Plinius

søndag, november 29, 2009

SK 47/09: Praktikere, akademikere og forvaltere

Filed under: 1bib, debatt — plinius @ 3:30 pm

Jeg tar selve universitetsvalget for gitt.

I de nærmeste årene vil HiO satse sterkt på å oppnå universitetsstatus med eller uten Akershus. Debatten dreier seg om to spørsmål:

  1. hva slags universitet?
  2. sammen med Akershus eller ikke?

De fleste konsentrerer seg om (2). Jeg er mest opptatt av (1). Det samme er Rune Slagstad

  • Det er viktig at profesjonsutdanningsperspektivet brettes ut. ….
  • Vi bør legge vekt på samfunnsrelevans og brukertilknytning ved utforming.

Rektor Jan Grund ved Høgskolen i Akershus vektlegger også det alternative universitetet:

  • Vi skal samarbeide om et nytt og annerledes universitet
  • Som profesjons- og arbeidslivsuniversitet skal vi ha tilknytning til arbeidslivet, være slagkraftige og nasjonalt ledende når det gjelder teori og praksis i profesjonsfagene.

Rektor Sissel Østberg ved HiO følger opp:

  • Vi ønsker å lage en helhet ut av fem perspektiver.
  • … profesjonsperspektivet, arbeidslivsperspektivet, storbyperspektivet, det internasjonale og flerkulturelle perspektivet og kultur- og danningsperspektivet.

På dette generelle samtalenivået finnes det ingen spenninger. Motsetninger og dilemmaer – som Harald Grimen har skrevet om – er ikke synlige. Alt kan tilsynelatende forenes med alt. De ulike interessene kommer først til syne når vi må handle praktisk – og dermed foreta valg mellom alternativer.

Tre interessegrupper

Under den harmoniske overflaten ser jeg tre grupper som kjemper om makt og språklig hegemoni:

  • praktikerne
  • akademikerne
  • forvalterne

Praktikerne holder fast ved de sentrale faglige tradisjonene i de mange yrkesutdanningene som ble samlet ved HiO. Det er utøverens virke som er fagets kjerne. Da bør også profesjonsutdanningen være praksisbasert.Akademikerne vil utvikle profesjonsutdanningene – med det tradisjonelle universitetet som modell. Det betyr at forskning gir mer status enn undervisning. Koplingen mellom teori og praksis skjer gjennom to mekanismer: den forskningsbaserte undervisning og den anvendte forskning.

Kampen mellom praktikere og akademikere dreier seg om forholdet mellom praksis og teori. Akademikerne vektlegger generell – det vil si kontekstuavhengig – teori og metode. Utøverne prioriterer den kyndige praksis – og knytter fagets teori og metodikk til den reflekterte praksis.

I en skarp kronikk om Forenklingens rus skriver Jan Storø

  • Forenkling er besnærende, men også farlig.
  • Det er nettopp fordi den forfører oss til å tro at vi kan behandle mennesker, personer, individer på forhåndsbestemte måter, at forenklingen er farlig.
  • Et langt viktigere prinsipp enn prinsippet om familieorientering, er prinsippet om at praksis må utformes lokalt, med tanke på den enkelte klient, i samarbeid med den enkelte klient.
  • Men et slikt prinsipp går ikke forenklingens vei, det søker heller løsninger som er komplekse. Dermed blir det farlig for et mellomsjikt med forenklingsmakt.

Forvalterne ønsker først og fremst å etablere sin egen makt over organisasjonen.  Deres kunnskapsforståelse er hverken intuitivt praktisk eller kritisk-akademisk, men «objektiv» og teknokratisk. De bekjemper den faglige autonomien – enten den tar en praksisfaglig eller disiplinfaglig form – ved hjelp av stadig tyngre regelverk. Reglene begrunnes ut fra en administrativ logikk – og gjennomføres ved hjelp av databaserte styringssystemer. Fagpersonalet banner og sverter, mens systemene forholder seg tause.

I sum er dette en klassisk kamp – slik Bourdieu beskriver – om hvilke verdier, normer og begreper som skal dominere i de ulike praksisfeltene. Siden høyskolen – og det kommende profesjonsuniversitetet – vil kontrollere den legitime adgangen til profesjonene, vil vi i praksis bestemme fagenes sosiale identitet. De tre gruppene kjemper om definisjonsmakten i våre profesjonsfelt.

Nedenfor snakker jeg om forvaltere, akademikere og praktikere. Men det jeg illustrerer er samtaleformer, ikke personkategorier. De fleste av oss inntar ulike posisjoner i ulike situasjoner. Det er språkets muligheter og begrensninger jeg er opptatt av.

Praktikerne

I dette perspektivet står Rune Slagstad på praktikernes side. Han vil opprettholde et tydelig skille mellom Profesjon og Akademia:

  • Profesjonsutdanningens kjerneverdi er kjennetegnet ved at den er systematisk innrettet mot ulike yrkesfelt – nærhet til praksis og til klient- og pasientbehov.

Samtidig støtter han en viternskapeliggjøring av profesjonsfagene:

  • Vitenskapen [er] ugjenkallelig er den nye tids formende kunnskapsform.
  • De siste tiårs sterke ekspansjon av mer eller mindre vitenskapelig forankrede profesjoner er imidlertid ikke blitt akkompagnert av en parallell refleksjon over den profesjonsrelaterte kunnskapens egenart, og overhodet den vitenskapelige kunnskapens flerfoldige former.

Det han ber om er en kunnskapsteoretisk analyse av forskjellen mellom Akademia og Profesjon. Mer refleksjon, med andre ord.

Men skal denne refleksjonen foregå innenfor det akademiske feltet? Skal det særegne ved profesjonene formuleres av akademikerne – ved skrivebordet – eller av fagfolk som selv befinner seg  i praksisfeltet?

De tre gruppene fører ikke en lærende dialog i et åpent samtalefelt – de utkjemper en kamp om startegisk dominans (hegemoni) i et faglig beslutningsfelt. Språk og makt er (som vanlig) dypt innfiltret i hverandre.  Derfor er jeg skeptisk til den manglende politiske analysen hos Slagstad – og til refleksjoner rundt profesjonskunnskap som ikke springer ut av en personlig praksis.

Praksisfeltets refleksjoner om sin egen – og universitetets – praksis bør skje på praksisfeltets premisser. Det betyr å observere dagens faktiske arbeidsformer – og ikke la seg blinde av Blinderns idealiserte selvbilde.

  • Hvordan ser de akademiske fellesskap og den forskningsbaserte undervisning ut på nært hold – i kjemi, historie, sosiologi og nordisk?
  • Hvordan realiserer profesjonen sin egenart – ved nærmeste sosialkontor, avisredaksjon og tanntekniske laboratorium?

Jeg ønsker meg organiske heller enn observerende intellektuelle.

Akademikerne

Jeg oppfatter Anders Breidlid og Ragnar Audunsson som forkjempere for en akademisk universitetslinje:

  • Det er nasjonale kunnskapspolitiske hensyn som begrunner universitetssatsin
  • gen. Høgskolen i Oslo kjennetegnes ved å ha ansvar for profesjonsutdanninger som er viktige for velferdssamfunnet.
  • Det er nødvendig å heve disse profesjonsfagene forskningsmessig og koble Norge til den internasjonale forskningen på disse fagområdene.
  • Den koblingen har vært svak i Norge, først og fremst fordi de fleste av disse utdanningene til det siste har stått utenfor den akademiske gradsstrukturen.

Profesjonsfagene skal styrkes ved å vektlegge akademiske grader og internasjonal forskningstilknytning.

Dette forutsetter blant annet et levende samspill mellom internasjoanl forskning og nasjonal praksis. Slike koplinger er generelt sterke i naturvitenskap og tekniske fag, men mer usikker i samfunnsfag og humaniora – altså disipliner med svakere indre konsensus.

I «sosiale» praksisfag som pedagogikk, sosionomi og bibliotekfag er sammenhengen i hvert fall ikke selvsagt. Jeg vil heller kalle den tvilsom. De senere års forsøk på å innføre kunnskapsbaserte – altså forskningsbegrunnede – praksiser i skolene, sosialkontorene og bibliotekene har møtt svært liten interesse blant praktikerne selv.

Årsakene til dette kan – og bør vi – diskutere. Men mitt hovedpoeng er: forholdet mellom forskning og praksis er et knudrete problemområde – ikke en slagen landevei.

Forvalterne

Jeg lar Mette Tollefsrud og Jorun Nossum representere forvalternes språk:

  • Et fremtidig universitet skal forholde seg til storbyens utfordringer – og være relevante og konkurransedyktige i et flerkulturelt og internasjonalt samfunn.
  • Høgskolene har utfyllende fagporteføljer innenfor sentrale profesjonsutdanninger som lærerutdanning og sykepleie.
  • Det er grunn til å tro at en samlet institusjon, med felles prioriteringer, vil stå sterkere i kampen når nye statsbudsjett skal realiseres.

Dette er en analyse av de ytre sosiale og økonomiske betingelser: det ytre handlingsfelt. Og jeg er slett ikke uenig med dem. I motsetning til akademikerne – og i likhet med praktikerne – markerer forvalterne en interesse for et alternativ til Blindern:

  • Et tredje universitet i hovedstadsregionen må forsterke og dyrke en profil, og representere noe annet enn det klassiske universitetet.
  • Profesjon og arbeidsliv, regional forankring, storby-profil, og flerkulturelle og internasjonale dimensjoner er helt sentrale referanser i det forsknings- og utviklingsarbeidet, med påfølgende doktorgrader, som skal lede oss frem til å bli et universitet.

Problemet med forvalterne er at de har store problemer med gi alternativet et dypere faglig innhold. Dersom vi skal styrke forbindelsen med Oslo-regionen, storbyen, profesjonene og arbeidslivet, må vi satse tid, penger og entusiasme på aktiviteter som ikke egner seg for individuelle doktorgradsløp. Jeg sier ikke dette ut i det blå, men ut fra noen års – faktisk ganske mange års – erfaring med undervisnings- og utviklings-tiltak rettet mot eksterne partnere.

Det kan nok være mulig å få til en delvis overlapping, men da bør vi se på eksempler – vellykkede og mislykkede – for å kartlegge betingelsene for dobbeltløp. Det er i sin alminnelighet mer krevende å ri på to hester enn på en. Når begge hestene krever sterke ryttere, er det lettere å sette seg på den ene og lede den andre i tau.

Noen års erfaring med rekruttering av minoriteter til studier og yrker, og med studentutveksling, lærerutveksling og undervisning på engelsk, viser at de flerkulturelle og internasjonale dimensjonene heller ikke er enkle å håndtere.

Forvaltningsspråket

I dagens offentlige byråkratier – skriver Storø – er mellomsjiktet annerledes enn det var tidligere.

  • Det er høyt utdannet. Det bygger, mer eller mindre uttalt, en del av sin virksomhet på teorier som er utviklet i næringslivet, i organisasjoner som driver med varehandel.
  • Mellomsjiktet taler med ord som kan forveksles med et faglig språk, men som ikke må tas for å være det.
  • Det er når disse menneskene snakker at det gjøres umulig å utøve det komplekse.

Vi kan også si at forvaltningsspråket ikke kan ta for seg de dypere («komplekse») faglige spørsmålene uten å miste sin maktposisjon.

Departementet kan lage administrative systemer for å telle publiseringspoeng – og tildele FoU-penger deretter. HiOs statlige FoU-kompensasjon bestemmes av systemet. Men departementet kan ikke diskutere systemets holdbarhet uten å ta stilling til spørsmål som angår

  • faglig kvalitet på ulike fagområder
  • faglig kvalitet i praksisorienterte fag
  • måling av FoU-produksjon i sin alminnelighet
  • indikatorkonstruksjon
  • effektene av insentivsystemer

Dette er ikke administrative, men sammensatte faglige spørsmål som bør belyses fra ulike faglige vinkler: vitenskapsteori, profesjonsteori, statistikk, sosiologi, økonomi, organisasjonsteori.

Jeg har tidligere gått noen runder med Statistisk Sentralbyrå og ABM-utvikling angående deres bruk av indikatorer i bibliotekfeltet. Interessen i faglige samtaler om systemenes kvalitet var – skal vi si – meget laber.

Men jeg har ikke helt gitt opp håpet om en interesse – ved HiO – for kvalitetssikring av våre egne styringssystemer. Den som lever, får se … .

Ressurser

Plinius

DOKUMENTER

Jan Storø:

La oss se på hva som er dagens situasjon i dette fagfeltet.

Er det barnevernet vi har fått de siste årene, det barnevernet vi har ønsket oss? Noen svært gode utviklingslinjer kan spores: kunnskapsbaserte avgjørelser, økt refleksjon, langt større grad av fagutdanning, og ikke minst videreutdanning. Vi har fått metodeutvikling som er bedre beskrevet enn tidligere. Det arbeides mindre etter «innfallsmetoden».

Men, jeg undres om det ikke finnes en annen sannhet også. Hvorfor finner jeg så mye misnøye og undertrykt opposisjon når jeg snakker med folk ute i feltet? Hvorfor sukkes det mer enn det jubles? Hvorfor er det så lite faglig debatt?

Mitt bilde preges av at jeg ofte hører at fagfolk mener at det ofte er umulig å arbeide godt med det enkelte barn i «det nye barnevernet». En gammel kollega sa til meg for noen dager siden: «Jeg synes nå at de kan alle ha disse nye metodene for seg selv, jeg er overbevist om at godt, gammeldags relasjonsarbeid er det beste».

Når jeg hører slike utsagn, er det som oftest i kaffepausen, eller ute på «røykehjørnet». Det er i de samtalene der folk ikke strever med å framstå som «faglig riktig», at den underliggende frustrasjonen kommer fram. Samtidig synes jeg at møter mye mer enn før av holdningen: «Ja, ja, jeg få jo lønn for dette her, så greit nok, jeg gidder ikke si fra mer enn det jeg har gjort».

Jeg har mange ganger lurt på hvor det blir av gløden i arbeidet med barn og ungdom når jeg hører slike utsagn. Det kan virke som om hendene knyttes godt nede i lommene. Men at opposisjon mot en bestemt utvikling ikke blir synliggjort. Jeg liker ikke at folk holder kjeft, det bør de slutte med. Men viktigere er det å finne ut hvorfor de gjør det .

Forenklingens rus

Erik Boye påpeker i et innlegg (30. oktober) at det finnes et godt etablert alternativ til [tellekant]modellen, nemlig å lese de aktuelle publikasjonene og vurdere dem. At det er den beste metoden for å vurdere vitenskapelig kvalitet, er det ingen som er uenig i. Boye synes imidlertid å misforstå, modellen er ikke et redskap for å evaluere og finansiere individuelle prosjekter. Det er ikke mulig å operasjonalisere noe slikt system på nasjonalt basis med de tusener av publikasjoner det er snakk om. ….

Trolig har finansieringsmodellen bidratt til at det fokuseres mer på forskning og publiseringspraksis ved institusjonene, og det er en av årsakene til publiseringsveksten. Det er i så fall en ønskelig virkning av modellen.

Som Andreas Føllesdal påpeker i sin kommentar (16. oktober), har det innen deler av humaniora og samfunnsvitenskap vært et problem at god forskning blir publisert i rapporter og interne serier med dårlig tilgjengelighet og kvalitetssikring.

Spørsmålet om eventuelle negative effekter er imidlertid viktig og berettiget. Så langt synes argumentene som er fremsatt å være prinsipielle og mangle empirisk belegg.

Dag Aksnes. Kritikken mot tellekantene. Morgenbladet 27.11.09.

Forskerhverdag

Publiserings- og siteringsindikatorer benyttes i økende grad i forbindelse med evaluering av forskning både i Norge og internasjonalt. I en undersøkelse gjennomført ved NIFU STEP har vi spurt forskerne selv om deres synspunkter på siteringer og siteringsindikatorer. Resultatene er rapportert i en nylig publisert artikkel i Research Policy.

Artikkelen er basert på en spørreundersøkelse til et utvalg av norske forskere. Deres synspunkter kretser omkring tre problemstillinger:

  • Forholdet mellom kvaliteten til (eller betydningen av) en vitenskapelig publikasjon og dens siteringshyppighet
  • Betydningen av ulike faktorer som har innvirkning på siteringstallet en artikkel oppnår
  • Rettferdigheten – eller urettferdigheten – i systemet

Forskerne uttrykker en stor grad av ambivalens i forhold til siteringer.

Samlet sett representerer respondentenes svar og kommentarer en form for eksoterisk og fragmentert sosiologi om siteringer og den rollen siteringer spiller i forskersamfunnet.

Dag W. Aksnes & Arie Rip (2009). Researcher´s perceptions of citations. Research Policy, 38(6), 895-905.

Skolehverdag

Aamodt og Vibe viser til at Norge skårer under middels på internasjonale tester, og skolehverdagen synes preget av uro. TALIS-undersøkelsen gir pekepinn om at svak oppfølgingskultur er et hovedproblem i norsk skole.

De gir i artikkelen følgende eksempler på manglende oppfølging:

  • Norske lærere kontrollerer i liten grad elevenes arbeidsbøker eller gjennomgår leksene med dem, og de kontrollerer i mindre grad om elevene har forstått innholdet.
  • Norske lærere ser ut til å ha særlig store frihetsgrader til å utforme undervisningen, og lærerne får i liten grad arbeidet bedømt eller mottar konkrete forslag til forbedringer.
  • Samtidig som de fleste lærerne utvilsomt gjør en stor innsats, ser det ut som om dårlig arbeid og svak innsats ikke får konsekvenser.
  • Kompetanseutvikling ser hovedsakelig ut til å være den enkelte lærers eget ansvar ikke bare å initiere, men også å tilpasse til undervisningsplikten.

Forfatterne konkluderer med at dette blant annet er et utslag av svak faglig ledelse i skole-Norge.

Aamodt og Vibe er, sammen med Tone C. Carlsten, forskerne bak NIFU STEP-Rapporten Å være ungdomsskolelærer i Norge : resultater fra OECDs internasjonale studie av undervisning og læring (TALIS) som nylig ble publisert.

3 kommentarer »

  1. Jeg tror delingen i “de tre kulturene” har mye for seg. Men det er ytterligere to perspektiver som – strategisk sett – skaper en vri på denne fortellingen. Det gjelder digitalisering på makronivå og handlingsanalyse i det små. Hva *gjør* disse menneskene, dvs. vi, i det daglige?

    Se http://pedit.hio.no/pedit/appl/exp/wp/?p=1553

    Kommentar av Helge Høivik — søndag, november 29, 2009 @ 9:01 pm

  2. Vi trenger omsorg i sosialarbeidet …

    http://www.hio.no/Aktuelt/HiO-nytt/Vi-trenger-sosialomsorg

    Meningen med NAV-reformen er å gjøre det enklere for brukerne. … [men] den langsiktige og helhetlige oppfølgingen, slik sosialarbeidere er lært opp til å gi, står i fare for å blir borte med NAV-reformen. …

    mange sosialarbeidere mener at staten i for sterk grad har lagt føringer også for dem i gjennomføringen av NAV-reformen.

    Kommentar av plinius — mandag, desember 7, 2009 @ 12:01 pm

  3. […] Ved HiO, som jeg kjenner best, ser jeg ulike grupper med ulike interesser. For å sette ord på dem, har jeg skilt mellom praktikere, akademikere og forvaltere. […]

    Tilbakeping av P 39/10: Tre typer medarbeidere « Plinius — onsdag, februar 17, 2010 @ 12:03 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: