Plinius

søndag, desember 6, 2009

SK 48/09: Forsøk eller forskning?

Filed under: 1bib, debatt — plinius @ 7:40 am

I industrisamfunnet var akademisk grunnforskning bredt anerkjent som den høyeste og mest prestisjefylte formen for produksjon av nyskapende kunnskap.

Anvendt forskning og utviklingsarbeid kunne nok gi større økonomisk utbytte, men det var søkingen etter innsikt i naturens, samfunnets og kulturens egenart som rangerte høyest innenfor de ulike fagmiljøene.

Statens interesse i anvendbar kunnskap ble ivaretatt bak kulissene.  Når forskerne fikk tid, penger og frihet til å følge sine egne erkjennelsesinteresser ville de (uten å ville det) frambringe kunnskap som kunne omsettes til nyttig og produktiv kunnskap.

Slik konkurransen på markedet konverterte egeninteresse til fellesinteresse ville jakten på innsikt – over tid – gi grunnlag for salgbare produkter og prosesser. Galvani og Örsted var forløpere for  Marconi og Edison.

Dette er den dypere begrunnelsen for den berømmelige forskningsfriheten. Selv om fagfolkene skjøt sine piler mot himmelen, traff de før eller siden jorda.

Forskning og utvikling

Det fremste stedet for slik forskning var de ledende universitetene. Deres kjernevirksomhet var forskning. Undervisningen skulle være forskningsbasert, og dens hensikt var å kvalifisere studentene til selv å kunne drive forskning.

Overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn og fra elite- til masseutdanning har for lengst undergravd denne produksjonsformen.

Arbeidsgiverne spør sjelden etter akademisk forskningskompetanse. De de vil ha, er analytiske evner, pågangsmot, og utviklingsferdigheter på høyt nivå. De jakter ikke på innadvendte forskertalenter, men på energiske og taleføre entreprenører – players and stayers – med evne og vilje til å lære mens de jobber.

Kunnskapens hus

Bachelorutdanningene har blitt transformert til høyere yrkesskoler. I den nye kunnskapsøkonomien, forteller kandidatene, kan også en bachelorgrad være for lite. Konkurransen om de interessante jobbene gjør det nødvendig å stille med mastergrad.

Universitetene har derfor fått to etasjer. Grunnutdanningene og deler av masterutdanningene fungerer i praksis som studentfabrikker. De leverer den kvalifiserte arbeidskraften den nye kunnskapsøkonomien er avhengog av.

Denne økonomien har en global karakter – og dagens europeiske stater legger derfor stor vekt på å gi kandidatene internasjonale erfaringer og ferdigheter gjennom student- og lærerutveksling.

Masseproduksjonen av globale kunnskapsarbeidere – det vi kan kalle fabrikkens Første Etasje – er den mest omfattende delen av universitetenes virksomhet.  I Oslo startet utviklingen bort fra det klassiske forskningsuniversitetet i 1960-åra, med den første studenteksplosjonen. Jeg deltok som tjueårig hjelpelærer i matematikk fra tidlig på sekstitallet.

Massifiseringen fikk et nytt løft med veksten i 1980-åra – og ble avrundet med Kvalitetsreformen på nittitallet. All høyere utdanning ses nå under ett – i lys av kunnskapsøkonomiens behov for høyt kvalifisert arbeidskraft.

Anden Etage

Samtidig prøver universitetene å beskytte noen av sine tradisjonelle arbeidsformer ved å utvikle forskningsmiljøer og bygge ut forskningsbasert undervisning på doktorgradsnivå og – delvis – på masternivå.  Dette blir fabrikkens andre etasje – med langt større  ressurser pr. faglig ansatt, men også langt høyere krav til vitenskapelig produksjon.

I tillegg investerer staten i sentre for fremragende forskning – som også kan ligge i instituttsektoren. Enkelte professorer drømmer også om en ny type universitet – eliteuniversitetet – der hele institusjonen skal være forskningsdrevet, slik det var i gullalderen.

Håpet er lysegrønt – stedse og alltid skjønt.

Grove gulerøtter

Styringen av dette systemet – som også omfatter høyskolene – skjer gjennom en serie mekanismer. De viktigste er:

  • statlig betaling for uteksaminerte kandidater (betaling pr. studiepoeng)
  • konkurranse mellom lærestedene om studenter
  • statlig betaling  for FoU-resultater (betaling pr. fagfellevurdert publikasjon)
  • konkurranse mellom institusjonene om prosjektmidler

Dette gjør det lønnsomt

  • å tildele flest mulig studiepoeng for minst mulig tidsinnsats – både for lærerne og studentene.
  • å produsere flest mulig publiseringspoeng med minst mulig arbeidsinnsats – for fagstaben

For å hindre institusjonene i å underby hverandre på studiesiden, har staten innført godkjenning og kvalitetskontroll av studietilbud gjennom NOKUT. Når det gjelder FoU-sikringen, er den overlatt til fagmiljøene selv. Hvert enkelt miljø vokter sin egen havresekk.

Akademisk planøkonomi

Fagfeltenes evne til selvregulering av faglig kvalitet har alltid vært en smule variabel.

Men nå settes hele det vitenskapelige produksjonssystemet under et massivt planøkonomisk press. De nye belønningssystemene oppmuntrer alle impliserte parter – lærestedene, forlagene, konferansearrangørene og de faglige forfatterne – til å levere så mange og så lettvinte produkter som overhodet mulig.

Statens skille mellom tidsskrifter på nivå 1 og nivå 2 er et forsøk på å styre publiseringsmarkedet i fornuftig retning ved å innføre to prisnivåer i stedet for ett. Men de enkle virkemidlene staten har til rådighet er åpenbart utilstrekkelige for å styre FoU-produksjonen på hundre forskjellige fagområder i fornuftig retning samtidig.

Kunnskapsøkonomien fører til en massiv etterspørsel etter produktiv kunnskap ute i arbeidslivet. Samtidig hevder universitetene sin prinsippielle uavhengighet av produksjon og marked. Staten jakter etter virkemidler som kan realisere sirkelens kvadratur.

Nyttig innsikt

I likhet med de andre høyskolene kaster HiO seg nå inn i en ny utviklings- og sammenslåingsprosess. Jeg støtter samarbeidet med Akershus og tar satsingen på universitetsstatus som gitt. Men jeg håper at utrederne vil ta begrepet profesjonsuniversitet på alvor.

De to høyskolene som satser på sammenslåing er bærere av andre tradisjoner enn universitetene. De er  mer opptatt av praktisk nytte enn av teoretisk innsikt i og for seg.

Jeg støtter alle forsøk på å gi profesjonsfagene et sterkere analytisk innhold. Men vi løser ikke fagenes problemer ved å satse stort på en tradisjonell akademisering.

Forskning + formidling

Universitetets linje i forhold til produksjonen kan beskrives som forskning + formidling.

For høyskolene ville denne linjen innebære å bygge opp miljøer som trekker seg bort fra profesjonenes daglige virksomhet  – for å skrive om dem fra utsiden. Men distansert forskning etterfulgt av formidling fungerer i liten grad i høyskolenes typiske fagfelt.

Lærerne forandrer ikke sin praksis ved å lese flommen av artikler om pedagogiske FoU-resultater. Jeg har møtt mange ledere i stat og kommune – men ser få spor etter organisasjonsforskningens mangfoldige resultater. Bibliotekarenes bruk av forskning i referansearbeidet har jeg både undersøkt og selv prøvd å påvirke.

Men lite skjer. Tregheten skyldes ikke manglende kunnskap.  Problemet er ikke uvitenhet, men uvilje.  De forandringene vi foreslår innebærer anstrengelser og utfordrer interesser.

Vanlig formidling – gjennom foredrag, artikler og kurs – skaper ikke endring hvis innholdet bryter med mottakernes interesser. Derfor blir forskningens gjennomslagskraft rett og slett for lav.

Forsøk + forandring

Alternativet til akademikernes forskning + formidling er praktikernes forsøk + forandring.

Det betyr å gjennomføre det nyskapende kunnskapsarbeidet innenfor praksisfeltet, gjennom praktisk utprøving av nye metoder for å drive opplæring, familierådgivning, webdesign, teknisk konstruksjon eller hva det nå kan være. Det drives – så vidt jeg kan se – en omfattende prosjekts-,  forsøks- og utviklingsvirksomhet på alle de fagfeltene som høyskolene er engasjert i. Mange av fagfolkene ved de to høyskolene er selv engasjert i slike utprøvende tiltak.

Men mye av denne virksomheten foregår nokså tilfeldig og oppstykket, på siden av den løpende driften. Erfaringene kombineres ikke «på tvers» med bidrag fra andre prosjekter. Verre er det at resultatene ikke overføres fra prosjektene til de sentrale produksjonsprosessene. Når prosjektperioden er over og kassa er tømt, ligger det bare en bunke med rapporter igjen.

Her møter vi den virkeligheten som alle kjenner til, men som de færreste ønsker å snakke om. Jeg tenker på motstanden mot dypere personlig og kollektiv forandring. Vi vil ikke lære, og vi vil ikke legge om rutinene, hvis det – i våre øyne – koster mer enn det smaker.

Her hjelper det lite å pøse på med akademisk forskning. Hvis det ikke foreligger en reell etterspørsel i feltet, blir ikke forskningen tatt i bruk. Det er forsket mye på korrupsjon i utviklingsland. Etterspørselen etter resultatene kan sikkert Eva Joly fortelle mye om.

Motstand og endring

Det enkleste er å droppe det knudrete endringsarbeidet. Alt forandrer seg jo i lengden uansett om noe dytter og andre bremser. Det er kanskje bedre å skrive fagfellevurderte artikler som beskriver verden slik den er – og forøvrig la humla suse.

Et annet svar er å ta motstanden på alvor – og gå inn i det trege handlingsfeltet. For et fagmiljø betyr det å satse på et langsiktig og vedvarende strategisk utviklingsarbeid innenfor praksisfeltene. I høyskolenes  sammenheng tenker jeg både på

  • på høyskolenes praktiske samarbeid med regionale aktører
  • og på endringsarbeid i høyskolenes eget praksisfelt – altså utdanningen av nye profesjonsutøvere

Ingeniørutdanningens samarbeid med Aker Solutions og studentovertakelse av skoler, bibliotek og sengeposter virker som gode eksempler på begge disse feltene på samme tid.

«Vision without execution is hallucination.» — Thomas A. Edison

Ressurser

2 kommentarer »

  1. Godt sett og godt formulert.

    Så vil jeg foreslå noen mindre justeringer og tillegg:

    (1) Anden Etage

    Forskningspolitikken i mange land – også Norge – legger nå opp til framveksten av et lite antall forskningsuniversiteter («eliteuniversiteter» i Plinius terminologi). Dette er noe annet enn modellen med fremragende forskningssentre i Norge siden det gjelder de større institusjonene som helhet. Dette kan ikke reduseres til professoral ønsketenkning.

    McKinsey har gjort en studie av splitten mellom UiOs mål om å bli et «forskningsuniversitet av høy internasjonal standard» og de løpende disposisjoner som denne institusjonen iverksetter.

    Rapporten fremmer en rekke forslag som å rekruttere aggressivt eksternt (les internasjonalt) og gi tydelige insitamenter til de fremste (tenk årslønn på 2-3 millioner). I Norden er det vel Danmark som opererer mest aggressivt her. Tendensen er tydelig i Tyskland, Frankrike og England. En ruster seg til global konkurranse med de «gamle» akademiske stormaktene som USA og England og i særlig grad med de nye som Kina og India.

    Se gjerne Jan Petter Myklebust sin gode artikkel i Forskerforum i desember 2009 (http://www.forskerforum.no/system/UserFiles/File/PDF/2009/FF_2009-10.pdf)

    Jeg tror en kan tolke iveren etter sammenslåing og overgang til universitetsstatus over det ganske norske land som en uro for å komme for seint til et dekket bord når det gjelder strukturen i høyere utdanning i Norge/Norden/Europa.

    Vi kan da forstå Anden Etage som det stedlige uttrykk for institusjonell aktivitet i et globalt felt eller i det minste et alleuropeisk felt. Vi får både internasjonale og nasjonale akademiske institusjoner *i* Norge slik vi lenge har hatt det i næringslivet ellers.

    Men her åpner det seg også nye posisjoner for den som vil være både regional og internasjonal. Høgskolene i Oslo og Akershus kan, tror nå jeg, greie både å «handle lokalt og tenke globalt» og å «handle globalt og tenke lokalt». Men det må skje med samme praksisforankring som det Plinius beskriver – og det må da skje uten å gå på bekostning av en dyptgående internasjonal kontaktflate.

    (2) Lære ved å gjøre

    Etter mitt syn er det nå i ferd med å vokse fram en grunnleggende og delt forståelse om at måten en lærer på i høyere utdanning er viktig (kanskje like viktig eller enda viktigere) enn hva en lærer der. Dette har bl.a. å gjøre med allmenngjøring av kunnskapsproduksjon på meta-nivå i form av digitalisering, høyt allmennt kunnskapsnivå osv.

    Folk skifter arbeid, funksjon og profesjon flere ganger i livsløpet. En må lære å lære – og gjøre det under komplekse betingelser. Dette går grunnleggende sett på forskjellen mellom automatisering og det menneskelige handlingsfelt.

    «Menneskelig svikt» som fører til ulykker med fly, atomkraftverk og metrotog er nesten alltid uttrykk for at det levende arbeidet blir tvunget til å opptre mekanisk og som formallogikere. Det er vi ikke så gode på. Men vi kan evne rask gjenkjenning og handling i komplekse og ikke-algoritmiske situasjoner. Da må en øve på det.

    Profesjonsutøvelse handler nettopp om det siste. Da må en lære det også, ikke kun fokusere på påstandskunnskapen og forskersamfunnets indre diskursive former.

    (3) Motstanden

    Jeg tror den viktigste motstanden mot strategisk bevisst handling ligger i institusjonenes struktur. År for år kan en se hvordan økonomi gir sterke endringsimpulser. Men de har så langt vært rettet mot aktivitetene forskning og produksjon av studiepoeng per se – ikke mot strukturforandring.

    Det fører til at de enkelte miljøene innad på institusjonene kjemper seg i mellom om tildelinger. De må da bruke eksisterende regimentering i institutter, avdelinger, sentre osv. og eksisterende mekanismer for realledelse («governance») som redskaper, dvs. våpen, i denne kampen.

    Men det bidrar til sementere disse strukturene selv. De er ikke optimale for å utvikle hverken god forskning eller sterk praksisorientering.

    En bør følgelig rette større oppmerksomhet mot oppbygging av produksjonsevne («capacity building») når det gjelder institusjonens indre virkemåter. Ikke minst gjelder dette en grunnleggende revisjon av relasjonen mellom utdanningsinstitusjon og praksisfelt – nasjonalt og internasjonalt.

    Dette skjer i motstand.

    Kommentar av Helge Høivik — søndag, desember 6, 2009 @ 1:10 pm

  2. – Forskerforbundet legger til grunn at man mener at undervisningen skal være forskningsbasert og at man sikrer det ved at ansatte med forskningskompetanse driver undervisningen.

    http://www.forskerforbundet.no/Fagpolitikk/Uttalelser/2009/Forskrift-om-kvalitetssikring-i-hoyere-utdanning/

    «Å legge til grunn» = anta = ha som hypotese?

    Kommentar av plinius — mandag, desember 14, 2009 @ 11:25 am


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: