Plinius

søndag, januar 17, 2010

SK 3/10: Om å telle innvandrere

Filed under: 1bib, statistikk — plinius @ 11:58 am

ABM-utvikling har nettopp lansert et nytt sett av indikatorer for folkebibliotek.

Dette er nok et eksempel på statistikkens frammarsj. Det er bortkastet tid å diskutere det vi faktisk kan måle. Det betyr ikke at uenigheten forsvinner, men at den forflytter seg.

Bildet: typisk vestlig innvandrer (fra Oceania)

Er det slik at bibliotekene oversvømmes av innvandrere? Vi kan finne ut hvor mange innvandrere som bor i en kommune – og hvor mange som faktisk bruker biblioteket. Men statistikken gir oss bare tall. «Oversvømmelse» er ikke et statistisk begrep.

Oss og Dem

For å måle innvandrernes bruk av biblioteket, må vi fastlegge hvem som skal regnes som innvandrer. Da tråkker vi inn i et minefelt. I dagligtalen betyr innvandrer en person som skiller seg ut fra norskingene – ved hudfarge, språk eller væremåte. Innvandreren er den Andre. Jo større avstanden oppleves, jo lettere er det å skille mellom Dem og Oss.

Men bruken av slike kategorier varierer fra person til person og fra situasjon til situasjon. En svenske kan være både söta bror og en riktig svenskjävel.

Google har registrert ca. åtte tusen forekomster av svenskjävel på svenske – og ca. 140 på norske sider.

Statistisk sentralbyrå har strevd mye – både med begrepet og ordbruken. De har havnet på følgende generelle definisjon:  En innvandrer er en person som enten er født i utlandet – eller som har foreldre der begge er født i utlandet.

Opplevd avstand

Dette ligger langt fra hverdagsforståelsen, som er knyttet til en opplevelse av sosial eller kulturell avstand. Dersom et dansk ektepar flytter til Norge, blir deres barn regnet som innvandrere i statistisk henseende. Men vanlige nordmenn  – hva nå dette ordet måtte bety –  ville oppleve Mads og Hanne som etnisk norske – selv om de sikkert kan skifte fra norsk til dansk hjemme ved middagsbordet.

Skal innvandingsstatistikk ha noen praktisk betydning, må vi skille mellom grader av kulturell avstand. Dette oppnår SSB ved å dele verdens land i to grupper: de som ligger nærmere og de som ligger fjernere fra Norge kulturelt sett. Begreper som fjerrnkulturell og vestlig/ikke-vestlig er ikke lenger politisk akseptable. Derfor har ikke gruppene noe offisielt navn

Nær og fjern

I 2008 hadde Norges befolkning 7,2 prosent fra den fjerne og 2,4 prosent fra den nære gruppen.  Den første består av innvandrere som kommer fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og fra Europa utenfor EU/EØS. Den andre omfatter land fra EU/EØS, Nord-Amerika eller Australia og Oseania.

Det er lett å peke på problemer med denne løsningen også. Maorier fra New Zealand og stammehøvdinger fra Melanesia – «de svartes øyer» – havner i den «nære» gruppen. Amerikanske forskere med mexicanske foreldre havner i den «fjerne».

Men på makroplanet fungerer den rimelig bra – inntil videre – vil jeg tro. Om to-tre generasjoner er vi vel så grundig mikset sammen, at selve innvandrerspørsmålet går i oppløsning.

I SSBs korte kommunepresentasjoner, ser jeg, brukes fortsatt begrepene vestlig og ikke-vestlig. I dag ser noen større byer slik ut:

  • 6,4 og 2,0. Trondheim
  • 7,2 og 2,2. Bergen
  • 9,4 og 4,3. Stavanger
  • 16,5 og 2,4. Drammen
  • 20,1 og 4,2. Oslo

For å finne tallene for din egen kommune, kan du bruke søkestrengen «SSB kommunenavn».

ABM-utvikling ønsker å måle innvandreres bruk av biblioteket ved hjelp av en indikator.

Metodikk

Gruppen foreslår denne metoden for å kartlegge innvandrernes bibliotekbruk:

Følgende spørsmål stilles muntlig til et tilfeldig utvalg besøkende: ”Hvilke språk snakker dere hjemme?” Dersom andre språk enn norsk, svensk og dansk oppgis, regnes vedkommende som tilhørende gruppen for besøkende med ikke-skandinavisk bakgrunn. Språkene til urfolket og de nasjonale minoritetene i de tre landene, for eksempel samisk, kvensk, romani og romanes regnes som norske, svenske eller danske språk.

I en gjennomsnittskommune (med 10% innvandrere) må du spørre noen hundre brukere for å fange opp femti innvandrere. Mange innvandrere snakker forøvrig norsk hjemme – det viser kultur- og medieundersøkelsen. Det er antagelig ikke helt uproblematisk å stille spørsmålet – som antagelig må gjentas en gang i året – til mange mennesker,. Og hvordan skal nå utvelgelsen av et tilfeldig utvalg av bibliotekets besøkende skje i praksis?

Storbyundersøkelsen gjennomførte utspørringen slik: – I det brukeren forlot biblioteket ble han/hun stoppet og spurt om alder, samt hvilket språk de snakker hjemme og hvilket språk de foretrekker å lese på.

For å vurdere anvendbarheten av den foreslåtte metoden, som altså ble brukt i Storbyundersøkelsen, bør vi se mer på erfaringene som da ble gjort – både med utvelgelse og utspørring. En annen mulighet, tenker Plinius, er å benytte den informasjonen som allerede finnes i utlånsregisteret.

Verdt å prøve ut?

Ressurser

Plinius

Andre

3 kommentarer »

  1. Enig i at det er en utfordring å fange opp ikke-skandinaviske innvandreres bruk av biblioteket ved hjelp av spørreundersøkelse i biblioteket.

    En alternativ måte å gjøre det på, er jo å få SSB til å gjøre undersøkelser av innvandreres bibliotekbruk for utvalgte enkeltkommuner, noe tilsvarende som SSB (Vaage 2009) har gjort på landsbasis. Koster nok en del, men ville være interessant!

    Jeg har gjort en brukerundersøkelse på Deichman,Furuset, der spørsmål om språk hjemme inngikk. Her oppgav så godt som alle med innvandrerbakgrunn et ikke-norsk språk som hjemmespråk. Hvis de oppgav både norsk og et annet språk registrerte vi det på det ikke-norske språket. Så jeg ble overraska over at såpass mange i SSB-undersøkelsen oppgav å snakke norsk hjemme.

    En kunne selvsagt spørre om morsmål isteden, men jeg tror kanskje det er lettere for folk å forstå spørsmålet når en spør etter språk hjemme. Særlig for yngre, norskfødte, vil dette med morsmål være mer uklart. Spørsmålet om språk hjemme er bl.a. brukt i noen engelske undersøkelser. Men en kan jo få noen erfaringer, eventuelt gjøre spørsmålet bedre.

    For å få et systematisk tilfeldig utvalg i biblioteket, ser jeg for meg at en kan stå i døra og spørre de som kommer eller går, men etter et bestemt system slik at utvalget blir tilfeldig. En spør f.eks. den første som kommer etter at en er ferdig med å «intervjue» en person, eventuelt nummer 2 eller 3. Sålenge en stopper folk etter et slikt system, skulle utvalget en får bli representativt. Men det må jo ha en viss størrelse.

    Så det er en ressurskrevende øvelse, men interessant og nyttig å få en slik oversikt. På Furuset viste det seg f.eks. at det var nesten 60% med «ikke-vestlig» bakgrunn i biblioteket. Viktig å kunne dokumentere bibliotekets rolle i integreringssammenheng.

    Hilsen Toril Høimyr, medlem i «indikatorutvalget»

    Kommentar av Toril Høimyr — mandag, januar 18, 2010 @ 5:42 pm

  2. Hei, Toril.

    Takk for innholdsrik kommentar.

    Jeg ble også forbauset over det høye antallet som oppga norsk som hjemmespråk i Vaage (2009). Her må det være mulig å skille ut de som bor i Oslo – og sammenlikne Oslo-tallene med dine tall fra Furuset.

    For å få til en rimelig grad av tilfeldig trekning, må vi trolig spre telleperiodene utover – gjennom dagen, uka og året.

    Dersom brukernes sammensetning varierer systematisk gjennom dagen (noe den trolig gjør), bør utvalgsmetoden i tillegg sørge for hyppigere trekning når det er mange besøkende.

    For at metoden skal bli praktisk anvendbar i bibliotek-Norge, bør den altså beskrives og kostnadsberegnes.

    I tillegg bør de foreliggende resultatene fra norske og utenlandske bibliotek oppsummeres – i en lett tilgjengelig form, slik at bibliotekene rundt om i landet ikke starter fra null av når de skal bruke tid og krefter på dette.

    Kommentar av plinius — mandag, januar 18, 2010 @ 5:57 pm

    • Hei!

      Til dette med metode for å få et mest mulig representativt utvalg:

      Du har jo helt rett, jeg glemte å skrive at både Storbyundersøkelsen og min filialundersøkelse tok hensyn til antall besøkende, både i løpet av dagen og på de ulike ukedager. Dette kan beregnes ganske godt når en har gjennomsnittstall for antall besøkende for hver time i løpet av dagen som utgangspunkt. Så kan en enten variere antall intervjuere i løpet av dagen og uka, eller om en skal spørre hver andre eller hver femte besøkende f.eks.

      Enig med deg i at det aller beste er å få spredt tellingene over året. Men jeg tror at for de fleste bibliotek kan det være vanskeligere å gjennomføre det på den måten. Lettere å gjøre det konsentrert, dekke alle ukedager i løpet av en 14-dagersperiode f.eks.

      Vi kan jo kombinere disse spørsmålene med andre, men ikke for mange, andre områder vi ønsker å få vite noe om.

      Ellers håper jeg veldig på at vi, kanskje i samarbeid med andre kulturinstitusjoner, kunne få tverrsnittsundersøkelser for noen kommuner.

      Toril

      Kommentar av Toril Høimyr — tirsdag, januar 19, 2010 @ 5:38 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: