Plinius

mandag, oktober 26, 2009

P 149/09: Undervisning, veiledning og forskning

Filed under: 1bib — plinius @ 10:37 am

aswanDe mange nye mediene gir en fragmentert offentlighet.

Meningene sildrer ut i tusen kanaler – som Nilen i vårflommen. Bibliotekfeltet er fortsatt så noenlunde oversiktlig – for oss som holder til der. Debattene i det brede kulturfeltet er en kakofoni av stemmer.

Men Aftenposten prøver.  Jeg synes Knut Olav Åmås gjør en imponerende jobb med å samle strømmen av ytringer.  Han fungerer nærmest som vår lokale Aswan-demning. Han dytter på andre og bidrar selv. Han er en god partner i den opplyste offentlige samtalen.

Åmås stiller seg svært positiv til dannelsedebatten: – For en gangs skyld dreier det seg ikke om kortsiktige tiltak, men langsiktige prosesser, ikke om strukturer og økonomi, men om en virkelig grunnleggende diskusjon om innhold:

  • Mange utdanninger er blitt kortere, effektivisert og strømlinjeformet.
  • Dannelsesutvalget … vil … innføre tiltak for å kompensere for at svekkede dannelseselementer på alle utdanningsnivåer.

Han ser dannelse som en motvekt til faglig spesialisering:

  • Å lære å tenke utenfor en profesjon
  • Å forstå og samhandle med andre fagfelt.
  • Dannelse er mental smidighet, kritisk bearbeiding og evne til omstilling.

Usikker usikkerhet

Haaland Matlary insisterer på objektive normer for sant og skjønt, rett og galt. Åmås er – i likhet med Plinius – dypt uenig:

Det norske samfunnet blir mer og mer vitenskapsbasert, derfor blir det viktigere å få frem hvor prinsipielt usikker all kunnskap er.

Men hvor kan jeg bruke dette utsagnet? Hva er forholdet mellom prinsippiell usikkerhet og daglig praksis?

Dersom området for vitenskapelig kunnskap øker, bør vel graden av faktisk eller opplevd usikkerhet synke? Biler, sykling og hjerteoperasjoner er tryggere i dag enn i 1950 – på grunn av vitenskapelig utprøvde setebelter, sykkelhjelmer og hjerte-lungemaskiner.  Metoder for å tidfeste arkeologiske gjenstander (årringer, isotoper)  har lært oss mer om norsk middelalderhistorie.

Hva skjer hvis jeg støtt og stadig påpeker kunnskapens usikkerhet? Kan ansatte i Helsedirektoratet uttale seg offentlig om usikkerheten ved vaksiner?

Bibliotekarer må stadig svare på referansespørsmål – men bør de samtidig si fra at svarene er usikre? Den vanlige oppfatningen er at helium er en edelgass, at 2. verdenskrig varte fra 1939 til 1945 og at biblioteket har som oppgave å svare på slike spørsmål – men sikker kan man aldri være? Er tvil alltid på sin plass?

Den prinsippielle usikkerheten hører til i studentkafeen, i seminarrommet og i de filosofiske tekstene, tenker Plinius. I  hverdagslivet er vi er tvunget til å handle – og til å ti stille dersom sjefen slår i bordet.

Veiledning

Åmås ønsker et grundig ordskifte om veiledningens plass i høyere utdanning:

  • Veiledning er … en av de største svakhetene ved norsk høyere utdanning, helt opp på doktorgradsnivå: For dårlig og for sjelden.
  • Undervisning og veiledning [har] fortsatt … mye lavere status blant forskere enn forskning.

Jeg er enig med Åmås i beskrivelsen av situasjonen. Den personlige veiledningen av studentene svikter både kvantitativt og kvalitativt.

Men problemet er økonomisk og strukturelt.  Veiledning er helt klart den dyreste formen for undervisning. De fleste studenter foretrekker å arbeide i små grupper, med tett personlig kontakt og oppfølging. De fleste lærere foretrekker det samme – hvis de først er pålagt å undervise. Harvard tilbyr seminarer med tolv deltakere pr. lærer – uten karakterpress – det første semesteret.

Undervisning og veiledning har lav status fordi fagmiljøene – verden over – vektlegger forskningen. Det er akademikerne selv som nedvurderer undervisning og veiledning – ved å sørge for at bare forskning gir status og opprykk. Hva de sier, er ikke det vesentlige. Men se på hvordan undervisningen faktisk organiseres på universitetene – og undersøk hvilke lærere som blir satt til å undervise hvilke grupper.

Allerede i sekstiåra prøvde staten  å få til en sterkere anerkjennelse av undervisningsinnsats. Noe er oppnådd – bl.a. innføring av universitets- og høgskolepedagogikk som eget fagområde. Men det er fagene selv som kontrollerer opprykk og ansettelser – og de har tviholdt på forskningen som målestokk.

Establishment

Når undervisning og veiledning har lavere status, skyldes det at man ikke blir professor ved å undervise, men ved å publisere i fagfellevurderte kanaler. Skal dette endres, måtte man gå løs på grunnstrukturene i det akademiske belønningssystemet. Det ville ikke være meg i mot, men noen lett kamp blir det ikke.

Derfor tror jeg mer på å bygge opp alternative strukturer, med andre kunnskapstilnærminger. Det kan vi nå se klare tegn til:  de praksisorienterte mastergradene – gjerne med halvtidsopplegg, de voksende førstelektorprogrammene, og de nyetablerte dosentene som en praksisbasert pendant til professorene.

For profesjonsfagene – inkludert bibliotekfag – er dette en vei til faglig selvstendighet. Men alternativet kommer ikke seilende på en fjøl – det må bygges skritt for skritt og stein for stein.

Dannelsesutvalget har rett i at Norge har adskillig å lære av USA på dette feltet.

Ved både private og offentlige universiteter, ved både elite- og masseinstitusjoner, ser man en høyt utviklet evne til å skape dynamiske miljøer med svært aktiv deltagelse, der også forskere i verdensklasse skal bruke mye tid sammen med studenter på alle nivåer.

Jeg håper Åmås har rett, men skulle gjerne sett mer kvantitativ dokumentasjon. Dannelsesutvalget har ikke sett på de kortere profesjonsutdanningene i USA – og jeg legger merke til at utdanningsminister Arne Duncan nylig kalte lærerskolene (teachers colleges)

  • the «neglected stepchild» of higher education …  accusing «many, if not most» of the country’s 1,450 schools, colleges, and departments of education of doing a «mediocre» job of preparing potential teachers for the rigors of the modern classroom.

Universitetene brukte disse utdanningene som melkekuer for å skaffe penger til mastergradsprogrammer – og la liten vekt på resultatmåling og kvalitetskontroll:

  • He accused universities of using teachers colleges as «cash cows» and «profit centers» to finance «prestigious but underenrolled graduate departments
  • He criticized states for approving weak teacher-education programs and licensing exams, and for neglecting teacher outcomes.

Praktisk filosofi

Filosofien oppleves ofte som spesialisert, livsfjern og en smule arrogant.

Mange filosofiske forfattere bidrar til dette gjennom måten de skriver på. De studerer og diskuterer filosofiske tekster – og forestiller seg at de utvikler selve grunnlaget for vårt praktiske og politiske liv. Filosofi dreier seg jo om det allmenne – og frister til en (nokså uskyldig) form for selvbevisst herretenkning.

Men det finnes alternativer:

Ett av medlemmene i Dannelsesutvalget … [har reagert på] … at høyere utdanning og forskning i så høy grad unngår å dra veksler på studenters og ansattes egne livserfaringer. Fagene blir hevet over utøvernes erfaringer, og høyere utdanning og forskning blir en egen og selvtilstrekkelig teoretisk praksis, «adskilt fra den praktiske praksis der livserfaring står på spill», hevder Anders Lindseth, professor i praktisk filosofi og relasjonsetikk ved Høgskolen i Bodø.

Dette er skarpe og originale observasjoner som altfor sjelden ses i norsk akademia.

Filosofien blir meningsfull i praksis når den forholder seg til våre praktiske liv. Dannelsesutvalget tar opp grunnnleggende kollektive problemstillinger – og fortjener en debatt som henter perspektiver fra aktuell samfunnsanalyse og -filosofi.

Plinius satser i så fall på Habermas.

Ressurser

VEDLEGG A

Harvard:

The Freshman Seminar Program was established in 1959 to provide small-group instruction to freshmen in the College, and thus to encourage close and early contact between undergraduates and members of the faculty. We are celebrating our 50th anniversary in the 2009-2010 academic year.

Freshman Seminars ordinarily involve one faculty instructor and twelve freshmen who meet weekly for 2-3 hours around a topic of mutual interest. Seminars are discussion-based, and thus free both the instructor and the students from the usual constraints of a lecture course, such as exams and letter grades. Students are instead awarded a grade of SAT/UNSAT which counts towards the fulfillment of requirements for graduation.

Freshman Seminars cover a wide range of topics in a vast number of fields and disciplines. Last year, over 1200 freshmen enrolled in 128 seminars taught by 133 faculty from Harvard College and the Business, Dental, Design, Divinity, Education, Engineering, Government, Graduate, Law, Medical, and Public Health schools.

VEDLEGG B

Arne Duncan:

Although the secretary offered plenty of criticism of teacher-training colleges, he also cited several «shining examples» of colleges and states that have upgraded their programs, including Louisiana, and said he was optimistic that «the seeds of real change have been planted.»

He also blamed universities and states for many of the problems confronting teachers colleges, saying it would be «far too simple» to fault colleges of education for the slow pace of reform.

Advertisements

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: