

    For det sjette:

    Bibliotekene er og har alltid i stor og i økende grad vært nettverksbaserte – dermed har bibliotekene i sin tilnærming alltid vært ganske moderne og har møtt de teknologiske endringene med åpne øyne

    For det syvende:

    Det er teksten (og ikke innpakningen) som har vært det sentrale – derfor har det ikke for bibliotekene vært spesielt problematisk å håndtere både det trykte materialet i papirform og det digitale i et naturlig samspill,

    Arbeidet med å tåkelegge virkeligheten gjennom kvasi-vitenskapelig tåketale er lovlig men ikke spesielt aktverdig.

    Frode Bakken

    Kommentar av Frode Bakken — mandag, juni 1, 2009 @ 4:35 pm

  2. Hei, Frode!

    «Det var da voldsomt», var min første reaksjon. Er vi så uenige? Og hva er det i så fall vi er uenige OM?

    Jeg tror ikke vi er dypt uenige om praktisk bibliotekpolitikk. Uenigheten dreier seg heller om språket, begrepene, modellene vi bruker i vår analyse. Du kaller det ideologi – og der er jeg enig. Du beskriver ideologien – kort og konsist – slik:

    «USA med sine pionerer skapte en ny tenkning om læring, om kunnskap og om at alle skal ha tilgang til dette. Kortversjonen av dette heter: Gratisprinsippet. Dette er en ideologisk bevegelse som vi fortsatt er del av – i den grad vi forstår dette (alle gjør ikke det)».

    Jeg har stor sympati for bevegelsen, men jeg er ikke medlem. Blant de som skriver om bibliotek, er det medlemmer nok allerede.

    Jeg tror at bibliotekmiljøet vil tjene på fagpolitiske og -strategiske debatter med flere uavhengige, tvilende, kritiske og utfordrende stemmer. Jeg håper at Plinius kan være en av disse.

    Søndagens Plinius-post var ikke et vitenskapelig innlegg. Den var en faglig meningsytring.

    Når jeg skriver på Plinius, gjør jeg det som debattant og blogger. Vi har ikke for mye, men for lite debatt om prinsipper. Da er det ikke bare lov, synes jeg, men også aktverdig å spisse formuleringene.

    Hvis det likevel oppfattes som tåketale, bør jeg skjerpe meg ytterligere. Men å kalle innlegget kvasi-vitenskapelig er for meg like meningsløst som å kalle Frodes svar for kvasivitenskapelig. Dette er prinsippdebatt. Slike debatter handler vanligvis like mye om de tause forutsetningene som om det vi faktisk sier. Styrken i Frodes svar er at forutsetningene blir lagt på bordet.

    Dette var et raskt og spontant første svar fra min side. Jeg håper flere vil uttale seg, enten det nå skjer på Plinius eller i noen av våre andre utmerkede diskusjonsfora.

    Kommentar av Plinius — mandag, juni 1, 2009 @ 9:37 pm

  3. Jeg oppfattet Tord vesentlig anderledes enn Frode. Faktisk så stusser jeg veldig på Frodes utspill ettersom jeg har vanskelig for å se at Tord hevder mye av det Frode påstår.

    Tord påpeker to områder der det nå pågår en ganske hard strid. Den vi i bibliotekmiljøet har lettest for å forholde oss til – ressursstriden med omgivelsene og den indre «ubehagelige» striden om retning og ideologi. Begge disse stridene har pågått så lenge det har eksistert bibliotek. I dag er den indre striden kanskje mest fokusert på teknologi, eller rettere sagt det teknologien lar oss gjøre.

    Tord har IKKE sagt,for å sitere Frode: «Analysen til Plinius er at fenomenet bibliotek slik det framstår i Norge i dag i 2009 er preget av to forhold: debatt om penger og teknologisk veivalg – eventuelt i betydningen: evnen til å ta raske valg for det er nå det gjelder.»

    Snarere tvert imot slik jeg oppfatter det. Tord har påpekt at det er en god del krefter i form av brukere og deres bruk av biblioteket som peker i retninger biblioteksmiljøet ikke helt har klart å ta inn over seg ennå. Mye av brukernes aktiviteter er teknologifundert, selv om selve aktiviteten er sosial og kommuniserende. Bibliotekene MÅ forholde seg til teknologien og bruken av den uansett hvor ubehagelig det er at brukerne driver med andre ting enn vi synes de skal.

    Etter min mening er ikke gratisprinsippet det eneste sentrale som springer ut av den amerikanske folkebibliotekrevolusjonen. Det er at biblioteket er åpent og tilgjengelig for ALLE. Det inkluderer de som ønsker å bruke biblioteket på andre måter (via teknologiske løsninger) enn det som er behagelig for bibliotekarene.

    Tord sin påpekning av to viktige konfliktområder i biblioteksfeltet er ikke en forringelse av andre problemstillinger og ideologiske grunnlag som også må debatteres.

    Så hva er den/de største ideologiske utfordringene for bibliotek i 2009?

    På mange måter de samme som for 100 år siden. I 1909 var problemstillingen å slippe folk til i hyllene, lukkede magasiner var dagens orden, og mange fryktet den uorden og ikke minst «ikke passende lektyren» som kunne komme i feil hender. Slik jeg ser det handler det i dag om å oppfylle bibliotekets misjon (http://bloggbib.net/?p=258) i en verden i stadig endring, og der endringene i stor grad er teknologidrevet.

    Da BLIR det viktig å forholde seg til teknologien og de muligheter teknologien gir, og samtidig se i øynene at bibliotekene må gi slipp på en god del av den kontrollen vi til nå har utøvd. Både kontroll over innhold i biblioteket, aktivitetene som bedrives i biblioteket og ikke minst kontroll over kunnskapsorganisasjon og beskrivelse. Med nasjonalbibliotekets medatadaskandale på bokylla friskt i minne er det kanskje ikke så dumt å slippe andre til. http://newth.net/eirik/2009/05/28/metadata/

    Kommentar av Thomas — tirsdag, juni 2, 2009 @ 9:43 am

  4. Jeg har mest sans for Frodes innlegg selv om han politiserer kraftig – det må være lov. Vår enighet går på formuleringen:

    «Bibliotekets samfunnsoppdrag er det avgjørende spørsmålet»

    Dette er også greitt utviklet i Bibliotekmeldinga. Dette betyr at det ligger politiske føringer bak hvordan oppdraget skal løses. Også i UH-sektoren, hvor bibliotekene ikke er lovstyrte med egen lov, er disse føringene sterke og kan leses rett ut av UH-loven. Vi blir ikke mindre forpliktet i vår sektor av utdanningspolitiske formuleringer.

    Jeg synes det er en tendens i debatten til å definere bibliotekenes oppdrag mer og mer uavhengig av samfunnsoppdraget. At det snarere blir bibliotekene som skal fortelle samfunnet hva oppdraget er, og hvordan det skal løses. Det er en dødslinje for bibliotekene. Spesielt hvis vår kompetanse tilpasses en slik utvikling og svekker de forutsetningene vi må ha for å løse samfunnsoppdraget.

    Kommentar av Hans Martin Fagerli — tirsdag, juni 2, 2009 @ 1:15 pm

  5. Enig med Thomas her, jeg skjønner heller ikke helt hvor reaksjonen til Frode kommer fra?

    Det sentrale er jo nettopp hvordan vi skal fortsette å oppfylle vårt samfunnsoppdrag. Det er da ingen av oss som er uenige i hva det er? Og der syns jeg Tord peker på noen vesentlige virkemidler.

    På samme måte som man i det fysiske biblioteket kan vandre omkring, oppdage ting, jobbe i grupper og være sosial virker det naturlig at vi skal legge til rette for lignende aktiviteter på nett. Det dreier seg jo bare om nye måter å fylle samme oppdrag på, verre er det ikke.

    Dersom vi ikke lenger fremstår som aktuelle og attraktive for en tilstrekkelig stor del av befolkningen – noe jeg er redd vi kan stå i fare for å gjøre – så har vi ikke en sjanse i havet til å oppfylle samfunnsoppdraget vårt. Biblioteket er så mye mer enn et oppbevaringssted. Det trenger man jo ikke fortelle bibliotekfolk. Derfor forundrer det meg at samme folk tilsynelatende har vondt for å se at vi er nødt til å bruke mulighetene nettet gir til å formidle de gode bibliotektjenestene også der.

    Kommentar av Åsta Myr — tirsdag, juni 2, 2009 @ 3:24 pm

  6. Jeg oppfatter ikke her Frode Bakken som hovedsakelig negativ til nye former, medier og atferdsformer i biblioteka, men at han først og fremst advarer mot å gjøre bruker-, teknologi- og trendtilpassing til rettesnor for bibliotekpolitikken.

    Mye av det jeg har lest av bibliotekpolitiske og -faglige strategidokument og –planer, gjør meg urolig på dette punktet. Sjølsagt prioriterer aldri noen åpent den rike, hvite og relativt høyt utdanna og trendy middelklassen, men en analyse ville måtte konkludere med at behova til lavere grupper på den sosio-økonomiske rangstigen enten er usynlige eller representert med noen pliktskyldige avsnitt, alltid mot slutten av dokumentet. Unntaka er bydeler der innvandrerne er mange og umulige å overse.

    De nye teknologiene, mediene og kanalene er fascinerende, men det er faktisk store grupper de er lite interessante for. Ta noen vi kjenner veldig godt til, nemlig dyslektikere og funksjonelle analfabeter (eller kjenner vi dem egentlig? Hvor mange bibliotekarer har en omgangskrets tilsvarende det norske gjennomsnittet, med 1 av 5 direkte lesesvake?). Ta den økende gruppa fattige; de som ikke kjøper bøker og aldri har vurdert å kjøpe egen pc og breibåndsabonnement. Og alle de nye langtidsledige som nå sier opp avisabonnement og melder seg ut av bokklubbene. (Gjorde vi i det hele tatt noe særlig da tidene var gode for å få disse til å bli bibliotekbrukere?) I USA fører den økonomiske krisa til sterk øking i utlånet mange steder. Også i Sverige øker nå bokutlånet, særlig av barnebøker.

    Men vi er mer opptatt av de vi frykter vil slutte å bruke biblioteket fordi vi ikke kan skaffe dem en bestemt tidsskriftartikkel på 20 sekunder.

    For mange av de siste vil det være greit om gratisprinsippet forsvant, for da kunne de slå i bordet og kreve tjenesten, mot en avgift som for dem ikke betyr noe som helst. Men for alle de andre jeg nevner er gratisprinsippet være eller ikke være.

    Norsk Bibliotekforening lagde i fjor et strategisk ”Innspill til Stortingsmelding om digitalisering”. Jeg foreslår at vi i denne debatten i fortsettelsen tar stilling til om vi mener dette er et godt utgangspunkt for framtida:

    http://tinyurl.com/po57d2

    Kommentar av Anders Ericson — onsdag, juni 3, 2009 @ 1:09 pm

    • Beklager at dette ble dobbelt opp, Tord! Kan ikke du gå inn og klippe vekk «reprisen»? Men ikke lenka til NBF-dokumentet

      Kommentar av Anders Ericson — onsdag, juni 3, 2009 @ 1:33 pm

  7. Hei, Anders:

    Takk for innspill – som er korrigert etter ankomst fra Krakow i ettermiddag.

    Jeg følger opp med noen kommentarer. Denne fliken av debatten dreier seg først og fremst om folkebibliotekene – og eventuelt om Nasjonalbiblioteket. Fagbibliotekene (inkludert skolebibliotekene) vil selvsagt prioritere sine lokale brukere.

    Mellomlagas bibliotek

    Politisk støtter jeg en satsing på grupper utenfor «mellomlaga» – altså den velutdannede og godt integrerte middelklassen. Men jeg synes nok det er verdt å poengtere at

    de aller fleste bibliotekarer hører til denne gruppen
    de aller fleste bibliotek har en tilbudsprofil som passer for denne gruppen
    bibliotekets brukere i særlig grad kommer fra denne gruppen
    denne gruppen nå utgjør flertallet av befolkningen

    Om dette står det mye på Plinius.

    Jeg legger samtidig merke til at klasseforskjeller – den sosio-økonomiske rangstigen, om du vil – og deres betydning for bibliotekbruk svært sjelden blir tatt opp i norsk bibliotekdebatt.

    Utvikling av lokalsamfunnet

    Satsingen på lokalsamfunnsutvikling («community librarianship»), som Plinius lenge har gått inn for, er mye sterkere utviklet i USA og Storbritannia enn i Norge. En av deltakerne i Krakow holdt faktisk et utmerket foredrag om IKT, bibliotek og community action. I Chicago arrangeres det nå en årlig konferanse – eChicago – der aktivister, bibliotekarer, lokalpolitikere, lærere, ungdoms- og minoritetsledere utveksler erfaringer om bruk av IKT for å styrke lokalsamfunnet og marginaliserte grupper.

    Foredraget het Bringing Together Community Computing at eChicago – og ble holdt av Chris Hagar fra Graduate School of Library & Information Science, Dominican University, River Forest, Illinois. Chris er forøvrig en kollega av Michael Stephens – han sitter like ned i gangen, som hun sa – som er en av de tydeligste unge stemmene i det amerikanske bibliotekmiljøet.

    Bill & Melinda Gates Foundation satser også stort på å gi marginale grupper adgang til nettet – ved å finansiere datamaskiner, bredbåndstilbud og brukeropplæring i amerikanske folkebibliotek.

    Hvem trenger ny teknologi?

    Du skriver at «de nye teknologiene, mediene og kanalene er fascinerende, men det er faktisk store grupper de er lite interessante for.» Da stusser jeg litt. Du nevner «dyslektikere og funksjonelle analfabeter» – men mitt inntrykk er at nettet – med lyd, bilde og video – faktisk er mer interessant for disse gruppene enn vanlige trykte tekster. Hvis nettsider er skikkelig laget, går det jo også an å få dem lest opp av en talegenerator. Innvandrere og asylsøkere er hyppige brukere av folkebiblioteket – og spesielt av kommunikasjonsmulighetene på nettet.

    Endringstiltak

    Du har med en lenke til NBFs innnspill til Stortingsmeldingen om digitalisering. Det som står der, kan jeg støtte nesten 100 prosent. I den grad jeg er uenig med Frode eller Hans Martin eller deg, dreier det seg neppe om de brede og overordnede politiske kravene. Problemene oppstår heller når kravene ikke blir oppfylt – og bibliotekene må utvikle mer langsiktige endringsstrategier.

    Jeg synes for eksempel folkebibliotekene legger alt for lite vekt på å undersøke resultatene av sin virksomhet. Hvem bruker tjenestene? Hvem bruker dem ikke? Hva må til for å engasjere nye grupper? Hvor mye passiv og aktiv motstand møter forslag til endring? Hvilke interne motsetninger står i veien for innovasjon? Hvorfor blir så mye prosjektarbeid så dårlig dokumentert?

    Det er også interessant å se på Nasjonalbiblioteket ut fra en målsetting om formidling til hele samfunnet. Hvilke tilbud har NB til marginale grupper? Hvordan henvender biblioteket seg til ungdommen? Hvilket tilbud får innvandrere fra andre land og kulturer? Hva sier NBF om dette?

    Kommentar av plinius — onsdag, juni 3, 2009 @ 6:31 pm

  8. Her må jeg si at Tord bet godt ifra seg!

    Hans klassifisering av hvem den typiske bruker og bibliotekar er, tror jeg er ganske nær sannheten når det gjelder folkebibliotekene.

    Men vi har en slik konsentrering av brukere i UH-sektoren også, ikke etter klasse (men hvem vet?), men nærmest etter intellektuell kapasitet.

    80-20-syndromet

    For noen år siden gikk jeg gjennom bruken av vår største databasetjeneste – hvor det fortsatt finnes statistikk på bruk relatert til IP-adresser, dvs personer. Resultatet var ikke behagelig sett fra bibliotekets ståsted. Jeg kjente igjen 80-20-syndromet, selv om det hos oss var ca 10% av brukerne som anvente 90% av ressursene. Jeg vil anta at samme fordeling skjer på bokutlån.

    Informasjonsforbrukerne hos oss tilhører en liten andel studenter og ansatte! Googlerne er ikke forklaringen. Niels Ole Pors i Danmark har laget en rapport hvor det viser seg at de store googlerne tilhører «lesehestene».

    Besøk og behov

    Jeg vil anta at fordelingen er annerledes på besøket, for dette styres også av sosiale behov (ta en tur på et av våre læringssentre). Men selv her ved HiO hvor vi kanskje passerer 1 mill besøkende ved læringssentrene i 2009, betyr det at maks 4-4500 studenter er innom hver dag. Dvs at 7-7500 ikke er der.

    Tord har ledet en utmerket undersøkelse av hva studenter gjør i disse lokalene. Neste skritt må være å finne ut hvem de er og hvorfor så mange faller utenfor. Noe vi rent fysisk skal være glad – plassen er ikke ubegrenset, men ingen UH-bibliotek er bygget for at de skal bli brukt regelmessig av studentene!

    Det er liten tvil om at gruppen av gode bibliotek- eller informasjonsbrukere er under press, man klipper og limer i økende omfang. Faglig refleksjon svekkes. Kunnskapsproduksjon likeså.

    Ny SV-politikk

    Man skal lese svært lite pedagogisk litteratur for å forstå at noe alvorlig er i ferd med å skje – og at det har vært underveis – nærmest siden 1968. Norsk skole har i stor grad vært påvirket av en snillistisk SV-politikk siden 70-tallet, og det er interessant å se at dagens to SV-ministre i vårt departement faktisk er i ferd med å modifisere sine ståsteder i retning av en utdanningspolitikk de ikke var like komfortable med for 5-10 år siden.

    For det er her utfordringen ligger for skole- og UH-bibliotek. Hvordan i all verden skal man tilrettelegge for økt interesse for kunnskapstilegnelse og læring, når så mange ikke synes det er så farlig. Her må det til en snuoperasjon snarest.

    Kvaliteten i høyere utdanning

    Det paradoksale i denne situasjonen er at man politisk velger å sluse enda flere studenter gjennom høyere utdanning – 3600 flere fra høsten, heller enn å skape arbeidsplasser. Ungdomskullene er bunnskrapte, vi har rundt 50% frafall på våre studier og de aller fleste av de 3600 vil kun ende opp med store studielån, svake resultater og ditto arbeidsmuligheter.

    Kvaliteten i høyere utdanning må gjenreises, og der har biblioteket en rolle. Men sannelig om jeg vet hvordan den skal gripes an.

    Kommentar av Hans Martin Fagerli — torsdag, juni 4, 2009 @ 10:17 am

    • Nå er det flere debatter her.

      Når det gjelder de ulike bibliotektypenes brukere er IKKE Tord, Hans Martin og jeg særlig uenige om realitetene pluss (de relativt kvalifiserte) gjetningene. Det vi veit om Norge er at dobbelt så mange høyere utdanna er regelmessige bibliotekbrukere som de med bare grunnskole (62 vs. 31 %) Heller ikke er vi uenige om bibliotekarenes typiske bakgrunn. Dette er det jobba med, særlig aktuell er Jofrid Karner Smith, som konstaterer at over halvparten av norske bibliotekarer kommer fra familer med høy økonomisk eller kulturell kapital.

      Jeg er heller ikke uenig i at vi bør/skal/må lære oss MER om forholdet mellom tilbud og brukere, at prosjekt blir dårlig dokumentert osv.

      Men poenget mitt (og sannsynligvis Frode Bakkens) er at (folke-)bibliotek likevel er og må være NOE EGET. Hvordan skal vi skille det fra f.eks. bokhandel hvis vi i alle sammenhenger først og fremst skal lytte til brukerne?

      For øvrig er det betenkelig at det stort sett er gubber på pluss minus 60 som har ordet her.

      Kommentar av Anders Ericson — torsdag, juni 4, 2009 @ 11:29 am

  9. Gubber på pluss 60?

    Rart at man lokker så mange av oss til å fortsette! Er vi ikke den ressursen man snakker om likevel?

    Forøvrig: min oppfatning er at dersom hjernen slutter å fungere rimelig greitt, så skjer det lenge før 60.

    Kommentar av Hans Martin Fagerli — torsdag, juni 4, 2009 @ 11:38 am

  10. Anders sier:

    Men poenget mitt (og sannsynligvis Frode Bakkens) er at (folke-)bibliotek likevel er og må være NOE EGET.

    Denne setningen prøver å si to ting samtidig: at folkebiblioteket ER noe eget – og at folkebibliotek MÅ VÆRE noe eget.

    Profiler og mønstre

    Den første påstanden kan undersøkes empirisk. Vi kan for eksempel undersøke på hvilke måter brukerne av folkebibliotek skiller seg fra brukerne av andre kunnskaps- og kulturtilbud. Er de som bruker biblioteket mye de samme som bruker bedehuset, fiskevannet, idrettsplassen, kafeen eller kinoen mye? Eller er brukerprofilene forskjellige?

    Vi kan også undersøke om bruksmønsteret – altså måten biblioteket blir utnyttet på – skiller seg fra bruken av andre virksomheter. Er utlånet av bibliotekbøker preget av andre titler enn de som dominerer i bokhandelen? Hva med videoutlån sammenliknet med videobutikken på hjørnet?

    Dessuten kan vi studere hvordan brukerprofiler og bruksmønstre forandrer seg. Cecilie Naper har vist at de samme populære romanene i økende grad preger både bibliotek og bokhandel. Tall fra SSB gjennom 10-15 år viser at de store forskjellene i bibliotekbruk hos høyt og lavt utdannede er i ferd med å reduseres. Samtidig ser kjønnsforskjellene ut til å øke.

    Dette er bare et par eksempler på bibliotekets empiriske virkelighet: det som skjer og kan observeres inne på biblioteket og i samfunnet rundt.

    Samfunnsoppdraget

    Den andre påstanden: at folkebiblioteket MÅ VÆRE noe eget, har en helt annen karakter. Det innebærer – vil jeg tro – at bibliotekene bør en (felles) oppgave som gir dem en spesiell plass i samfunnet (samfunnsoppdraget).

    Bak dette ligger en forestilling om et komplekst samfunn med arbeidsdeling mellom mange ulike sosiale institusjoner: arkiv, avis, bibliotek, brannvesen, domstol, forlag, kirke, museum, musikkorps, skole, osv.

    Jeg går selvsagt inn for et levende samfunn med et blomstrende bibliotekvesen. Men for å oppnå dette, må vi først og fremst forstå våre omgivelser.

    Noen institusjoner er lite avhengige av sine brukere. Arkivene er pålagt å arkivere – come hell or high water. Brannvesen er en dyd av nødvendighet. Domstolen har beslutningsmakt. Skolen er obligatorisk.

    Men avisene, forlagene, kirken, museene og musikkorpsene kan ikke blåse brukerne en lang marsj. Uansett hvor EGNE de er, må de rekruttere eller forfalle. Det samme gjelder åpenbart folkebibliotekene.

    Når samfunnet skifter form, fra industri til kunnskap, kan de ikke hvile på fortidas storhet. De må skaffe seg nye, bærekraftige posisjoner.

    Gubbestriden

    Jeg skiftet fra fredsforskning til bibliotekfag i 1992. Derfor har jeg – i motsetning til enkelte andre (HM, HM, …) – ikke rukket å bli en gammel gubbe innenfor mitt nye felt.

    Jeg trekker fra de 25 årene jeg drev med fredsforskning – og krever derfor å bli betraktet som en 42-åring!

    All your base are belong to us!

    Kommentar av Plinius — torsdag, juni 4, 2009 @ 1:22 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: