Plinius

søndag, juni 7, 2009

SK 23/09: Samfunnsoppdraget

Filed under: debatt, framtid, Søndag kveld — plinius @ 9:43 am

avisBibliotekets samfunnsoppdrag er et sentralt begrep i bibliotekdebatten.

For å få et bedre bilde av hvordan begrepet brukes, har jeg foretatt en Googlesøk. Det var lærerikt.  Jeg gjengir konklusjonen først – og beskriver veien dit etterpå.

KONKLUSJON

Samfunnsoppdraget er bibliotekenes allmenne verdigrunnlag.

Det innebærer at bibliotekene, i likhet med andre institusjoner,  plasserer seg selv som deltakere i en større helhet. Bak samfunnsoppdraget ligger en forestilling om et komplekst samfunn med en klar arbeidsdeling mellom mange ulike sosiale institusjoner: arkiv, avis, bibliotek, brannvesen, domstol, forlag, kirke, museum, musikkorps, skole, osv.

Bibliotekene har en spesiell oppgave,  basert på allmenne verdier, som gir dem en særegen plass og rolle i samfunnet.

Oppdragets innhold er beskrevet i sentrale dokumenter fra faglige organer og politiske myndigheter. Dersom fagfolkene og staten skulle være uenige, er det imidlertid biblioteksektoren selv som teller tyngst – i hvert fall hvis vi følger journalistenes eksempel.

Oppdraget er heller ikke statisk.

I prinsippet kan det reformuleres, revitaliseres og til og med omdefineres. Åpen diskusjon er et gode. Det er lov å spørre om vi trenger et nytt folkebibliotekkonsept og da må vi  «være udogmatiske og tørre å frigjøre oss fra gamle posisjoner» (Audunsson, 2005).

ANALYSE

Både Frode Bakken, Hans Martin Fagerli og Åsta Myhr viser til bibliotekens oppdrag i kommenarene til Den gode og den vonde strid. Frode sier det slik:

Man er nødt til å gå til kjernen: Bibliotekets samfunnsoppdrag er det avgjørende spørsmålet

Sett med mine øyne er samfunnsoppdrag et politisk og ideologisk begrep. I likhet med ord som  demokrati, ytringsfrihet og folkeopplysning kan det tolkes i mange ulike retninger. Slike politiske begreper  viser til viktige verdier (som vi kan være uenige om) og til observerbare fakta (empiri) på samme tid.

Ordet samfunnsoppdrag gir mange assosiasjoner, men har ingen entydig definisjon. Hvor kommer samfunnsoppdraget fra? Hvem er det som formulerer oppdraget? Hva skjer hvis folk er uenige om oppdragets innhold?

Journalistene

Journalistene ser ut til å ha et gjennomtenkt bilde

Journalistikkens samfunnsoppdrag er i stor grad definert av media sjølv, men denne forståinga av samfunnsoppdraget har også vorte lagt til grunn for den norske mediepolitikken.

Her er det altså profesjonen og institusjonen (journalistene og media)  som utformer oppdraget – og som deretter får det stadfestet av offentlige myndigheter gjennom mediepolitikken.

Til dømes er det berre aviser som praktiserer redaksjonell fridom med ein redaktør uavhengig av eigarane som har rett til å få pressestøtte.

Redaksjonell frihet er både et et ideal og en forutsetning for offentlig særbehandling (pressestøtte).

Både media sjølv og det politiske systemet har forventingar til at journalistikken skal ha eit samfunnsoppdrag – skal spele ei rolle i den diskuterande offentlegheita. Ytringsfridomskommisjonen omtalar då også media i lag med utdanningssystemet som ein av dei viktigaste institusjonane i det offentlege romet (NOU 1999:27).

Her knyttes samfunnsoppdraget til grunnleggende politiske begreper som offentlig rom, ytringsfrihet og diskuterende offentlighet. Journalistikk og media plasseres inn i en overgripende modell eller forståelse av det norske samfunnet (og moderne demokratier i sin alminnelighet).

Mest eksplisitt blir kanskje samfunnsoppdraget omtala i Ver Varsam Plakaten, som er den viktigaste kodifiseringa av ideelle og etiske mål i norske media. Heile første avsnitt i plakaten handlar om medias samfunnsrolle og handlar om å vedkjenne seg til verdiar som ytringsfridom, trykkefridom, pressefridom og informasjonsfridom.

Det finnes også etablerte koder – vedtatt av profesjonen selv – som beskriver medias samfunnsrolle og grunnleggende verdier.

Profesjonelt selvstyre

Det jeg leser ut av dette, er at samfunnsoppdraget ikke er en ‘marsjordre’ gitt utenfra. Oppdraget er resultatet av et ideologisk arbeid innenfor profesjonen eller institusjonen.  Det inngår i profesjonens/institusjonens identitetsbygging og blir en del av den kollektive selvforståelsen.

Initiativet til samfunnsoppdraget kommer altså innenfra. Men staten spiller likevel en viktig rolle, siden oppdraget står sterkere dersom det blir anerkjent og støttet av myndighetene.

Forholdet mellom media og statsmakt er likevel ikke entydig. Selv om staten i prinsippet  stiller seg bak verdier som ytringfrihet, trykkefrihet, pressefrihet og informasjonsfrihet, vil departementer, direktorater og byrakrater ofte gjøre sitt ytterste for å hindre pressen i å grave fram ubehagelige eller pinlige saker, som Finn Sjue (og mange andre) har dokumentert.

Habermas

Habermas er trolig den viktigste offentlighetsteoretikeren etter krigen. Den diskuterende offentligheten er et annet navn på den borgerlige offentligheten, som var den norske tittelen på Strukturwandel der Offentlichkeit.

Offentlige dokumenter skrives i et offentlig språk. Stilen er preget av nøytralitet, saklighet og forsiktighet. Spenninger, motsetninger og uenighet glattes bort. Derfor formidler de mer fakta enn forståelse.

I skolebokene lærer vi om fortidas store omveltninger: Cesar, kristendommen, 1066, Gutenberg, Napoleon, 1814, Darwin, 1917, Murens fall. Skal vi forstå dagens revolusjoner, trenger vi begreper som gjør samtidas forandringer og motsetninger synlige.  Da er Habermas en av de fremste forfatterne.

Habermas analyserer hvordan offentlighetens betingelser – og dermed dens strukturer – forandrer seg. Da han skrev Strukturwandel der Offentlichkeit (rundt 1960) var det fjernsynet som skapte nye rammer. I dag er det nettets eksplosive vekst og avisenes glideflukt mot bakken. Den gamle offentligheten var dels muntlig (konversasjon, foredrag) og dels papirbasert (aviser, boker). Den nye er i større grad elektronisk (radio, TV) og digital.

Selv om journalistenes grunnleggende samfunnsoppdrag skulle være det samme, blir de praktiske formene nye.

Stat og sivilsamfunn

Habermas legger vesentlig vekt på konflikten mellom de to store systemene stat og marked, på den ene siden, og våre opplevde dagligliv – vår livsverden – på den andre.

Jeg betrakter profesjonenes samfunnsoppdrag som uttrykk for verdier knyttet til vår livsverden. Selv om staten priser dem, blir de ikke nødvendigvis fulgt i praksis. Byråkratiets systemiske interesser (systemtvangen) kan lett overstyre prinsippene:

Nye ansvarlighetsformer vokser fram som følge av økende fokus på økonomisering og effektivisering i moderne velferdsorganisasjoner.

Flere studier viser at helse- og sosialarbeidere oversvømmes av ansvar, mens aktører på administrativt – og politisk plan i offentlige organisasjoner avgrenser seg og delegerer etiske og moralske dilemmaer til yrkesutøvere som selv ikke har den samme mulighet for avgrensing. Endringer i moderne velferdsorganisasjoner utfordrer det sosiale arbeidets selvforståelse på nye måter.

Kilde

Helse- og sosialarbeiderne moter brukerne ansikt til ansikt. De er i tillegg opplært til å ta det enkelte mennesket og deres konkrete behov på alvor. Men hva skjer når reglene – kontroll, standardisering, lojaliteten oppover –  kommer i konflikt med menneskeligheten?

Det er derfor grunn til å spørre hvordan sosialarbeidere skal forstå sitt samfunnsoppdrag.

Underforstått: staten har ikke alltid rett. Dersom fagfolkene ser at sentrale faglige verdier undergraves, bør de protestere – individuelt og kollektivt.

Kommersielle oppdrag

Også kommersielle virksomheter snakker om samfunnsoppdrag. Handelshøyskolen BI har gitt en detaljert oppsummering av sitt oppdrag på nettet. Det åpner slik:

BI er en handelshøyskole som både nasjonalt og internasjonalt skaper forskningsbasert livslang læring i nært samspill med studenter, næringslivet og det offentlige, på en måte som gir BI økonomisk kraft til å videreutvikle sin faglige styrke til beste for brukerne.

Oppdraget har mange underpunkter – og jeg nevner noen få:

  • BI har en unik rolle i det nasjonale utdanningssystemet
  • BI har utdanningsprogrammer tilpasset ulike livsfaser
  • Undervisningen er i overensstemmelse med forskningsfronten
  • BIs forsknings- og utdanningsaktiviteter utvikles og gjennomføres i tett dialog med studenter, næringslivet og det offentlige
  • BI skaper verdier i den grad BIs produkter utløser betalingsvilje hos studenter, næringslivet og det offentlige
  • Hvert enkelt leveransested må skape et positivt økonomisk resultat, og dette er en nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig betingelse for etablering/opprettholdelse

Norsk Tipping beskriver sitt oppdrag slik: Norsk Tipping er statens viktigste instrument for å sikre at pengespill skjer i ansvarlige og regulerte former.

Dette innebærer at vi må ha flere oppgaver i fokus samtidig:

  • Vi skal bidra til å kanalisere nordmenns spillelyst inn mot et ansvarlig tilbud som ikke skaper samfunnsmessige problemer.
  • Innenfor rammene av Norsk pengespillpolitikk skal vi tilby spill med høy underholdningsverdi, slik at folk velger å spille hos oss fremfor hos uregulerte aktører. Slik kan vi bidra til å skape overskudd som kan fordeles til gode formål som er viktige for oss alle.

Spillelysten er et faktum. Norsk Tippings oppgave er å utnytte spillerens sitrende spenning til samfunnsnyttige oppgaver – uten at kundene ødelegger sin personlige økonomi eller søker ekstra stimulans hos de uregulerte aktørene.

  • Uten å skape resultater på begge disse områdene, har vi ikke utført vårt oppdrag.
  • Det er denne balansegangen – eller tosidigheten – som gjør Norsk Tipping til et så særpreget selskap.

Det at BI og Norsk Tipping er avhengige av markedet, påvirker åpenbart deres visjoner og verdigrunnlag. Jeg stusser ved ord som betalingsvilje og spillelyst – men må jo innrømme at dette er begreper som hører til deres faktiske situasjon.

Bibliotekenes oppdrag

I april var det Halmstadkonferanse i Bergen.  Her ble samfunnsoppdraget debattert:

  • Trenger vi et nytt folkebibliotekkonsept?
  • Må folkebibliotekenes samfunnsoppdrag omdefineres?

Den samme viljen til å diskutere oppdraget finner jeg hos Ragnar Audunsson fire år tidligere:

  • Vi må forsøke å skape en åpen diskusjon omkring folkebibliotekets samfunnsrolle.
  • Vi må være udogmatiske og tørre å frigjøre oss fra gamle posisjoner.

Samtidig må riktignok verdi- og idégrunnlaget beholdes.

  • Bibliotekene har et verdi- og idégrunnlag som er altfor verdifullt til å kastes vrak på.
  • Framtidas bibliotekpolitikk må langt på vei være en ”reformulering og revitalisering av dette verdigrunnlaget”.

Den norske bibliotekloven er for passiv i så måte.  Audunsson viste til Finland:

  • I motsetning til den norske formålsparagrafen, legger den finske vekt på de grunnleggende verdiene som bibliotekene skal fremme:
  • ”[…] lika möjligheter till bildning, litterära och konstnärliga intressen, fortlöpande utvecling av kunskaper och färdigheter samt medborgerliga färdigheter och till livslångt lärande”.

Dette høres bra ut.

Jeg føyer til at et krav om like muligheter er et meget radikalt krav. Bourdieu har skrevet utførlig om mekanismene som opprettholder ulikhet – selv i demokratiske vestlige land. Min egen artikkel om social inequality fra 1971 er tilgjengelig på nettet – men bare mot betaling ….

Ressurser

Plinus

VEDLEGG

Frode Bakken

Det er ikke problematisk å ha som utgangspunkt de grunnideene for bibliotekenes samfunnsrolle som er beskrevet i kap. 5.1.1 i St.meld. nr. 22 (1999-2000) – ABM-meldinga. Her belyses denne samfunnsrolle gjennom tre hovedgrep: Bibliotekene opererer i skjæringspunktet mellom

– kulturpolitikk
– utdanningspolitikk
– en politikk for å styrke demokratiet

Blant annet utsagnet fra St. meld nr 22: ”Tilgang til informasjon og litteratur skal ikkje vera avhengig av økonomisk evne.” Dette samfunnsoppdraget kan belyses og beskrives på en rekke måter og det kan detaljeres og problematiseres. Viktig er også at dette beskrives som samfunnsrolle for alle bibliotek. Det heter: ”Ulike slag bibliotek realiserer grunnideane på ulike vis.”

Kommentar til Plinius SK 22/09: Den gode og den vonde strid

***

Meir eksplisitt pålegg pressa seg sjølv å avdekke kritikkverdige forhold (punkt 1.4) og å verne einskildmenneske og grupper mot overgrep frå makthavarar (punkt 1.5). I dette ligg at journalistikkens sjølvbilde er å vere motmakt – ansvarleg berre overfor publikum. Dette er lange tradisjonar for dette idealet i norsk presse (Allern, 2001; Raaum, 1991, 1999).

Kilde

***

I forbindelse med bibliotekutredningen lagde NBF en wiki. Siden som heter Bibliotekenes samfunnsoppdrag åpner slik:

Bibliotekenes sentrale oppgave er å organisere, beskrive, lagre, gjenfinne og tilrettelegge kunnskapens og kulturens medier.

Bibliotekene er grunnleggende institusjoner når det gjelder utdanning og læring, forskning og kunnskapsutvikling, medborgerskap og politisk innflytelse, opplevelse og personlig vekst. Dermed ligger bibliotekets samfunnsrolle i skjæringspunktet mellom kunnskapspolitikk, kulturpolitikk og demokratiutvikling.

Kultur- og verdiformidling er en viktig del av bibliotekenes virksomhet. Folkebibliotekene må ha mulighet til å formidle litteratur, musikk og andre kulturuttrykk til alle grupper i samfunnet. De har et spesielt ansvar for å styrke flerkulturelle ytringer. I samarbeid med arkiv, museer og andre institusjoner skal folkebibliotekene bidra til å skape lokal identitet og formidle kunnskap om kulturarven.

Et levende demokrati forutsetter at individer og organisasjoner deltar i den åpne offentlige samtalen med innsikt og kompetanse. Biblioteket er en felles ressurs og skal sørge for at alle mennesker får adgang til kunnskap, kultur og samfunnsinformasjon.

I et samfunn der offentlig og privat virksomhet bygger på ekspertkunnskap, er det krevende å bli hørt. For å påvirke politiske og økonomiske beslutninger må borgerne arbeide sammen om saker de er opptatt av. Da trenger de dokumentasjon, faglig veiledning og kunnskap om beslutningsprosesser. Biblioteket bidrar til at lesning og refleksjon blir knyttet til samarbeid og handling.

Folkebibliotekenes samfunnsoppdrag
Dette var tema for Bibliotekdagene i Nord-Trøndelag.

4 kommentarer »

  1. En debatt om bibliotekenes samfunnsrolle applauderes, dette bør vi ha mer av både i og utenfor sektoren.

    Samfunnsrollen er også tema på årets ABM-konferanse 2-3 november. ABM-utviklings hovedmål er å styrke bevisstheten om arkiv, bibliotek og museum som samfunnsinstitusjoner, med dialog og debatt om verdigrunnlag, kulturarv og mangfold.

    For øvrig også interessant med henblikk på «demokrati-prosjektet» Grunnlovsjubileet 2014, der bibliotekene må med som aktive demokratibyggende institusjoner.

    Kommentar av Leikny Haga Indergaard — søndag, juni 7, 2009 @ 10:30 am

  2. Plinius treffer både planken og spikeren godt.

    Han streifer mange profesjoner og nevner skolen. Kanskje det er et sted der bibliotekfolket i særlig grad bør se for å lese dagens terreng og tegne kartet for i morgen.

    Referansen til Randi Krokens bok om sosialarbeiderne der det pekes på at «(de) oversvømmes av ansvar» samtidig som det administrative lederskapet trekker seg unna (1) gjelder ord for ord lærernes situasjon. Hva skjer med skolens «samfunnsoppdrag»? Med høyere utdanning?

    I Storbritannia kom det nylig to rapporter om grunnskolen (2). De er skrevet med ulikt utgangpsunkt og med motsatte konklusjoner. Den ene (The Primary Curriculum Review) er et bestillingsverk fra regjeringen som er ført i pennen av Sir Jim Rose, mens den andre (The Cambridge Primary Review) er resultat av et langstrakt arbeid fra en uavhengig arbeidsgruppe. Den første peker særlig på problemet med fagtrengsel (curriculum overload) og fokuserer på å opprettholde et kjernepensum der IKT også tas inn. Den andre advarer mot fordumming (dumbing down) ved for sterkt fokus på basale alfanumeriske ferdigheter og er mer opptatt av kvalitetsheving over et bredt spekter av fag (som i dagens norske skolepolitikk).

    En kan forstå disse to linjene som uttrykk for ulike svar på samme utfordring. Hvordan skal utdanningsfeltet forholde seg til framveksten av kunnskapsøkonomien?

    Det skjer en global massifisering av utdanning fra bunn til topp slik at også universitetsnivået innkluderes. Skal allmennutdanningen da forbli mellomlagets domene for den brede dannelse og det intellektuelles plass litt på siden av en industriell logikk? Eller må skoleverket inkorporeres som sentral produktivkraft og under kunnskapsøkonomiens særegne og nye rasjonalitetskrav?

    Så langt er det det siste som dominerer de praktiske tiltakene i Storbritannia, som i Norge. I høyere utdanning er trenden enda tydeligere. UH-sektoren er idag styrt som et kvasimarked der Staten er den alt dominerende oppkjøper av stykkprisede tjenester og produkter. De omfatter avlagte 60-vekttallsenhet, Ph.D.-grad, publikasjonspoeng trinn 1 og 2, utenlandsopphold osv. Om FrP ønsker å utstyre studentene med betalingsbonger som de så casher inn i et privat universitetssystem, er grunnlagslogikken allerede på plass.

    Men parallellen mellom skole og bibliotek halter. Dels skyldes det vel forskjellen i størrelse og tyngdekraft. Men det er også merkelig at der skoleverket er gjenstand for en bred og intens debatt knyttet til offentlige utredninger og til markerte politiske grep, framstår bibliotekutredning og bibliotekdebatt som langstrakte gjesp. Her trås vannet. Under overflaten skjer det samtidig en sterk – og helt nødvendig – operativ sentralisering av det administrative husholdet med boklige ressurser.

    Derfor er det desto mer påfallende – og også oppmuntrende – at museumsfeltet synes å legge seg i tet. Utredningen «Tingenes tale» – Stortingsmelding 15 2007-2008 (3) – har nylig fått en oppfølger i en ny utredning om et «Nasjonalt digitalt universitetsmuseum» (4). Institusjonen skal «plassere universitetsmuseene som en viktig aktør i den digitale allmenningen». Det som skrives om forskjellen mellom tilgjengeliggjøring og formidling inviterer til debatt, men stiller problemet korrekt. Særlig gjelder det i forhold til skolen.

    Det siste handler om å få fram det kunnskapspotensiale som ligger i samlingene og deres materielle og sosiale organisering. Men, strekes det under, det må skje med dyp forståelse og operativ evne i forhold til elevenes og lærernes hverdag og skolens øvrige rammebetingelser. For meg betyr dette ny-organisering og utvikling av nye representsajonsformer.

    Museum of Modern Art i New York (MOMA 5) kan kanskje fungere som ett internasjonalt eksempel. Der har en nylig fornyet nettstedetfor å kunne framvise det de har og det de gjør på nye måter, men også la publikum få delta i dansen:

    «MoMA’s new site .. is an almost complete reconstruction of how the museum presents itself online. It features livelier images from its collection and exhibitions, increased use of video and the new interactive calendars and maps. But more important, the museum wants the site to transform how the public interacts with an institution that can sometimes seem forbidding and monolithic.»

    Kanskje kan MOMA tas som eksempel på et framvoksende kunnskaps- og dannelses-regime der en etablerer tolknings-befordrende omgivelser («interpretive environments»). Det krever at de profesjonelle utvikler nye ferdigheter og – ikke minst – en ny rammeforståelse.

    La det svinge – la det Rock’n’Roll!

    Referanser:

    (1) http://teora.hit.no/dspace/handle/2282/380
    (2) http://www.economist.com/world/britain/displayStory.cfm?story_id=13144899
    (3) http://www.regjeringen.no/pages/2059269/PDFS/STM200720080015000DDDPDFS.pdf
    (4) http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/UH/Rapporter_og_planer/Rapport_NDU-utvalget-090529.pdf
    (5) http://www.moma.org/

    Kommentar av Helge Høivik — søndag, juni 7, 2009 @ 11:42 am

  3. Et spørsmål:

    Det må herske liten tvil om at Internett og digital teknologi er av stor demokratiserende betydning.

    Ferske eksempler er Israels invasjon av Gazastripen, demokratikampen i Kina og de sterke politiske spenningene i Iran.

    Teknologien gjør det mulig å registrere og formidle det som skjer til omverdenen på tross av sterke forsøk på sensur. Muligheten brukes. Dette er konkret.

    Teknologien kan også brukes til det motsatte i form av overvåkning av enkeltpersoner/miljøer og til profilering på grunnlag av store datamengder.

    Hvordan har biblioteket stor betydning for demokratiet – konkret?

    Kommentar av Helge Høivik — torsdag, juni 18, 2009 @ 8:04 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: