Plinius

onsdag, januar 6, 2010

P 5/10: Hva produserer du?

Filed under: 1bib, forskning — plinius @ 11:39 am

I kunnskapsøkonomien utviskes grensene mellom forskning og arbeidslivet forøvrig.

Forskning og utvikling er kreativ virksomhet, sier Frascatimanualen, som er OECDs sentrale dokument når det gjelder å skille FoU fra andre typer produksjon. Men hele begrepsapparatet til OECD bygger på en kontrast mellom standardisert og rutinmessig produksjon – på den ene siden – og kreativ nyskaping – på den andre.

Overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn er i ferd med å oppheve dette skillet.  Industrisamfunnets sentrum var den rutiniserte masseproduksjonen av varer. Det som preger kunnskapsøkonomien, er at verdiskapingen hovedsaklig skjer i form av innovasjon,  utviklingsarbeid,  og kreativ virksomhet.

Inngangsbilletten

Arbeidsdelingen blir fundamentalt forandret. I industrisamfunnet var akademikerne en sosial og økonomisk elite. I dag er de folk flest.  Akademikerne har mistet sin eksklusivitet. I kunnskapssamfunnet har høyere utdanning blitt inngangsbilletten til et normalt arbeidsliv. Vi er alle kunnskapsarbeidere, for å si det slik.

Jeg overdriver, for det finnes fortsatt drosjesjåfører, vaskehjelper, forskalingssnekkere og kantineansatte. Alle yrker    er nødvendige for at hjulene skal gå rundt. Men slike yrker står ikke sentralt i politikernes planlegging og folks omdømme. Småfolk het det i gamle dager. Sliterne på bunnen av hierarkiet. Le menu peuple.

Norges framtid bestemmes ikke av rengjøringspersonalet. Det er kunnskapsproduksjonen i alle dens former som er den nye økonomiens drivkraft.

Ord i bomull

Skal vi forstå det nye samfunnet, kan vi ikke bruke begrepene fra det gamle. Fortsatt er det vanlig å snakke om forskning og utdanning, undervisning og læring som om vi befant oss i den norske velferdsstat rundt 1960.  Oljen har beskyttet oss. Ute i Europa er det langt større forståelse for de nye  spillereglene.

Men snart trekker 68-generasjonen seg tilbake. Oljen varer heller ikke evig.  Oppegående norske politikere og byråkrater – inkludert Jens Stoltenberg – ser hva vi har i vente. Men de tenker på neste valg og pakker sine ord i bomull.

Hverdagsforskning

Det trenger ikke Plinius å gjøre.

Det har ikke lenger mening å betrakte forskning som en eksklusiv virksomhet for de særskilt begavede.

Det vi tidligere kalte forskning, er i dag en normal del av produksjonslivet. Det vanlige arbeidslivet er stappfullt av akademikere – som rett og slett betyr personer med lang utdanning. De fleste deltar i en eller annen form for nyskapende kunnskapsproduksjon – på et moderat nivå, enten de vil eller ikke.  Markeder og brukere må undersøkes,  nye tjenester må utvikles og de ansattes kompetanse ideligen fornyes.

Prosjektene som gjennomføres og rapportene som skrives skiller seg knapt fra det vi er vant med å kalle forskning. Metoder, analyser og presentasjonsformer ligner til forveksling. Den viktigste forskjellen er målgruppen: skriver du for forskere, bedriver du forskning; skriver du for din arbeidsgiver, gjør du bare din vanlige jobb.

Produksjon og bibliotek

Derfor spør jeg ikke lenger om hva folk forsker på, men om hva de produserer.

Selv skriver jeg bloggen Plinius – på norsk og på engelsk. Det er en form for produksjon. Hvor nyttig den er, får andre vurdere. Besøkstallene – 150 til 200 treff pr. dag – gir i hvert fall et meningsfullt bilde av etterspørselen.

Jeg underviser og veileder studenter. Undervisning er viktig kunnskapsproduksjon. Jeg holder foredrag og skriver artikler om statistikk for IFLA. Hvis artiklene publiseres i godkjente kanaler, regnes de som forskning. Hvis innholdet spres på andre måter – f.eks. gjennom kurs – teller de ikke som forskning. Men produksjon er det like fullt.

I produksjonsperspektivet blir en forsker rett og slett en person som publiserer artikler og bøker i kanaler beregnet på andre forskere.  Hvor god, viktig og nyttig produksjonen er, kan bare avgjøres ved å se hvordan den faktisk blir brukt.

Bibliotekarens oppgave har tradisjonelt vært å bidra til bruk av forskningsproduktene – ved å gjøre dem tilgjengelige. Når forskningen digitaliseres, åpner nye – og langt mer spennende – oppgaver seg – inne i selve produksjonsprosessene.

Advertisements

1 kommentar »

  1. At forskalingssnekkere, vaskepersonell og rørleggere er viktige er hevet over all tvil, de trenger ikke å bevise noe. Rene gulv og tette rør er bevis i seg selv.

    Forskere og all verdens sære akademikere derimot… Her vil nok noen hoder rulle ja, når vi ikke lenger har råd til å la alskens folk med sære interesser gå på stipend.

    Jeg mener dette seriøst: Produksjonskrav til akademikere vil sikkert bli ubehaglig for enkelte, men jeg er sikker på at det vil gavne akademia i det lange løp. Den forskningen som blir igjen vil faktisk være målbart samfunnsnyttig.

    Kommentar av John David — onsdag, januar 6, 2010 @ 12:22 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: