Plinius

torsdag, november 12, 2009

P 163/09: Fra stål til tekst

Filed under: debatt — plinius @ 8:42 am

steelMurens fall i 1989 symboliserte slutten på den kalde krigen.

Samme år vedtok Stortinget å opprette en nasjonalbibliotekavdeling i Mo i Rana. Sammen med nedleggelsen av Norsk Jernverk året før kan dette symbolisere Norges overgang fra industri- til kunnskapssamfunn.

Den største delen av Nasjonalbibliotekets virksomhet foregår nå tusen kilometer fra Oslo. I sin nye bok beskriver Marianne Takle hvordan norsk distriktspolitikk – og behendig politisk håndverk – gjorde det umulige mulig.

Jeg har gjengitt noen hovedpunkter fra første fase i denne prosessen, som er beskrevet i kapittel 4 – «Nasjonalbibliotekavdelingen i Mo i Rana 1980-1989.»

Veien til Rana

  • Ved å etablere en kobling mellom behovet for et nasjonalbibliotek til å ta vare på nasjonens kulturarv og hensynet tïl distriktspolitikken ble det mulig å skaffe penger til et prosjekt det tidligere hadde vært problematisk å finansiere.
  • [En lekkasje fra KVD i april 1988] inneholdt et forslag om at nasjonale bibliotekfunksjoner skulle legges til jernverksbyen Mo i Rana
  • Dette skjedde til stor overraskelse for både Universitetet i Oslo og de ansatte ved Universitetsbiblioteket
  • De fleste hadde gått ut fra at det ville ligge i Oslo-området.

I mellomtiden hadde imidlertid «noen» snakket sammen.

  • Ifølge Løpeseddelen [UBs meldingsblad] var dette riksbibliotekar Bendik Rugaas og førstekonsulent Stein Sægrov fra Kulturdepartementet
  • Fra Rugaas’ side ble etableringen i Rana fremstilt som en utilfredstillende, men nødvendig løsning.
  • Fra Sægrovs side ble det beskrevet som eneste løsning, hvis man ikke ville vente 10 til 20 år.
  • Mens distriktspolitiske hensyn sto sentralt i Kultur- og vitenskapsdepartementets argumentasjon, var dokumentet blottet for kulturpolitiske eller kunnskapspolitiske argumenter.
  • På denne måten dekket departementet [Sægrov?] til at det her var snakk om avveininger mwellom ulike kulturelle verdier og interesser

Tidlig på høsten 1988 oppnevnte KVD en arbeidsgruppe ledet av Bendik Rugaas.

  • Gruppen skulle utarbeide et forslag til en helhetsløsning for et nasjonalbibliotek med lokalisering i Oslo og i Mo i Rana
  • Forslaget ble utarbeidet i løpet av knapt to måneder
  • Av totalt 40 høringsuttalelser ønsket 27 et samlet nasjonalbibliotek i Oslo
  • Mens Rugaasutvalget la vekt på å etablere et sterkt nasjonalbibliotek i Oslo med visse funksjoner i Rana, ønsket departementet [Sægrov?] å etablere et nasjonalt knutepunkt i Rana
  • Den 24. april 1989 vedtok Stortinget å opprette en nasjonalbibliotekavdeling i Rana, som en ny statsinstitusjon
  • Etter å ha brukt hele 1980-tallet på utredninger, var bibliotekspørsmålet plutselig blitt en hastesak
  • Alt tyder på at opprettelsen var et kupp fra Kultur- og vitenskapsdepartementets side, hvor det [Sægrov?] grep tak i ledige distriktspolitiske midler [min utheving]

Stein Sægrov

Norsk styresett tilsier at departementenes fagfolk holder en lav profil. Vi opprettholder et bilde av departementet som et instrument som styres av den politiske ledelse.

Alle politikere på nasjonalt nivå, alle politiske journalister og alle oppegående statsvitere vet at dette er en fiksjon. Departementet har makt – mye makt. Hvem som bestemmer mest, er avhengig av «kreftenes parallellogram». Kraftfulle statsråder som Gudmund Hernes, Trond Giske og Kristin Halvorsen kan tiltros tunge og selvbevisste departementer. De noe lettere – ingen nevnt og ingen glemt – danser  som barkebåter på en fjellbekk: mye ansvar og lite makt.

Derfor er det litt befriende når Marianne Takle faktisk nevner en bestemt – og mektig – embedsmann ved navn.

Jeg mener ikke dette som en kritikk av Sægrov. Han blir alltid beskrevet som dyktig, arbeidssom, kunnskapsrik og målbevisst. Problemet ligger på systemnivå. Når viktige personer i denne typen beslutningsprosesser ikke trer fram – og heller ikke kan tre fram – blir det vanskelig å forstå – og vanskelig å diskutere – hva som foregår.

Beslutningsprosesser må være synlige for å bli demokratisk legitime. Hvis ministeren blir et talerør for personer eller grupper i departementet – som ikke deltar i diskusjoner – mister debattene sin karakter av møter mellom mennesker. Selv departementer består av personer – og av og til vil det være mer dekkende å si at en bestemt person (eller konstellasjon) står bak departementets handlinger. Derfor har jeg forestilt meg Sægrov som den sentrale aktøren i tre av beskrivelsewne ovenfor.

Det ligger i saken at dette ikke kan bevises, bare sannsynliggjøres. Men hvis departementet faktisk gjennomførte et politisk kupp, og det ikke var ministeren som foretok kuppet, måtte det stå en eller flere kuppmakere bak.

Ressurser

  • Marianne Takle (2009). Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket. Oslo: Nasjonalbiblioteket. – 209 s.

Plinius

VEDLEGG

Departementsråd Helge Sønneland, ekspedisjonssjef Kjell Myhren og avdelingsdirektør Stein Sægrov.

I en årrekke hadde de tilnærmet full kontroll over landets kulturpolitikk, helt uberørt av alle kulturministerne som kom og gikk. Helt til Ap-kronprinsen Trond Giske valset inn og fortalte egenrådige byråkrater hvor skapet skulle stå. Det hevder kulturforsker Georg Arnestad ved Høgskolen i Sogn og Fjordane.

Men nå frykter han at de grå eminenser i Kulturdepartementet skal gjenerobre noe av sin tidligere maktposisjon.

– Anniken Huitfeldt skal få problemer med å følge etter i Giskes fotspor. Hun identifiserer seg ikke med kulturlivet i samme grad, og har ikke samme politiske pondus som Giske, sier Georg Arnestad.

Statsråder som Anne Enger Lahnstein og Valgerd Svarstad Haugland [hadde] alltid … avdelingsdirektør Stein Sægrov med seg i møter, sier Arnestad.

Dagsavisen 2009

Mandag skrev professor Rune Slagstad i en kronikk om Arkitekturmuseet at idéen om opprettelsen av Nasjonalmuseet er en «sentralistisk-byråkratisk museumsfusjon». Og at arkitekten bak disse tankene er kulturdepartementets avdelingsdirektør Stein Sægrov.

Utspillet støttes nå av professor i kunstteori ved Kunstakademiet i Oslo, Stian Grøgaard:

– Departementets kongstanke om å slå sammen institusjonene til ett rike har sikkert de beste hensikter. Men hvis Slagstad har rett i at dette er Stein Sægrovs «masterplan», og at han har klekket ut dette før politikerne har bestemt noe som helst, så kan man virkelig snakke om driftige byråkrater med kreative ambisjoner på egne vegne!

Klassekampen 2008

(I) fjor gikk et brev fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) til Kultur- og kirkedepartementet (KKD). «Språkkrav i staten» var tittelen. Litt enkelt sagt ville ombudet vite om kravet til økt bruk i nynorsk i staten kunne virke diskriminerende mot innvandrere. Brevet må ha vakt en viss harme, for svaret fra departementet var preget av et temperament og en fasthet man sjelden opplever fra byråkratiet.

LDOs brev var på bokmål. Svarbrevet fra Kultur- og kirkedepartementet (KKD) var på sin side ført i pennen på nynorsk – åtte sider – undertegnet avdelingsdirektør Stein Sægrov og seniorrådgiver Ingvar Engen.

«Departementet finn det uheldig at ein nærmar seg problemstillinga på denne måten,» skrev de. De advarte mot å «bruka legitime likebehandlings- og integreringsomsyn til å reisa tvil om krav til auka bruk av nynorsk i staten».

Morgenbladet 2007

Kulturdepartementets underdirektør Stein Sægrov,  … har vært en svært sentral aktør i den store museumsfusjonen.

Aftenposten 2006

Advertisements

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: