Plinius

torsdag, oktober 29, 2009

P 152/09: Møtet mellom B og M

Filed under: 1bib, museer, statistikk — plinius @ 7:36 am

bergenFolkebibliotek og museer nærmer seg hverandre. Det skjer både fysisk og virtuelt.

Museet har alltid vært et sted å besøke. Biblioteket har vært et sted å stikke innom for å låne og levere bøker.

Men bokutlånet har vært fallende i femten år. Utlån av nye medier har lenge kompensert for bøkenes utlånssvikt. Skiftet til digitale medier, til bredbånd og til mobile nett betyr at denne perioden går mot slutten. Årene 1995-2015 var en overgangsfase.

Vekstmulighetene for de lokale bibliotekene ligger først og fremst i tilbud og tjenester på stedet.

Giskes nye slagord – litteraturhuset – peker framover og bakover samtidig. Det er riktig å satse mye mer på fysiske huset – bibliotekbygget og dets mangehånde muligheter. Men ved å kople huset til litteratur, og ikke til læring, kunnskap og kreativitet, binder vi oss altfor tett til papirbokas usikre framtid.

De fleste bokelskere synes sikkert dette er utmerket. Selv om boka er laget av døde trær, er den en plante som må beskyttes, hegnes og bevares.

Plinius tror dette er en risikabel strategi.

Læring og opplevelse

Jeg tror mer på museenes nye linje: å framstå som steder for læring og opplevelse i videre forstand. De nye vitensentrene har slått an. Før vi vet ordet av det, har museene overtatt folkeopplysningsideene. De dreide seg mer om politisk debatt og praktisk kunnskap enn om kunsten å gjennomføre det perfekte mord.

I 2005 hadde trettifem prosent av bibliotekbrukerne sett en utstilling på biblioteket i løpet av de siste tolv månedene. Tretten prosent hadde deltatt på et arrangement. Men hverken utstillinger eller arrangementer slo an hos de yngre.

I gruppen  16-24 år hadde bare seks prosent latt seg lokke med på et arrangement, og bare tjue prosent hadde vært innom en utstilling. Det var de middelaldrende som møtte opp på utstillinger (45 prosent) og pensjonistene som befolket arrangementene (22 prosent). Kilde.

Frivillig læring

Her må museer og bibliotek kunne alliere seg. Begge sektorer har begynt å tenke nytt rundt kunnskap, kultur og opplevelser.  Vann og vind, lys og luft, kropp og hopp hører med. Vi lærer med legemet og ikke med hodet.

Jeg kan godt begrunne denne påstanden med mange tunge navn. Men alle som har barn, og alle som husker sin egen barndom, vet jo dette allerede. Vi lærer ved å møte verden – ved å krabbe og klatre, handle og erfare, prøve og feile – ikke ved andektig lytting til den store mester med sannheten i skjortelomma.

Skoler, universitet og høyskoler får nok å bryne seg på i årene som kommer. Den disiplinerte utdanning de fortsatt praktiserer tilhører fabrikksamfunnet. Bibliotek og museer står friere. De er arenaer for frivillig læring. Da kan vi ikke bruke fabrikkmodellen.

Kopierbare filer

Også i det virtuelle vil bibliotek og museer møte hverandre. Nettet opphever det vesentlige skillet mellom museer og arkiver, på den ene siden, og bibliotekene, på den andre: altså skillet mellom originale gjenstander og mangfoldiggjorte kopier. Nettet kjenner bare kopierbare filer.

Frode Bakken sa nylig at Nasjonalbiblioteket ikke er et bibliotek, men en kulturarvsinstitusjon. Da er det, går jeg ut fra, det store digitaliseringsprosjektet han tenkte på. Tenker vi denne tanken helt ut, vil forskjellen mellom alle kultur- og kunnskapsinstitusjoner forsvinne. On the internet, nobody knows you’re a dog. Alle leverer samme type produkt: lesbare digitale filer.

På lang sikt vil det sikkert oppstå nye kategorier, sjangre og skillelinjer – med tilhørende organisasjonstyper, fagkompetanse og markeder. Prosessen har for lengst begynt – men sluttresultatet er det ingen som kan gjette i dag. Musikkbransjen roper om hjelp,  midt i malstrømmen. Amazon, Google og MicroSoft gjør seg klare til å slåss om bokbransjens framtid.  Kampen om de digitale fagtidsskriftene har pågått siden nittiåra. Europeana-folket har storslåtte vyer, men fører ikke statistikk over faktisk bruk av portalens ressurser.

En glamorøs sektor

På mellomlang sikt (2010-2015) ligger det i hvert fall godt til rette for en samlet tilnærming og en felles kompetansesatsing – i et et nært samarbeid mellom bibliotek, museer, arkiv, gallerier og andre digitale leverandører av kultur- og kunnskapsmedier. Britene snakker om GLAM-sektoren:

Galleries, Libraries, Archives and Museums.

Det viktigste punktet for Plinius er at GLAM går i dialog med verden utenfor – før vi durer i vei med pauker og basuner.

Lutter velvilje kan ikke erstatte nøkterne analyser av den faktiske etterspørsel. Det kan høres rart ut for spesialistene, men det brede publikums interesse for mangletrær, marsvin og  vår store dikter Munch (Andreas) er faktisk begrenset. Skal sektoren blomstre, må borgerne lokkes til å delta.

Hovedsaken er ikke å beundre skattene eller å lytte til vår eminente kunnskap. Opplysning vil si å bygge sin egen forståelse. Det skjer best i et miljø som støtter myndig læring.

Ressurser

Plinius

VEDLEGG A

Et vitensenter er et populærvitenskapelig opplevelses- og læringssenter innen matematikk, naturvitenskap og teknologi hvor de besøkende lærer ved å eksperimentere selv. I et vitensenter kan barn og voksne utforske fenomener knyttet til natur, miljø, helse og teknologi gjennom egen aktivitet og i samarbeid med andre.

Kilde

VEDLEGG B

Ønsket om å ha en lærebok som en monolittisk og autoritativ kunnskapskilde står sterkt i den norske skolen.

Faren for at den forsvinner har utløst mange innlegg i aviser og i NDLA-gruppenD&B. Når bøker sammenliknes med digitale læremidler, blir det ofte henvist til hvor mye bedre det er å lese tekst på papir enn på skjerm. At boka er visuelt bedre er ganske sikkert en (forbigående?) fordel, men selve lesingen er bare en brøkdel av de mulighetene man har med bruk av pc kontra bok. …

I diskusjonen om læremidler var det en lærer (jeg har glemt kilden, sitatet er etter hukommelsen) som stilte det retoriske spørsmålet: «Er det meningen at lærere hele tiden skal sjekke hva som er gjeldende viten i faget sitt nå da?» – Underforstått at lærerens kunnskap pluss læreboka (som etter innføringen av gratisprinsippet vil være mellom ett og fire(?) år gammel) bør være tilstrekkelig til å gjennomføre undervisningen. …

Jeg tror at kjernen i kritikken mot digitale læremidler, NDLA og pc i skolen er av typen: lærerne slår på skåka og mener merra. Uenigheten går egentlig på helt grunnleggende oppfatninger av hva undervisning og læring er. … Det saken gjelder er oppsummert i et sitat av Paulo Freire (via Plinius):

Lærerne opptrer som kunnskapsbanker – og deler ut mynter av oppsamlet kunnskap til studentene.

Plinius henviser også til en artikkel av Don Tapscott, der han skriver:

In the industrial model of student mass production, the teacher is the broadcaster.

A broadcast is by definition the transmission of information from transmitter to receiver in a one-way, linear fashion. The teacher is the transmitter and student is a receptor in the learning process.

The formula goes like this: «I’m a professor and I have knowledge. You’re a student, you’re an empty vessel and you don’t. Get ready, here it comes.

Lærere slår på skåka og mener merra

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: