Plinius

søndag, oktober 25, 2009

SK 42/09: Dannelse og utdanning etter Bologna

Filed under: 1bib — plinius @ 6:40 am

fotballDebatten som Dannelsesutvalget har sparket i gang, minner om en bortekamp med toogtyve baller.

Studiene har blitt mer effektive. Læringstrykket har økt. Både studenter og lærere merker tidspresset.

Har vi mistet noe vesentlig samtidig? Modenhet, felleskultur, filosofisk forankring, vitenskapelig innsikt? Kan det tapte gjenvinnes? Hva vil det koste? Hvem skal betale?

Utvalget stiller mange spørsmål, men svarer ikke på noen av dem. Problemene skyves videre til neste runde. Det er synd, siden deltakerne – som gruppe – representerer viktige og varierte posisjoner i det norske akademiske feltet.

Fire av dem – Hagtvet, Lindseth, Løvlie og Strand – har bidratt med hver sin artikkel. Når utvalget først valgte å lage en antologi i stedet for en analyse, skulle jeg gjerne hørt mer fra Bostad og Rokne, som bare har et kort felles bidrag, og fra Odd Einar Dørum – som ellers har ordet i sin makt.

Men framfor alt lurer jeg på hva studentene hadde å si til alle de vakre formuleringene. Ønsker de seg lengre studier og større krav til alvor og engasjement – i demokratiets og folkeopplysningens tjeneste? Eller må dannelsen vente til studiefinansieringen er på plass og heltidsstudenten gjenreist?

Se P 147/09: Studenter som forskere

Jeg er også enig med Knut Olav Åmås, som påpeker at «praksisfilosofen» Anders Lindseth har brakt inn nye og uvante argumenter i det akademiske kråkeslottet. De er det vel verd å følge opp.

Selvrefleksjon

Men alle de andre ballene ruller rundt og ødelegger konsentrasjonen. Jeg setter meg heller på tribunen og sorterer papirer – reculer, pour mieux sauter. Hva har jeg selv for hånden, av prinsipper, erfaringer og tekster, som kan gi mer klarhet i dette bustehuet av en debatt?

Dannelse forutsetter selvrefleksjon, sier utvalget. Jeg tar dem på ordet. Hvorfor bryr jeg meg i det hele tatt? Livet er jo kort og biblioteket fullt av uleste bøker.

Jeg opplever debatten som relevant fordi den angår min egen sosiale sektor – høyere utdanning; mitt eget faglige arbeidsfelt – bibliotekprofesjonen; og en av mine konkrete arbeidsoppgaver – å bidra til HiOs nye program for 1.bibliotekarer. Jeg opplever den som viktig fordi sektoren, profesjonen og programmet møter en serie krevende utviklingsoppgaver.

De akademiske debattene om universitetets oppgaver skyldes ikke interne motsetninger mellom faglige skoler eller retninger. De er en respons på forandringer i universitetets omverden. Det er de nye produksjonsforholdene i det globale kunnskapssamfunnet – rammene, spillereglene, forutsetningene for akademisk virksomhet – som utfordrer fagmiljøene.

Akademisk oppvarming

Dette er slett ikke nytt. For min egen del ligger scenariestudien HiO 2010 åtte år tilbake. SFP-kampanje FOKUS 2005 – om Folkebiblioteket i kunnskapssamfunnet – kretset rundt samme tematikk. Overgangen fra industri til kunnskap er en gjenganger hos Plinius. Selv om de viktigste konklusjonene ble avvist, hadde Stjernø-utvalget en realistisk analyse av sosiale og økonomiske trender i UH-sektoren.

Dannelsesutvalget spisser debatten. Temperaturen stiger og tåken letter. Kortene kommer på bordet i stedet for å skjules høyt opp i ermet.

Døren til høyere status er åpnet. Alle landets høyskoler vurderer nå sin framtid som universiteter. Det syder og bobler fra Indre Finnmark til Ytre Oslofjord.  De gamle universitetene frykter statustap innenfor det nye systemet. Hvordan skal det gå når klubben – etter noen få år – i praksis blir åpen for alle?

I kampen mellom dannelse og distriktspolitikk, vil distriktene vinne. Nordmenn er ikke franskmenn, og Oslo er ikke Paris. Men en kortsiktig akademisk nyttepolitikk er heller ikke det ideelle. Det vi kaller utdanningssystemet – fra barnehage til Seniornett – er både produksjonsarena og livsverden.

Dannnelsesbegrepet løfter fram forholdet mellom stat og sivilsamfunn, læring og produksjon. Det spør om kunskapens hensikt utover den umiddelbare nytte. Begrepet fungerer begredelig som analyseredskap – det er Janne Haaland Matlary et godt eksempel på – men det  peker på den riktige tematikken.

Nye ord for nye realiteter

Verden dreier. Gamle spørsmål skifter form. Utvalget og Plinius er opptatt av samme problematikk: hvordan kan vi fornuftig snakke om – sette ord på, begripe, fange inn – forholdet mellom utdanning, arbeidsliv og politisk hverdag i overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn?

Plinius tenker slik:

Alle som skriver om dannelse, vil innpode studentene en kritisk holdning til påstander og argumenter.

Når jeg leser utvalget kritisk, stiller jeg fire spørsmål:

  1. Bygger denne teksten på forutsetninger som jeg kan akseptere? Eller er jeg uenig i selve utgangspunktet?
  2. Har denne teksten en ytre forankring eller begrunnelse? Viser den til konkrete erfaringer eller systematisk empiri? Eller er den preget av subjektiv synsing?
  3. Har denne teksten en indre sammenheng? Henger argumentene i hop, eller slår de hverandre i hjel?
  4. Har denne teksten en forpliktende karakter? Realiserer forfatterne rådene de gir – i sin egen sosiale praksis?

Forutsetninger

Utvalgets utgangspunkt er Bologna på den ene siden – og USA på den andre.

  • Vi ønsker ikke å erstatte men supplere Bologna-prosessens vekt på markedets krav; transparens, effektivitet, produktivitet og ansvarlighet («accountability»)
  • I sitt arbeid med å presisere begrepet allmenndannelse ved norske universiteter og høyskoler har vårt utvalg tatt utgangspunkt i den pågående debatt om liberal-arts-tradisjonen ved de amerikanske colleges.

Bologna er et realistisk utgangspunkt. Vektleggingen av USA er jeg derimot kritisk til. Utvalget henter inn konklusjoner fra noen amerikasnke universiteter i stedet for å diskutere norske forhold og forutsetninger.

Den amerikanske samfunns- og utdanningsdebatten er interessant i seg selv, men den liberalistiske føderalstaten USA er ikke mitt førstevalg når det gjelder å forstå utdanningssystemet i den sosialdemokratiske norske embetsstaten. Da ville jeg heller sett nærmere på Tyskland og Frankrike. Norge er et land i Europa.

Forankring

Teksten viser til heftige og langvarige debatter – spesielt i USA – men den gir ingen systematisk empiri om de faktiske resultatene av ulike tiltak for å fremme dannelse. Når det gjelder ex.phil., som utvalget vil gjenopprette i en ny skikkelse, må selve kildematerialet være overveldende stort.

Examen philosophicum – forteller Wikipedia –  er et innførende «dannelsesstudium» som skal forberede studentene på deres senere studium. …

Opprinnelig var det forberedende studiet på to eller tre semestre. Man ble prøvet i fag som filosofi, matematikk, astronomi, naturfag, latin, gresk, historie og, for teologer, hebraisk. I 1845 ble latin, gresk og historie byttet ut med bl.a. fysikk og kjemi, og i 1875 ble filosofi det eneste obligatoriske faget.

Ex.phil. har en lang tradisjon og titusener av studenter har tatt dette faget. Men vet vi noe som helst om hva de satt igjen med? Hva mistet vi egentlig da ex.phil. forsvant?

Gjennom årene har også en lang rekke fagfolk og hovedfagsstudenter vært engasjert som forelesere, gruppeleder og sensorer. Hvilke erfaringer har de gjort?

Indre sammenheng

Siden utvalget har laget en artikkelsamling i stedet for en felles resonnerende tekst, faller kravet om indre sammenheng bort. Men det gjør det også umulig å føre en helhetlig diskusjon med utvalgets arbeid som basis. Helheten må debattantene selv ta ansvaret for.

Forpliktelse

Den som tar opp sammenhengen mellom liv og lære i offentlig debatt, trer inn i et minefelt. Her må man gå på katteføtter.

Når jeg sier liv, mener jeg ikke privatlivet, men våre sosiale praksiser innenfor felles faglige og politiske arenaer. Det er, mer presist,  forholdet mellom sosial teori og sosial handling jeg ønsker å belyse. Avstand mellom ord og handling er et vanlig sosialt fenomen. Edgar Schein skiller mellom artifacts, espoused values og underliggende forutsetninger – det Bourdieu kaller doxa.

«Sometimes you notice discrepancies between the surface artifacts and the espoused values,» he continued.

«For example, you might find some declaration about teamwork in an organization’s espoused values. Then you look around and notice that the organization’s career system is very individualistic and that pay scales are individually based.»

Conflicts between artifacts and espoused values often turn up a third dimension of corporate culture, Schein said. This dimension is composed by «the tacit, shared, taken-for-granted assumptions … what really drives day-to-day behavior.»

Kilde

Professorer som argumenterer for forskningsbasert undervisning på alle nivåer – og lar hjelpelærere holde fagets innføringsforelesninger, bryter ingen formelle regler. Men de manifesterer ikke sin akademiske teori i sin egen akademiske praksis. For meg svekker det tyngden i deres argumentasjon. Ordene forandrer seg ikke, men de mister sin slagkraft.

Jeg mener ikke å moralisere over lærere som foretrekker å konsentrere sin innsats om studenter på høyere nivåer. Hele insentivsystemet i høyere utdanning dytter de universitetsansatte bort fra grunnstudiene. Det jeg ønsker meg, er en reflekterende praksis – altså en argumentasjon som både avspeiler og løfter seg over hverdagens løpende faglige praksis.

Når det gjelder dannelsesdebatten, er dette en selvfølge. Skal vi fremme  vitenskapelighet og kritisk analyse hos studentene,  må vi i det minste demonstrere disse utmerkede egenskapene når vi argumenterer for dem.

Ressurser

Plinius

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: