Plinius

søndag, november 15, 2009

SK 45/09: Profesjonenes universitet

Filed under: debatt, framtid, profesjon, utdanning — plinius @ 2:56 pm

kjellerTrenger bibliotekutdannelsen større faglig dybde?

Svaret er ja – for kunnskapsarbeid krever mer enn å beherske informasjonsystemer og  faste rutiner. Bør dette skje ved at faget blir mer akademisk i tradisjonell universitetsforstand? Svaret er nei – for den akademiske tradisjonen er ikke rettet inn mot praksisfeltet.

Bilde: flydag på Kjeller.

Akademisk utdanning setter teorien i sentrum. Studentene må selv omsette den i praksis når de får seg jobb. Profesjonsfagene har alltid hatt et tettere forhold til arbeidslivet. Det gjelder også universitetsbaserte profesjoner som medisin og juss.

Avstand og nærhet

Det som på dypet skiller de to tradisjonene – den akademiske og den profesjonelle – fra hverandre, er ikke at den første er teoretisk og den andre praktisk. Det er relasjonen eller samspillet mellom praksis og teori som markerer grensen mellom Profesjon og Akademia. Akademikerne trekker seg tilbake fra arbeidslivets produktive praksis for å utvikle en teoretisk eller allmenn forståelse av sine fagområder. De setter teorien i fokus – og lager belønningssystemer som prioriterer teoretiske bidrag til fagfelte

De profesjonelle blir stående i praksisfeltet. Deres forståelse av faget utvikles gjennom langvarig praksis – og prøves ut ved innovasjonstiltak innenfor feltet. Florence Nightingale, Melvil Dewey og Paulo Freire er ikke berømte for sine bidrag til den internasjonale forskningslitteraturen, men for sine evner til praktisk nyskaping.

Overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn betyr at både akademikere og profesjonsutøvere må områ seg. Hverken akademisk dannelse eller profesjonell kyndighet kan videreføres som de var – selv om dannelsesdebatten har fått et visst nostalgisk preg. Kunnskap har blitt en vare. Kunnskapsmarkedet har blitt globalt. Datateknologien utfordrer våre undervisnings-, forsknings- og arbeidsformer.

Universitetsbygging

For meg utgjør dette kjernen i debatten om HiO og HiAk. Vi har – endelig – fått en engasjert diskusjon om høyskolens overordnede faglige strategi.

Det er nå bred enighet om at HiO bør satse på å bli et universitet. For noen år siden var meningene mer delte. Men det er betydelig uenighet om hva slags universitet dette skal være:

  • et profesjons- og arbeidslivsuniversitet forankret i en praksisrettet kunnskapsforståelse
  • eller et tradisjonelt akademisk universitet av samme type som Universitetet i Oslo – altså med teoretisk kunnskap i sentrum

De nærmeste årene vil uansett bli preget av universitsbygging.

Dette arbeidet har en ytre og en indre side. Den ytre siden dreier seg om praktiske og administrative tiltak: komiteer, plandokumenter. høringer, formelle vedtak. Den indre dreier seg om faglige arbeidsformer, identiteter, verdier, begreper og refleksjoner.

Et alternativ til Humboldt?

Jeg er mest opptatt av den indre siden: hva er den faglige hensikten med å velge universitetsveien?

Høyskolene i de fire universitetsbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø er rendyrkede profesjonshøyskoler – siden de typiske universitetsfagene allerede var ivaretatt av universitetene. Det samme gjelder Akershus.

I Oslo har høyskolen ikke uttrykt noe ønske om å slå seg sammen med universitetet. Vi ønsker å være en egen – og svært mange vil si en særegen – institusjon. Er det da ønskelig å etterlikne Humboldt-universitetet mest mulig? Er det overhodet politisk mulig? Eller bør vi meisle ut et tydelig alternativ?

Jeg mener HiO – som Norges største profesjonshøyskole – bør utvikle et klart alternativ til UiO. Jeg tror de fleste politikere og utdanningsbyråkrater tenker på samme måte – men nøyer meg med å argumentere for et profesjonsrettet alternativ til Humboldt  på faglig grunnlag.

Rune Slagstad har et godt poeng når han beskriver HiO som et relativt oversiktlig forsøksfelt, hvor en dynamisk administrasjon kan gå i tandem med et kontrollorientert byråkrati i Finans- og Kunnskapsdepartementet. Men vår plassering i Oslo – i stedet for Lofoten – gir også fordeler. Vi mangler ikke søkere – og vi har unike muligheter til å samarbeide med viktige fagmiljøer.

Nærheten til departementet også være en styrke – hvis vi ønsker å fremme våre egne visjoner for høyere profesjonsutdanning. Runes alternativ er Blindern: et «profesjonsuniversitet» som skal forvalte en akademisk dannelseskultur med de forpliktelser det innebærer.

Faglig autonomi

Jeg tror ikke HiO bør ha dannelsesforvaltning som sitt hovedmål. Det framtidige profesjonsuniversitetet kan nok lære av den akademiske kulturen – selv i dagens godt utvannede tapning. Men det viktigste vi kan lære er å tenke og handle selvstendig – og ikke sluke Humboldt med hud og hår.

Profesjonsuniversitetet bør styrke sin faglige autonomi. Det betyr – sier Plinius

  • å bygge på profesjonsfagenes og praksisfeltets kunnskapstradisjoner – som ofte skiller seg fra de akademiske
  • å utvikle profesjonsfagenes kopling mellom undervisning og praksisfelt til et bærende element i studiene
  • å betrakte høyskolens egne praksiser – i undervisning og forskning – som viktige innsatsområder for faglig utvikling og innovasjon
  • å ta teknologi på alvor i de mer sosiale fagområdene
  • å ta sosiale prosesser på alvor i de mer tekniske fagområdene
  • å vektlegge endrings- og utviklingskompetanse som kjerneområder i utdanningsvirksomheten
  • å vektlegge endrings- og utviklingskompetanse som kjerneområder i forskningsvirksomheten

Jeg føyer til at jeg her bruker forskning om nyskapende kunnskapsproduksjon, enten den manifesterer seg i produkter, prosesser,  publikasjoner eller praksiser.

Dialog og framtid

Akademisk dannelse og profesjonell kyndighet representerer ulike forståelsesformer, ulike arbeidsformer og til og med ulike måter å argumentere på. Når akademikeren slår begrepene i bordet, spør praktikeren: vis meg hva du har fått til!

Mikhail Gorbatsjov, Hillary Clinton og Bjarne Håkon Hanssen kan bekrefte at framtida er usikker.

Når vi skal lage nye sosiale institusjoner, enten det dreier seg om nasjons- eller universitetsbygging, kan vi hverken begrepsfeste eller vise fram alt på forhånd. Vi er tvunget til å handle – og får samtidig prøve å forstå hverandre så godt vi kan, med begreper, argumenter og relevante eksempler.

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

Audunson og Breidlid

For mange som har uttrykt skepsis til fusjonen, er forholdet mellom en høgskolefusjon og universitetsambisjon et hovedpunkt. Høgskolen i Oslos ambisjoner om å bli et profesjonsuniversitet er ikke først og fremst begrunnet med utgangspunkt i regionale behov.

  • Det er nasjonale kunnskapspolitiske hensyn som begrunner universitetssatsingen.
  • Høgskolen i Oslo kjennetegnes ved å ha ansvar for profesjonsutdanninger som er viktige for velferdssamfunnet.
  • Det er nødvendig å heve disse profesjonsfagene forskningsmessig og koble Norge til den internasjonale forskningen på disse fagområdene.
  • Den koblingen har vært svak i Norge, først og fremst fordi de fleste av disse utdanningene til det siste har stått utenfor den akademiske gradsstrukturen.

Som landets desidert største miljø innen utdanning og forskning i disse profesjonsfagene har høgskolen i Oslo en oppgave å spille som nasjonalt lokomotiv i en slik utvikling.

Feilslått fusjonsplan. Ragnar Audunson og Anders Breidlid.

Sigurd Haga

(D)et er forskningsuniversitetets perspektiv og behov som preger den offentlige debatten.

Debatten gjenspeiler de to kunnskapsinstitusjonenes ulike status og selvbevissthet. Det har ført til at profesjonsutdannelsenes særegne faglighet har kommet helt i bakgrunnen, noe som også var tydelig i valgkampen. For å rette på dette må vi stille spørsmålet:

  • Hva vil vi med høgskolene?
  • Hva er de profesjonsutdannende høgskolenes mandat?
  • Hvilke kunnskaps-, vitenskaps- og forskningssyn og hvilke forståelsesformer og læringsformer skal gis prioritet i høgskolen?

Å slå sammen er noe annet enn å utvikle sammen. Alternativet til den overstyring og de strategiske grep vi nå opplever, kan være stimulering av faglige samarbeidsprosjekter, og samarbeid om å opparbeide kunnskap om og respekt for den praktiske kunnskapstypen.

Stopp sammenslåingen. Sigurd Haga

Harald Grimen

  • Hva skal være et profesjonsuniversitets hovedformål? Skal det primært være å støtte og bevare eksisterende profesjoner, eller skal et slikt universitet være en spydspiss for forandring?
  • Må man ved et profesjonsuniversitet – for å få til forskning og utdannelse på universitetsnivå – for eksempel utvikle særegne, teoretisk begrunnede, profesjonsfag?
  • Hvordan skal samarbeidet med yrkeslivet være? Hvor nært kan det være uten å kaste på båten noen – etter mitt syn meget viktige – akademiske prinsipper om frihet og autonomi i forskningen?
  • Hva betyr det at forskningen på et profesjonsuniversitet skal være relevant for profesjonene og for profesjonell yrkesutøvelse? Et profesjonsuniversitet kan neppe bygge på den klassiske universitetstanken om at relevans bare er et biprodukt.
  • Hvilke perspektiver skal styre forskningen ved et profesjonsuniversitet? Er det nok og er det et godt grunnlag å forstå forskningen på et slikt universitet utelukkende som forskning for profesjoner eller må andre perspektiver også inkluderes for å beholde tilstrekkelig kritisk distanse?
  • Hvordan institusjonaliserer man muligheten for forskning med kritisk distanse til profesjonene i et profesjonsuniversitet, samtidig som man bevarer muligheten for et godt samarbeid med dem og leverer relevant forskning for dem?

Dilemmaer ved å skape et profesjonsuniversitet. Harald Grimen.

1 kommentar »

  1. Vi har mange sanser. Det det nå særlig gjelder om er å fremme den praktiske.

    Dette står ikke i motsetning til teoretisk arbeid; det er ikke anti-intellektuelt å være praktisk anlagt. Men den praktisk anlagte kan få avsmak for intellektuelle som ikke vil vedkjenne seg verdien av det å kunne bygge et hus eller sette opp en datamaskin, – og så har vi det gående.

    En må forstå konsekvensene av og stå inne for dem når en tar det ene standpunkt eller hint i teori, etikk, identitetsutvikling og situasjonstolkning.

    Å stå inne for en teoretisk analyse eller å gi sin tilslutning til en av de mangfoldige idehistoriske strømningene kan bety evnen til å gi et diskursivt forsvar for dem.

    Men i minst like stor grad må profesjonsuniversitetet dyrke og insistere på at de tilsatte og studentene evner å gå ut over den teoretiske systemverden for å binde den og seg opp til det levde liv, til livsverdenen.

    Det gjelder også bibliotekarer.

    Et nytt skille er i ferd med å utkrystallisere seg her. Det gror fram på grunnlag av masseutdanning til akademisk masseforskning. Det oppstår en opposisjon mot utdanningsløp og «skolifisering» (jfr. «doktorskolene») der en systemlogisk bygger opp skall og forskerformaliteter.

    Det læres hvordan en kan sette opp frekvenstabeller og formelt kjenne igjen statistisk kovarians. En kan gjennomføre intervjuer, transkribere dem og dele dem opp i diskursive faser og fraser. (Ja – en kan bruke ordet «diskurs» som i «alle biblioteksdiskursene» uten at det gjør det hele noe mer oppklarende.) En kan skrive et akademisk paper med korrekt oppstilt referanseliste, problemstilling, metodeklargjøring, empiridel, drøfting og konklusjon.

    Men resultatet er utredning.

    Denne type masseforskning kan kalles utredningsforskning. Den skrives til avbenyttelse av ledelser på høyere nivå som ikke selv riktig vet hvordan de skal gripe an jobben sin.

    Det administrative mellomsjiktet får her nok å gjøre med å produsere et uttall statistikker, analysedokumenter, planer og utvalgsarbeider. De legges fram på utallige konferanser, møter og strategidiskusjoner.

    Dette er Keiserens akademiske klær.

    Et profesjonsuniversitet må stille seg kritisk til denne tendensen og må heller oppøve evnen til å skjære gjennom. Det må trene sine studenter til å ta initiativ og ha selvstendighet til å organisere, gjennomføre, forbedre og forandre.

    Teoretisk arbeid kan her være opplysende og eggende.

    Men det gjelder kun sålenge det ikke resulterer i enda mer utredning og konklusjonen at «det må forskes mer».

    Kommentar av Helge Høivik — søndag, november 15, 2009 @ 3:50 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: