Plinius

fredag, november 6, 2009

P 158/09: Fusjon uten FoU

Filed under: debatt — plinius @ 1:18 pm

problemFusjon er en god idé, sier Åmås.

De [to høyskolene] er relativt små, de har tilbud og profil som utfyller hverandre, og en sammenslåing kan gi statusheving og slagkraft i utdanningen av samfunnets uunnværlige førstelinje-praktikere, som helse- og omsorgsarbeidere og lærere.

Men han støtter ikke tanken om et et arbeidslivs- og profesjonsuniversitet

  • Det er en forlokkende status, men skal vi virkelig spre et lite lands ressurser på stadig flere universiteter med smal profil?
  • Hva med økt forskningsaktivitet og -kvalitet?
  • Og hva med ansattes vilkår, for eksempel tilstrekkelig tid til forskning?

Underforstått:

  1. Universitetene driver mer og bedre forskning enn høyskolene
  2. En grunn er at de universitetsansatte har mer tid til forskning.
  3. Dette skillet bør opprettholdes.
  4. Høyskolene har lavere status enn universitetene.
  5. Høyskolenes status bør løftes.

Hvordan (3) og (5) skal realiseres samtidig, sier ikke Åmås noe om.

Hva betyr liten?

Når han sier at begge høyskolene er relativt små, stusser jeg også. HiAk ligger riktignok midt på treet. Men i dag er HiO landets femte største lærested – og faktisk større enn tre  eksisterende universitet: Stavanger, Agder og Ås.

Det sammenslåtte  profesjonsuniversitetet vil rykke to plasser opp – og passere både  Handelshøyskolen BI og Universitetet i Bergen. I norsk sammenheng blir dette en stor utdanningsinstitusjon.

Åmås avslutter slik:

Vi er i ferd med å få alvorlige, betydelige kvalitetsforskjeller mellom de gamle og de nye universitetene her i landet. Det er viktigere å gjøre noe med disse enn å gi enda flere høyskoler billige universitetsklær.

Stavanger og Agder har hastet over broen fra høgskole til universitet. Bodø nærmer seg. Nå må broen stenges, slik at de to – eller tre – som kom seg over i tide kan få seg skikkelige søndagsklær.

Drømmen om Akademia

Jeg skjønner den abstrakte logikken – men politisk er dette en umulig tanke. Hvorfor de og ikke vi? Hvorfor Sørlandet og ikke Oslo?

Universitetsdøra har blitt åpnet og lar seg ikke lukke ingen. Drømmen om Akademia er vekket til live i alle regioner. Det vil blåses i lur fra Svinesund til Grense Jakobselv.

Inngangsbilletten er fem doktorgradsprogrammer. Men det skal vi fikse, sier lokalpolitikerne. De gamle distriktshøyskolene opprettet universitetsfag før departementet fikk snudd seg i senga. I styrke kan den akademiske drift konkurrere med seksualdriften.

Steinar Stjernø foreslo å gi universitetsstatus til hele hurven – så slapp man debatten om merkelapper. Den linjen har jeg sans for, selv om den er politisk uspiselig. Det tilbaketrukne universitetet eksisterer ikke lenger. Skal vi forstå utdanningsinstitusjonene, må vi se mer på hva de kommer til å bli i den europeiske kunnskapsøkonomien og mindre på hva de var i den gode norske velferdsstat.

Når jeg går inn for et profesjonsuniversitet i Oslo og Akerhus, legger jeg hovedvekten på profesjonsdelen – ikke på universitetsleddet. Det kunnskapssamfunnet virkelig etterspør, er ikke forskning i og for seg, men produksjon av relevant kunnskap.

Hva betyr forskning?

For ikke å ble misforstått, føyer jeg til: ordet forskning kan bli brukt bredt eller snevert. Den smale forskningen henvender seg til andre forskere og er avsluttet når resultatene er publisert. Den brede forskningen dreier seg både om å identifisere og om å bearbeide problemer og er først avsluttet når problemet er løst – eller oppløst.

Et profesjonsuniversitet bør ikke vurderes ut fra sine publikasjoner, men ut fra sin evne til å formulere, bearbeide og omforme problemer.

Universitetets styrke er faglig kvalitet, dybde og langsiktighet. Disse sidene er knyttet til fagenes sterke elitistiske selvstyre. Dette faglige selvstyret kan også føre til isolasjon og lav relevans – det velkjente elfenbenstårnet.

Forskningsdisipliner er i utpreget grad konkurransearenaer. I det tradisjonelle forskningsuniversitetet konkurrerer den meritterende forskningen og den ikke-merittererende undervisningen om lærernes dyrebare tid. På bachelornivå er det pent lite forskningsbasert undervisning. Dersom profesjonsuniversitetet klarer å knytte sin forskningsvirksomhet til faktiske problemer i praksisfeltet, kan undervisningstid og forskningstid koples sammen på en langt mer meningsfull måte.

Staten midt i mot

Høyskolefagenes styrke er deres profesjonalitet – altså ansvarsbevissthet og faglig kvalitet vis-a-vis brukerne. Det indre faglige selvstyret er imidlertid langt mindre utviklet enn i Akademia. Oppmerksomheten er rettet mot brukerne og deres problemer – altså den utøvende praksis – ikke mot fagkunnskapen og fagets utvikling som et gode i seg selv.

Velferdsstatens yrker blir lett en forlengelse av velferdsstaten. Ledere kan bli mer opptatt av lojalitet enn av faglighet. Skal et profesjonsuniversitet bli noe mer enn en veldrevet profesjonsskole, må selvstyret utvikles. Autonomi betyr ikke å være i fred og sysle med sitt. Det betyr å heve stemmen og snakke Staten midt i mot når det trengs.

Jeg tenker ikke på lønnskamp og arbeidsforhold – det er en jobb for fagforeningene. Jeg tenker på faglige analyser og debatter som utfordrer stat og forvaltning når disse – slik vi ser det – tar feil. Profesjonene og deres lærere må våge å stå fram med faglig forankring og selvbevissthet. Det er slik leddet universitet kan bli mer enn en hyggelig merkelapp.

Ressurser

VEDLEGG

Studenttall høsten 2008
(1000+)

  1. Universitetet i Oslo     28.000
  2. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet     20.000
  3. Universitetet i Bergen     14.000
  4. Handelshøyskolen BI     14.000
  5. Høgskolen i Oslo     12.000
  6. Universitetet i Stavanger     8.000
  7. Universitetet i Agder     8.000
  8. Høgskolen i Sør-Trøndelag     7.000
  9. Høgskolen i Bergen     7.000
  10. Høgskolen i Hedmark     6.000
  11. Høgskolen i Telemark     6.000
  12. Universitetet i Tromsø     6.000
  13. Høgskolen i Bodø     5.000
  14. Høgskolen i Vestfold     5.000
  15. Høgskolen i Nord-Trøndelag     4.000
  16. Høgskolen i Østfold     4.000
  17. Høgskolen i Lillehammer     4.000
  18. Høgskolen i Akershus     4.000
  19. Høgskolen i Buskerud     3.000
  20. Høgskulen i Volda     3.000
  21. Universitetet for miljø- og biovitenskap     3.000
  22. Norges handelshøgskole     3.000
  23. Høgskulen i Sogn og Fjordane     3.000
  24. Høgskolen Stord/Haugesund     3.000
  25. Høgskolen i Tromsø     2.000
  26. Diakonhjemmet Høgskole, Oslo     2.000
  27. Høgskolen i Gjøvik     2.000
  28. Høgskolen i Finnmark     2.000
  29. Høgskolen i Molde     2.000
  30. Høgskolen i Ålesund     2.000
  31. Høgskolen i Harstad     1.400
  32. Høgskolen i Nesna     1.300
  33. Norges idrettshøgskole     1.200
  34. Høgskolen i Narvik     1.100
  35. Markedshøyskolen Campus Kristiania     1.100

Kilde: DBH

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: