Plinius

mandag, november 23, 2009

P 168/09: Profesjonenes hus

Filed under: 1bib, debatt — plinius @ 8:37 am

I boka Kunnskapens hus legger Rune Slagstad stor vekt på å bevare universiteter og høyskoler som ulike institusjonstyper.

Språklig er det ikke lenger mulig å opprettholde skillet mellom kunnskapens hovedhus (kapittel 11) – altså det klassiske universitetet – og de praktisk rettede driftsbygninger (Profesjonenes hus, kap. 12). Alle bygninger som har plass til fem fire doktorgradsprogrammer, kan jo nå få navnet universitet.

– Det vi i den nordvestlige provins har vært vant til å kalle et universitet, skriver Rune (s. 87), har vært kjennetegnet ved en institusjonell egenart, nemlig kombinasjonen av forskningsuniversitet, profesjonsuniversitet og dannelsesuniversitet.

Institusjonens kjerne, dens identitetsstiftende kjerne, ligger i forskningsuniversitetet: den vitenskapelig disiplinerte søken etter ny erkjennelse og ny kunnskap.

Dersom vi skal trekke  et skille – slik Rune Slagstad, Sigurd Haga og jeg selv ønsker – må det skapes ved å utvikle profesjonsuniversitetet som et fullverdig alternativ til forsknings- eller disiplinuniversitetet.

Blindern og Bislett

Da nytter det ikke å bruke veldig mye tid til å snakke om alternativet – i den tro at alle kan bli enige – og deretter bygge alternativet. Høgskolen i Oslo står allerede midt oppe i en intern drakamp – som kommer til uttrykk i konkrete beslutninger om fag og forskning – om hva slags institusjon vi skal være om ti-femten år. Premissene legges mens vi snakker. Skal samtalene om handling få noen praktisk betydning, må vi handle mens vi snakker – og snakke mens vi handler.

Vi bør heller ikke satse på å overbevise Blindern om Bisletts fortreffelighet. Vi må starte med å overbevise oss selv – mens vi handler. Deretter kommer yrkesfeltet og politikerne. Akademia kommer sist.

«Det universitetene er forsvarere av er nytten av unyttig kunnskap. Det er erkjennelsestrangen og ikke profittmaksimeringen, som gir den største avkastning. »

Det var Hernes’ ord kort tid før han ble forskningsminister. Det lød som et ekko av Bjerknes i 1935 – eller av Brøgger i 1905, av Broch i 1860, av Treschow i 1813 (s. 88).

Det profesjonsuniversitetet må utvikle og forsvare, gir seg selv: det er nytten av den nyttige kunnskap. Da vil vi sikkert bli anklaget for å være kortsiktige, matnyttige og snusfornuftige. Men noen må faktisk løse de kortsiktige problemene. Også forskere trenger mat og snus.

Nyskapende kunnskapsproduksjon

Ser vi på overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn, får profesjonsuniversitetet større oppgaver og klarere konturer. Utfordringene i yrkesfeltet er ikke lenger først og fremst knyttet til videreføring av etablert kunnskap, men til utvikling og innføring av nye produkter, tjenester og arbeidsformer. Det er den nyskapende kunnskapsproduksjonen som utgjør kunnskapsøkonomiens kjerne.

Da trenger vi en annen forskningspraksis enn den som preger de gamle universitetene. Her kan vi lære en god del av instituttsektoren – både når det gjelder dens produktive resultater (pluss) og dens potensielle avhengighet av oppdragsgiverne (minus). Jo mer relevant forskning er for en praksis, jo mer truende kan den også være.

Hittil har HiO lagt seg svært tett opp til Blindern når det gjelder forskning. På HiO-nettet har ledelsen beskrevet mål og prinsipper for publisering og formidling. Her gjengir jeg deler av teksten – med kommentarer:

Fagfellevurdert publisering er den fremste måten å sikre at høgskolens FoU-aktivitet har høy kvalitet.

Dette er ikke en åpenbar/t sannhet, men en ganske usikker hypotese – som bør undersøkes. Utviklingsarbeid blir i hovedsak sikret pragmatisk – ved at problemer faktisk blir løst – ikke ved at man skriver artikler om hvordan andre burde gå fram for å løse problemene.

Tildeling av forskningsmidler til høgskolen, fra Kunnskapsdepartementet såvel som fra andre forskningsfinansierende organer, er avhengig av vitenskapelig publisering.

Dette er sikkert en korrekt beskrivelse av dagens situasjon når det gjelder forskningsmidler i snever forstand. Påstanden er neppe riktig når det gjelder utviklingsdelen av FoU-virksomheten. Saklig sett ville det også være merkelig dersom fremragende utviklingsmiljøer måtte kvalifisere seg til å drive utviklingsarbeid i norske skoler, sykehus, kommuner og bedrifter ved å bruke mye av sin intellektuelle energi til å publisere forskningsartikler på engelsk.

Vitenskapelig publisering brukes i økende grad for å rangere utdanningsinstitusjonenes kvalitet, både av studenter, samarbeidende FoU-miljøer, og i arbeidsmarkedet for vitenskapelig tilsatte.

Dette minner mer om sovjetisk planøkonomi enn om balansert målstyring. Det er ingen indre sammenheng mellom pedagogisk forskning (målt i antall publikasjonspoeng) og høyverdig lærerutdanning. Pål Veiden og Erik Døving har kritisert Høgskolen i Akershus for lav FoU-publisering. Betyr det at utdanningskvaliteten er lav?

Ved godkjenning av nye doktorgradsprogrammer vurderes kvaliteten på forskningsmiljøet og de faglige tilsatte særlig ut fra deres bidrag til den internasjonale forskningslitteraturen.

I profesjonsfagene varierer betydningen av den internasjonale forskningslitteraturen åpenbart fra fag til fag.  Det gjør den også i mange akademiske disipliner. Ta norsk historisk forskning:

Historiefaget er både nasjonalt og internasjonalt – og publikasjonene blir gjerne mer internasjonale jo lenger tilbake du går. Hetittenes historie må nødvendigvis skrives av ikke-hetitter. Likevel blir litteraturlisten til 1. bind av Aschehougs Norgeshistorie dominert av norske og nordiske tekster. Bare atten av syttito innførsler er på engelsk eller tysk. Tolv av disse atten er skrevet av nordiske forfattere – etter navnene å dømme. Det tolvte bindet, Overflod og fremtidsfrykt. 1970-1997, har ca. 180 innførsler – og bare femten er på engelsk.

Hvis kvaliteten på norsk historieforskning om Norge skulle vurderes ut fra internasjonal publisering, ville mange solide fagmiljøer fått problemer. Mye (det meste?) av høgskolens FoU handler om Norge, og er ofte knyttet til spesifikke norske forhold. Å kreve rask internasjonal publisering som hovedsatsing – uten å se på konsekvensene for faget og praksisfeltet – er neppe den beste FoU-strategien for HiO.

Høyt nivå på vitenskapelig publisering er derfor i særklasse det viktigste virkemiddelet for å trekke både faglige og økonomiske ressurser til høgskolen, og for å lykkes med ambisjonen om å bli et universitet.

Høyskolen må foreta en nøktern vurdering av hva som lønner seg. Men en selvstendig institusjon vurderer også fornuften i – og konsekvensene av – de mekanismene som dominerer dagens kunnskapspolitikk.

    • Er vitenskapelig produksjon det samme som vitenskapelig publisering?
    • Er vitenskapelig publisering det samme som vitenskapelig produksjon?

Mine personlige erfaringer som forfatter og redaksjonsmedarbeider får meg til å tvile.

Å lykkes med en profesjons- og arbeidslivsrettet profil innebærer imidlertid også å bidra til utvikling av profesjoner, profesjonspraksis og profesjonspolitikk gjennom aktiv brukerrettet og allmennrettet formidling av FoU-resultater, i dagspresse, faglige og brukerrettede fora.

Først skal vi satse maksimalt på publisering rettet mot internasjonale forskningsmiljøer. Det lønner seg jo på så mange måter. Dernest skal vi også bidra til utvikling av profesjoner, profesjonspraksis og profesjonspolitikk gjennom formidling – som ikke lønner seg:

Annen formidling gir ikke uttelling i form av finansiering fra Kunnskapsdepartementet.

Her treffer hammeren spikeren på hodet.

Høgskolens problem er Universitetet. Fagfellevurdert publisering av forskningsarttikler og monografier er kjernen i det akademiske systemet – ikke bare for faglig kvalitetssikring, men også for ansettelse, anseelse og opprykk. Sterke krefter utenfor og innenfor HiO ønsker å anvende de samme prinsippene for å styre høyskolens utviklingsstrategi.

For universitetene er det selvsagt at deres verdiskala dominerer. De ser for seg et hierarki med det gjenreiste forskningsuniversitetet på toppen og med de profesjonsorienterte lærestedene som sekundanter: nyttige til sitt bruk, men uten sjanser i mesterligaen.

Det finnes alternative kunnskapsforståelser i Norge – i skolene, i sykepleien, i fysioterapi, i bibliotekene og andre profesjonsfag. Rundt år 2000 var det mange diskusjoner om praksisfag og utøverkunnskap ved HiO. Men fagmiljøene har ikke klart å organisere en praktisk og teoretisk motmakt i forhold til Akademia.

Ved HiO gis det likevel insentivmidler basert på formidlingsaktiviteter som er registrert i FRIDA.

Fra mitt ståsted var dette et riktig mottrekk fra HiOs side. Vi trenger mange slike – for å motvirke den akademiske drift.

Tellekanter og debatt

Gjennom tellekantsystemet har Kunnskapsdepartement  falt profesjonsfagene i ryggen.

Departementet har i praksis pålagt høyskolene å anerkjenne universitetets verdiskala som den eneste riktige.  Akademisk dannelse innebærer en høyt utviklet evne til å reflektere over egne synspunkter, sies det. Satsingen på Akershus åpner en ny mulighet til å ta stilling – praktisk og intellektuelt – til dette grunnleggende spørsmålet: hvordan skaper vi et profesjons- og arbeidslivsuniversitet med en selvstendig holdning til kunnskap, læring, forskning og formidling?

Selvstendigheten bør også gjelde debattens former.

Bruken av fagblogger som kanaler for publisering, debatter og utprøving er en del av kunnskapssamfunnets nye spilleregler: del det du har og bruk det du finner. HiO-nytt beveger seg i samme retning. Jeg ser det som positivt at denne nettbaserte debatten fortsetter mens vi utreder – og prøver ut – det som skal skille profesjonsuniversitetet i Oslo og Akershus fra Norges største og eldste universitet.

Ressurser

  • Aschehougs Norgeshistorie: Fra jeger til bonde – inntil 800 f.Kr. (Oslo, 1997)
  • Rune Slagstad. Kunnskapens hus (Pax, 2000)
  • Helge Høivik. Den praktiske sans. Dell’Arte, 2009.

Plinius

VEDLEGG A

The quality of reference work in public libraries is highly variable.

This is well known from the United States. Norway, Sweden and Denmark face the same problem. A Norwegian research project documented substantial flaws in the average level of service almost 10 years ago. But the results have not led to substantial corrective action.

This paper asks why?

Our main conclusion is institutional. The library system lacks social mechanisms for learning from research. Today, the forces that promote change are too weak to transform established ways of working. Librarians know the evidence, but they do not act on it.

Evidence-based librarianship requires a change in the relationship between research and action – which means a change within the professional identity itself. Serious attention to evidence is more likely to result from technology than from deliberate choice.

Why is quality control so hard? Paper for IFLA Library Theory and Research Section, Berlin 2003.

VEDLEGG B

Kathrine Skretting (satt i Stjernøutvalget):

Det Stjernøutvalget foreslår, er at det startes en prosess hvor alle institusjonene diskuterer mulige fusjonspartnere. Vi har gått friskt ut og satt et mål om å komme ned på 8 – 10 institusjoner.

Uansett hva man måtte mene om dette antallet, tror jeg mange vil være enige i at 38 statlige institusjoner og 51 studiesteder er i overkant for et land med 4,7 millioner innbyggere. Prosessen framover vil vise hvor vi havner.

I Stjernøutvalgets mandat ble det lagt som premiss at Norge fortsatt skal ha en velutbygd georgrafisk struktur av institusjoner for høyere utdanning. Men med økende kvalitetskrav, internasjonalisering, og rekrutteringsutfordringer når det gjelder såvel studenter som ansatte en del steder, kan det stilles spørsmål ved strukturen slik den foreligger i dag.

Utvalget argumenterer for at større institusjoner er mer omstillingsdyktige, og de kan utnytte rerssursene mer rasjonelt.

Universiteter og høyskoler lever av samme pengesekk. Myndighetenes vilje til å øke denne sekken betydelig synes ikke å være til stede. Dagens struktur er dyr.

Kilde

Advertisements

1 kommentar »

  1. […] er ikke en åpenbar/t sannhet (skrev jeg på mandag), men en ganske usikker hypotese – som bør […]

    Tilbakeping av P 169/09: Frida forteller om FoU « Plinius — onsdag, januar 6, 2010 @ 12:58 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: