Plinius

søndag, januar 10, 2010

SK 2/10: Den norske skrivemåten

Filed under: litteratur, marked, media — plinius @ 10:31 am

Georg Johannesen skrev skarpt om norsk sakprosa.

Han forstår litterær virksomhet som produksjon av tekster – på samme måte som industriell virksomhet er produksjon av varer. Han beskriver – i forkant – litteraturens vilkår i kunnskapssamfunnet. Internett er ikke et bibliotek, men en tekstfabrikk.

Dagens tekst består rett og slett av femti setninger fra innledningen til boka

Om den norske skrivemåten. Eksempler og moteksempler til belysning av nyere norsk retorikk 1975-1980. Oslo: Cappelen, 2004 (1981).

Setning 1-10

  1. Utgangspunktet for denne omvisningen i de norske skrivemåtenes geografi og historie er et totalisert litteratursyn.
  2. Litteraturen er en form for språkbruk, og språket er det viktigste av alle tegnsystemer.
  3. Det totale litteraturbegrepet oppstår ved en totalisering, dvs. en systematisk framgangsmåte, der vi skritt for skritt innskriver et konkret enkelttilfelle i verden som helhet.
  4. Motsetningen til en slik arbeidsmetode er den nykritiske konsentrasjonen rundt en enkelt tekst: diktanalyse, seinlesningens prinsipp.
  5. Tekster kan bare forstås som spesialtermer for å si ting.
  6. All tale foregår i stilleier: høystil, mellomstil og lavstil.
  7. Fra overklassens og underklassens synspunkt eksisterer det ingen mellomstil.
  8. Adelsmannen og den klassebevisste kommunisten har stilen felles: en diskriminerende, negative og krigersk skrivemåte.
  9. Sakprosaen er den teoretiske stilen, oversiktens og makten språk, som betrakter, men ikke lar seg betrakte.
  10. Sakprosaen er den mest mystifiserte av alle våre skrivemåter.

Setning 11-20

  1. Om den norske skrivemåten er en samling eksempler og moteksempler, et utkast til en retorikk og ikke til en filosofi.
  2. Tekstene i denne samlingen representerer skrivemåter og kommentarer til andre(s) skrivemåter.
  3. Den som leiter etter personlige oppfatninger, meninger, livssynsproblemer eller lignende, har kommet til feil bok.
  4. Jeg forutsetter at leseren har lest … deler av Bibelen, Edda, Snorre, Landstads salmebok, litt av Homers to dikt, en eller tre greske tragedier, en lommehåndbok i filosofi, og at han har adgang til fornuftige mennesker som han kan ha samtaler om tekster med.
  5. Kommentaren er hierarkisk, den forutsetter at teksten er verd å forstå, og den forutsetter at kommentatoren har den nødvendige kunnskapsmengde, som leseren er tilstrekkelig interessert i, slik at både tekst og kommentar blir lest.
  6. Kommentaren forutsetter avstand, sosialt, språklig og dannelsesmessig.
  7. Den formidler en avstand, som dermed erkjennes og oppheves.
  8. Det ligger påståtte katastrofer mellom denne teksten og min leser.
  9. Revisjonisme er å frata en teori alt som kunne medføre praktiske endringer, slik at teorien blir lettere å lå være å bruke, det vil si: forståelig for tilhengerne av status quo.
  10. Kravet om en lettfortalt, grei og velskrevet framstilling av et hvilket som helst emne er kravet om en revisjonistisk framstilling av emnet.

Setning 21-30

  1. I denne boka vil du finne «ironi», ikke paradoks som hovedfigur.
  2. Ironikeren forstiller seg, han later som om han deltar i en situasjon, som han i virkeligheten bare prøver å unnslippe, da han anser den som farlig eller tåpelig.
  3. Enkelte pedagoger har skapt en antagonistisk motsetning mellom en god pedagog og en som kan noe.
  4. Den som kan noe, kan ikke undervise.
  5. Den som kan undervise kan ikke annet enn å undervise.
  6. Pedagogikkens oppgave er å avskaffe ethvert fag som den behersker.
  7. Jeg ønsker ikke å score billige poenger, men å undervise i avlæring og praktisk språkbruk for negativt innstilte statsborgere med norsk som hovedspråk.
  8. Det teoretiske grunnlaget for språkbevisst sakprosa kan vi i dag finne nær sagt hvor som helst i samtlige nyere filosofiske strømninger og i de human- og samfunnsvitenskaper som har gjort størt framskritt siden århundreskiftet.
  9. Her fører faktisk alle veier til Rom – selv om de hittil har styrt respektfullt utenom de instituttene som utdanner lærere i det faget som er selve instrumentet for privat og offentlig bruk av forstanden: norsk.
  10. Proletariske skrivemåter internaliserer adelens og spydets ethos: motsetningens og kampens dialogiske dramatikk i ordtak, den er eller tar til motmæle.

Setning 31-40

  1. Varme språk er borgerlige, troende, positive, de er mot vold og for krig.
  2. Kalde språk er diskriminerende og proletære uttrykksmidler, med feudale etterslep: kampmetaforikk og kriger-ethos.
  3. Borgerlig prosastil er inderliggjorte (internaliserte) stiler med et menneskelig, les: presteaktig ansikt.
  4. Den kalde prosastilen er antitetisk, ironisk, elliptisk («hullet»), vanskelig, knudret, frekk, privat, …
  5. Vareprosaen tenderer mot å kjøpe leseren.
  6. Han får betaling, trygd, underholdning, ros og kjærtegn, leseren blir et barn.
  7. Lagerprosa hører hjemme i forvaltningen av universiteter …
  8. Negativt språk tvinger og skaper avstand.
  9. Positivt språk tilslører og skaper nærhet.
  10. Bytteprosa med overstandpunkt og vareprosa med liten bruksverdi er positive språk.

Setning 41-50

  1. Politikkens immaterielle hovedside er språket eller retorikken, det vil si: de aktive statsborgernes og samfunnsmedlemmenes språkvaner, ordtak, fraser, formler, skjemaer, lover, skriftsteder, med ett ord: deres intertekstualitet, som gjør alt de sier og skriver til en eneste mosaikk av skjulte sitater i aktuelle setninger og nye situasjoner.
  2. Vi kan si hva vi vil under den forutsetning at vi uttrykker oss i en sakprosa som motsier oss
  3. Det tillatte språket lærer vi.
  4. Det forbudte språket må vi lære oss selv.
  5. Det fins en hovedmotsigelse i offentlig bruk av språket.
  6. Denne hovedmotsigelsen svarer til hovedmotsigelsen i samfunnet.
  7. Det er ikke våre «meninger» som blir forbudt, bare vår evne til å uttrykke dem forståelig og konkret i samfunnsmessig praksis.
  8. Den avsatte overklassen fra førborgerlige samfunn før oss hadde i det minste gjennom 1500 år opparbeidet evnen til å tale og befale for å kunne tenke og herske over de dumme (barbarene) uten språklige illusjoner og omsvøp.
  9. Journalistens død er sannhetens fødsel.
  10. Til den harmoniske og positive sakprosaen svarer den negative og kritiske sakprosaen, og det er den siste som dømmer den første.

Ressurser

Plinius

  1. Sakprosaen er den mest mystifiserte av alle våre skrivemåter.

1 kommentar »

  1. Redaksjonskrigene rundt enkelte Wikipedia-artikler viser retorikkens fortsatte betydning.

    Artikkelen om Georg Johannesen i Wikipedia er skrevet av en entusiast – og er (10.1.2010) utstyrt med denne kritiske kommentaren:

    «Dette er skrevet assosiativt, hyllende, retorisk, kategorisk og uencyklopedisk, og bør ryddes i. Eksempel: «ikke bare en meget sprenglærd mann … men også en ydmyk mann»

    Endringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

    Kommentar av plinius — søndag, januar 10, 2010 @ 9:06 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: