SK 46/09: Kunnskapsfabrikkene

(var P 167/09)

Rune Slagstad har sagt mye interessant om praksisfagene.

HiO har nettopp holdt ledersamling – og Slagstad var en av hovedinnlederne.

– Universitetene må være den sentrale institusjonen i det postmoderne samfunnet – slik fabrikkene var i industrisamfunnet, sa Slagstad.

Det lar seg høre. Frydenlund Fabrikk er det mest sannsynlige framtidsscenariet for Høgskolen i Oslo, skrev jeg i 2001. Den utviklingen som var synlig da, har bare blitt sterkere i løpet av årene som har gått. Nå er det ikke bare produksjonen av studiepoeng som gir penger i kassa – også FoU-resultatene blir registrert, addert og delvis kompensert av Staten.

Akademisk kultur

Rune vil at vi skal være på vakt mot en økonomisk og administrativ logikk. Den akademiske kulturen må fortsatt dyrkes. Men det er for sent å skjerpe vaktholdet når fiendene har inntatt borgen. Skal vi bli kvitt dem, må de kastes ut. Det krever praktisk innsats her og nå – ikke bare refleksjon og tolkning.

Han stiller mange krav til debattantene. Her er ti av dem:

1. Vi må spørre oss om hva slags universitet vi vil ha.
2. Vi må være kritiske og gå inn i identitetsdiskusjoner.
3. Vi må tematisere bredden i ulike kunnskapstradisjoner.
4. Vi trenger en refleksjon rundt egenarten profesjonsskole.
5. Vi må forene to tradisjoner, den kontinentale tyske og den angloamerikanske.
6. Det må skje en nødvendig vitenskapsgjøring av kunnskapsdannelsen i samfunnet.
7. Vi må tematisere nærheten til yrkesfeltet.
8. Profesjonsuniversitetet bør ha en samfunnsorientering.
9. Vi bør legge vekt på samfunnsrelevans og brukertilknytning.
10. Spenningen mellom praktiske løsninger og disiplinforskning må bevares.

Fag for fag

Jeg er ikke uenig – på det generelle planet – men spør umiddelbart: hva betyr dette for oss som er ansatt og som skal

• gjennomføre debattene
• drive praktisk utviklingsarbeid
• opprettholde produksjonen av studiepoeng
• og levere FoU-resultater til tellekantsystemet
• – samtidig?

Debattene og utviklingsarbeidet må tas fag for fag, Det vi sier om alle profesjonsfag under ett, har liten gjennomslagskraft innenfor hvert enkelt profesjonsfelt. Dersom sykepleierne forandrer sine undervisningsformer, smitter det ikke automatisk over på lærerne.

Så jeg spør heller: hva betyr Runes anbefalinger i praksis – for bibliotekarer, lærere, sykepleiere, bioingeniører?

Bibliotekarene

Jeg har jobbet sytten år i bibliotekfeltet. I dette miljøet er det stor uenighet om fagets, profesjonenens og institusjonens framtid. Bibliotekarene har diskutert sin identitet så langt tilbake jeg kan huske – men enige har de ikke blitt.

For et par år siden var jeg med på en serie nordiske møter om folkebibliotekforskning. Hensikten var å forberede en stor felles søknad om forskningsmidler. Men deltakerne var så ulike i sine tilnærminger og modeller at ingen ting kom ut av det. Selv innenfor dette begrensede nordiske folkebibliotekfaglige miljøet var bredden i ulike kunnskapstradisjoner så stor at den hindret det praktiske samarbeidet om en søknad.

Lærerne

Er bibliotekarene spesielle? Jeg tror ikke det. Men la meg se på lærerne i stedet. De er en langt større og viktigere gruppe – i verdens forblindede øye.

Begge høyskolene – Oslo og Akershus – utdanner lærere.  Høsten 2008 hadde HiO 3.300 studenter på LUI og ytterligere 500 på avdeling for estetiske fag. HiAk hadde 2000 studenter på avdeling for yrkeslærerutdanning.

I det nye profesjonsuniversitetet vil nesten førti prosent av studentene ta en eller annen form for lærerutdanning. Sykepleierne – med ca. femten prosent – blir den nest største gruppen. Framtidige lærere og sykepleiere vil altså utgjøre mer enn halvparten av studentene.

I boka Kunnskapens hus (Pax, 2000) skriver Rune Slagstad mye om norsk lærerutdanning. Boka er tilegnet hans morfar Richard Pedersen – lærer i Troms og Finnmark. Han har selv – ett år – vært lærer på Senja. Siden høyskolene selv er utdanningsinstitusjoner, er det vi mener om pedagogisk teori og praksis umiddelbart relevant for oss selv. Vi er jo stort sett lærere om formiddagen, selv om mange også forsker om ettermiddagen.

Et hovedproblem i norsk skole i hele etterkrigstiden, sa Rune i 2000, har vært splittelsen lærer/pedagog, med en lærerpraksis som ble for lite konfrontert med pedagogisk teori og en pedagogisk teori med for liten praksisforankring. (s. 102).

Jeg har observert den samme splittelsen i bibliotekfaget: satsingen på en akademisk bibliotekforskning har skapt to samtaleuniverser (Høivik, 2003). Forskerne snakker med hverandre. Det samme gjør praktikerne. Den institusjonaliserte koplingen mellom forskning og praksis som preger medisinen og de fleste tekniske fag er fraværende.

Kunnskapsbasert praksis

Forsøkene på å etablere en kunnskapsbasert praksis (evidence-based practice) – etter medisinsk mønster – i skoleverket møter både passiv treghet og aktiv motstand. Lærerstanden er ikke, slik jeg kjenner den, på stadig jakt etter nye og mer effektive undervisningsformer. Det gjelder også mange av de som underviser i høyere utdanning.

Hvordan skal et framtidig profesjonsuniversitet gå løs på disse problemstillingene?

Jeg spør ikke for å slippe å handle. Jeg spør fordi jeg (og andre) har prøvd å gjøre noe – uten å komme særlig langt i organisasjonen.  Hvis nye ideer om produksjonsorientering,  læringsfellesskap og nettstøttet pedagogikk er fornuftige, trenger jeg drahjelp. Hvis de er ufornuftige, trenger jeg alternative tiltak.

Ressurser

• P 166/09: På vei mot universitet. På hvilken måte skiller profesjonsuniversitetet seg fra forskningsuniversitetet?
• P 164/09: Furor academicus. Haltende høyskoledebatt

Fortsettelse følger – på mandag

VEDLEGG A

1. Frydenlund Fabrikk er en videreføring av dagens høgskole – under nye økonomiske betingelser.
2. Frydenlund Fabrikk prøver å bevare profesjonsverdiene, men må tilpasse seg faglige og økonomiske krav som stilles utenfra.
3. Fabrikken har beholdt selvstyrte utdanninger og god oppfølging av studenter.
4. Fabrikken har høy FoU-innsats og mye oppdragsutdanning (betalt EVU).
5. Hovedproblemet er stress – et stadig krav om dokumentert kvalitet og produktivitet.
6. Studentene klager over fullføringspress og opptatte lærere.
7. Hver enkelt utdanning må kjempe for å opprettholde faglig kvalitet og god nok inntjening.
8. En serie ulike arbeidsoppgaver (bachelor, master, EVU, FoU) konkurrerer om stabens tid og energi
9. Målestokkene kommer utenfra.

Kilde

VEDLEGG B

Lærer på Senja

Som 19-åring ble Rune Slagstad «kastet alene ut i polarnatten» som lærer på Senja, hvor hans morfar 60 år tidligere hadde vært omgangsskolelærer. Lærergjerningen var en prøvelse som varte knapt ett år, men interessen for skolen har han beholdt. Han er forundret over hvor lite andre i den akademiske verden interesserer seg for skolen. – Det er på høy tid å reetablere den gamle tradisjon i det norske system mellom gymnasreform og universitetsreform. Reform 94 må få sitt tilsvar på universitetsnivå: Lektoren må rehabiliteres! Hva har for eksempel universitetene gjort for å utdanne lektorer som skal undervise i det nye samfunnsfaget i videregående skole? Ingenting.

Kilde