Plinius

søndag, september 6, 2009

SK 35/09: Kjøpers marked

Filed under: museer — plinius @ 10:10 pm

idaMennesker i kultursektoren tenker ofte som misjonærer.

En tidsreisende fotograf tok dette bildet av Ida for 47 millioner år siden. Trur eg …

De bærer med seg et budskap – av uvurderlig verdi.

  1. Første bud er å gi folket tilgang til skattene. I våre dager skjer det ved å gjøre gjenstandene – det være seg isøkser, Ibsen eller Lille Ida – tilgjengelige via nettet.
  2. Dersom publikum ikke kommer strømmende til – og det skjer jo iblant – må Ibsen og Ida formidles til folket. Det  tar tid og arbeid – men tenk hvilke gleder kulturen gir sine tilhengere!
    • Hva Solskin er for den Sorte Muld, er Sand Oplysning for Muldets Frende

Samfunnsforskeren har et annet og mer bedrøvelig budskap. Skal vi forstå kulturen i kunnskapssamfunnet, må vi betrakte den som et konsumgode – ikke som en åpenbaring.

Mettede markeder

Den moderne velferdsstaten fjernet den materielle nød for det store flertall. Det betyr at markedene for mat og drikke, klær og hvitevarer i all hovedsak er mettet. De som vil selge oss nye produkter, må først trenge gjennom en vegg av tilfredshet. Vi har så vi klarer oss allerede.

Det samme gjelder den kulturelle knappheten. Da jeg vokste opp, sto vi en time i kø hver lørdag for å komme inn på kino. TV så jeg første gang som tiåring – lenge før TV-sendinger ble vanlig i Norge. Faste sendinger fikk vi først i 1960. Fem år senere hadde en halv million husstander kjøpt seg inn.

Stortinget aksepterte fjernsynet i 1957 – men halve Bondeparttiet og hele Kristelig folkeparti stemte mot.* Femti år seinere kan de fleste se fjernsyn tjuefire timer i døgnet – hvis dette er livets mening.

For en boketende guttunge var det knapphet på interessante bøker i femtiåra. Nå trenger de seg på i hauger og lass og stabler. Jeg leser fortsatt mye. Men når jeg en sjelden gang rusler gjennom en bokhandel, føler jeg meg som en middagsgjest som glemte å forsyne seg av forrettene. Bordene bugner av bokstabler – men jeg blir ikke fristet som før. Magen og markedet er mettet av tekster.

Slik kan jeg vandre fra sektor til sektor. I dag har gjennomsnittsborgerne råd til å konsumere kultur fra morgen fra kveld.

Hardingfele og hallingkast, klassisk ballett og moderne dans, fekting og fotball og frie teatergrupper – valget er ditt som forbruker.

Tidsøkonomien

Det gjør de selvsagt ikke. Kulturkonsumet konkurrerer med mange andre aktiviteter.

Vi vet egentlig ganske mye om hvordan folk bruker sin fritid. Tidsbruksundersøkelsen til  Statistisk Sentralbyrå viste følgende fordeling for voksne (16-74 år) på en gjennomsnittsdag i år 2000:

Fritid i alt – 6 timer 24 minutter

  • Fjernsynsseing – 1 time og 48 minutter
  • Sosialt samvær – 1 time og 45 minutter
  • Andre aktiviteter (enn de spesifiserte) – 57 minutter
  • Lesing – 35 minutter
  • Reiser i samband med fritid – 34 minutter
  • Idrett og friluftsliv – 31 minutter
  • Underholdning og kulturbruk – 14 minutter

Mellom 1970 og 1990 ble tiden brukt til kultur og underholdning nesten fordoblet – fra 7 minutter i 1971 til 13 minutter i 1990. Men deretter stoppet veksten opp. Kulturens andel av folks fritt disponible tid lå på 3,5% i 1990 og på 3,6% i år 2000.

Åttifem timer i året

Fjorten minutter pr. dag tilsvarer en samlet tidsressurs til underholdning og kulturbruk på ca. 85 timer pr. år. Innenfor tidsøkonomien er dette kulturens markedsandel. Det er disse åttifem timene kulturprodusentene i inn- og utland – inkludert arkiv, bibliotek og museer – konkurrerer om.

Den enorme digitalisering av kulturarven som hele Europa nå har startet på – med tanke på bred tilgjengeliggjøring – vil først og fremst forsterke konkurransen om forbrukernes oppmerksomhet. Supermarkedene flommer over av varer som kjemper om vår gunst. Det samme vil gjelde alle de «kulturskattene» museer, arkiver, bibliotek, gallerier, vitensentre og andre ønsker å formidle på verdensveven.

Astronom og frilanser Eirik Newth skriver ofte om dette – han føler det på kroppen. Nettet er kjøpers marked.

Ressurser

Plinius

2 kommentarer »

  1. Jeg tror en bør etterprøve kategoriseringen i det Plinius her skriver, gjerne med McLuhan’s inspirerende og forvirrende slogans om at «the medium is the message/massage» i tankene.

    På sikt tror jeg det ikke forblir fruktbart med en kategorisering som tilsier at kulturens markedsandel settes opp mot fjernsynsseing og sosialt samvær. For hjemme hos meg ser det litt annerledes ut.

    Nå er riktignok både herr og fru profesjonelt digitale og slikt smitter over på ungene. En gjennomsnittlig kveldstime har vi ganske mange skjermtimer oss i mellom – og ganske mange skjermer.

    Han skotter opp fra artikkelen på den ene for å få med et Dagsrevy-innslag på den andre. Og leser gjerne i et papirtrykt tidsskrift i tillegg. Hun følger en historisk dramaserie fra sitt hjemland på sin skjerm i sanntid, men bryter iblant inn for taste TV-kanalen over til US Open. Ungene på 12 og 13 veksler mellom spill og småprat med venner over nettet. Kan hende komponerer de løpende sin egen kveldsunderholdning (eller en framtidig og felles familieunderholdning) ved å sette opp «playlists» på Youtube.

    Kort sagt: Digital konvergens betyr bl.a. at presentasjon og interaksjon via Internett er på stigende kurs. Om dette skjer på en liten skjerm i fanget, en bitteliten i handa eller på den store på veggen (som håndterer både enveis og toveis digitale signaler) er et pragmatisk valg.

    Strategisk sett konkurrerer museer og bibliotek med NRK og Discovery. I mange kanaler prøver en også å være «sosial».

    Kommentar av Helge Høivik — mandag, september 7, 2009 @ 9:47 pm

  2. Jeg er helt enig i at kategoriseringen som SSB bruker også stammer fra «gamletida».

    Grensene er alltid uklare. Heisaturer er markedsføring og fjellklatring er teambygging. Den digitale multitaskingen har ingen statistiske byråer klart å kartlegge.

    I overgangen til (det vi kaller) kunnskapssamfunnet må de fleste etablerte sosiale kategorier – også de statistiske – vurderes, betviles og begrepsfestes på nytt. Det gjelder (for oss) grunnleggende skiller – som mellom amatør og profesjonell, mellom utdanning og arbeid, mellom forbruk og produksjon, mellom arbeid og fritid. Også de har sin historie. Steinaldermenneskene gikk ikke på jobben … (så vidt jeg vet).

    I 2020, skriver Pew reports [lagt til 9.9.]:

    Few lines divide professional time from personal time, and that’s OK.

    In 2020, well-connected knowledge workers in more-developed nations have willingly eliminated the industrial-age boundaries between work hours and personal time. Outside of formally scheduled activities, work and play are seamlessly integrated in most of these workers’ lives.

    This is a net-positive for people. They blend personal/professional duties wherever they happen to be when they are called upon to perform them—from their homes, the gym, the mall, a library, and possibly even their company’s communal meeting space, which may exist in a new virtual-reality format .

    Se også PL 64/08: Work and play in 2020

    ***

    Men i ABM-sammenheng (der det ikke er tradisjon for økonomiske analyser) synes jeg det likevel er verdt å tenke tidsøkonomisk og å trekke inn det vi har av statistiske data – selv om kategoriene er gammeldagse – ikke minst for å komme i gang med kvantitative tenkemåter innenfor et svært så «kvalitativt» miljø.

    Kommentar av plinius — mandag, september 7, 2009 @ 11:57 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: