Plinius

søndag, januar 31, 2010

SK 4/10: FoU-basert undervisning

Filed under: 1bib, utdanning — plinius @ 1:06 pm

Hva slags undervisning bør bibliotekutdanningen gi?

Lærere og kjemi-ingeniører, tannteknikere og sosialarbeidere, journalister og yrkeslærere kan stille det samme spørsmålet. Hvilke kunnskaper, ferdigheter og holdninger trenger skolene, verkstedene, laboratoriene, sosialetatene, avisene og yrkesskolene? Hva slags utdanning gir den beste bakgrunnen for framtidig innsats i praksisfeltet?

Reformene i høyere utdanning har brakt universiteter og høyskoler nærmere sammen. Nå satser høyskolene i Oslo og Akershus på å bli et profesjonsuniversitet. Da må alle våre utdanninger bli forskningsbaserte, er det mange som sier. Vi må jo kunne konkurrerere med de gamle universitetene.

Humboldt-universitetet

Jeg er ikke like overbevist. Forskningsbasert undervisning (FBU) høres fint ut. I praksis betyr det bare at læreren har doktorgrad.

Selve ideen går tilbake til Humboldt.

Når UH-sektoren ser seg tilbake, legger den vekt på de gamle idealene:

  • De akademiske institusjonene har tradisjonelt vært tuftet på prinsipper om kollektiv styring og kollegial ledelse.
  • De faglige lederne har vært valgt blant fagpersonalet og har hentet sin legitimitet nedenfra, fra fagstaben.
  • Akademisk frihet, kritisk selvrefleksjon og demokratisk medbestemmelse fra studenter og tilsatte har vært viktige prinsipper ved universitetene.

Wilhelm von Humboldt hadde en visjon om universitetet som en lærdommens republikk, der lærere og studenter kunne fordype seg i de store humanistiske disipliner i et faglig fellesskap. Den økonomiske forutsetningen for Humboldt-universitetet var et sjikt med velstående familier som kunne finansiere både studiene og det forberedende gymnasiet for sine håpefulle poder. Den politiske forutsetningen var det akademiske selvstyre, med forsknings- og lærefrihet for professorene.

Kunnskapsbedriftene

I dag er det staten som finansierer studentene og kunnskapspolitikken som styrer UH-sektoren. En ny realisme er på vei inn:

  • De senere årene har det blitt mer og mer vanlig å beskrive universiteter og høgskoler som kunnskapsorganisasjoner, eller enda sterkere: som kunnskapsbedrifter.
  • Kanskje er det ingen grunn til å forholde seg annerledes til styring og ledelse ved akademiske institusjoner enn ved andre kunnskapsbedrifter.
  • Tankegangen om universiteter og høgskoler som kunnskapsbedrifter innebærer krav om en profesjonalisering av lederrollen og en sterkere formalisering av virksomheten i betydningen opplæring i planlegging, ressursdisponering, personalpolitikk og økt fokus på ”produksjon” og inntjening.

Forestillingen om de autonome republikker er forlatt. Dagens høyere utdanningsinstitusjoner er student- og tekstfabrikker for et kunnskapsbasert yrkesliv. Hele UH-sektoren styres som et gigantisk statlig konsern.

Den som vil observere staten i aksjon, kan ta en titt på DBHs nettside med virksomhetsmål for UH-sektoren

Her får KD sine styringsdata for sektoren under ett:

  • Vi har laget en rapport som tar utgangspunkt i virksomhetsmålene med tilhørende styringsparametre omtalt i tildelingsbrevet.
  • Rapporten benyttes til å utforme estimater på måltall, og det anbefales å bruke dokumentasjonen i arbeidet med måltallene.
  • De ulike styringsparametrene med tilhørende måltall rapporteres som del av dokumentet «Rapport og planer» med frist 1. mars.
    • DBH=Databasen for høyere utdanning

Forskningsbasert undervisning

Det er bred enighet om  at undervisning på høyere nivå bør være forskningsbasert. Det er også bred enighet om at undervisningen i skoleverket ikke trenger å være det. Vi ønsker oss dyktige lærere, men de som underviser i engelsk, matematikk og og historie klarer seg med gode kunnskaper innenfor sine fag.

Men enigheten er overfladisk.  For ni år siden foretok Berit Hyllseth en grundig og kritisk gjennomgang av begrepsbruk og argumenter knyttet til forskningsbasert undervisning. Hun slo fast at begrepet ofte brukes ureflektert og med lav grad av presisjon.

De har ulikt innhold for ulike grupper og i ulike sammenhenger.

FBU kan bety

  1. at undervisningen skal være i overensstemmelse med forskningens nyeste resultater
  2. at undervisningen skal være tilknyttet et forskningsmiljø
  3. at fast ansatte lærere skal ha forskningskompetanse
  4. at undervisningen skal utføres av aktive forskere
  5. at undervisningen skal innebære trening i vitenskapelig metode i samarbeid med praktiserende forskere

Det som er felles for alle disse tolkningene, er at de forutsetter levende forskningsmiljøer som undervisningen kan knyttes til. Slike miljøer må omfatte ett eller flere nettverk av praktiserende forskere som benytter vitenskapelige metoder for å skape ny og relevant innsikt.

Valgmuligheter

FBU i profesjonsfagene handler om forholdet mellom undervisning, forskning og yrkesprakis.

I stedet for å snakke om ulike tolkninger vil jeg heller snakke om ulike strategiske valg. Jeg reformulerer Hyllseth slik:

  1. Den minst krevende strategien er å sørge for at personalet holder seg oppdatert på sentral faglitteratur, uten selv å drive forskning.
    • problematisk fordi dette ikke er forskjellig fra den undervisning som gis i andre deler av utdanningssystemet.
  2. Det andre valget betyr at det forskes og undervises i samme faglige og fysiske miljø.
    • garanterer ikke innholdsmessig eller metodemessig forbindelse.
  3. Universitetene har valgt den tredje strategien: alle som tilsettes i fast stilling skal ha forskningskompetanse.
    • høyskolene har imidlertid åpnet opp for alternative karriereveier for personer med sterk tilknytning til praksisfeltet.
  4. Den strengeste strategien innebærer at læreren er aktiv forsker innenfor den disiplin hun underviser i.
    • Denne muligheten er ikke realistisk
    • Personalet må nødvendigvis undervise på felter hvor de selv ikke har drevet forskning.
  5. Det siste valget innebærer at studentene lærer faget gjennom å bruke teorier og metoder fra forskning.
    • Hovedpoenget er at studentene kommer tett innpå en aktiv forsker
    • Da lærer de ikke bare om forskningsresultatene, men også om prosessen forut for resultatene,
    • Slik innlemmes de i et tilnærmet likeverdig faglig fellesskap.
    • I vårt system for høyere utdanning er det bare i forskerutdanningen og til en viss grad på hovedfagsnivå at det drives FBU i denne betydningen,
    • Det er større vekt på forskningssamarbeid innen matematikk/naturvitenskap og medisin
    • Humaniora og samfunnsvitenskap har en mer individualistisk arbeidsform.

Det er den femte strategien som ligger nærmest det humboldtske ideal. Studentene skal bli en del av et faglig fellesskap der det både forskes og undervises.

Men i Berlin 1810 var det kort vei til forskningsfronten. Nå har vi forsket i vei i to hundre år. Fagene har vokst fra potteplanter til plantasjer. Studentene må beherske store mengder etablert kunnskap før de kan gå løs på upløyd mark.

Det eneste som lar seg gjennomføre i masseutdanningens epoke, er i praksis den tredje strategien: alle som underviser skal ha formell forskningskompetanse. FBU er rett og slett undervisning der lærerne har doktorgrad. Universitetene har stilt dette kravet lenge – og det er på rask vei inn i høyskolesystemet.

Profesjon og yrkesliv

Den faktiske verdien av FBU er høyst usikker:

  • Vi vet heller ikke så mye om hvordan forskning bør integreres i undervisningen, og hva som er læringseffekten av ulike undervisningsmetoder som forbindes med forskningsbasert undervisning.
  • Den pedagogiske litteraturen er svært sparsom både mht. hva som kjennetegner forskningsbasert undervisning til forskjell fra annen undervisning, og hvordan man best realiserer idealene som er knyttet til forskningsbasert undervisning.
  • Egen FoU-virksomhet kan ifølge evalueringsgruppen like gjerne bidra til å redusere oppmerksomheten om undervisningen som til å øke den (Kyvik, 1999).

Universitetene får snakke for seg selv. Men jeg kan ikke se at dagens utviklingen styrker det (profesjons)faglige fellesskapet mellom lærere og studenter. Jeg kan heller ikke se at krav om doktorgrad nødvendigvis styrker høyskolenes effektivitet som kunnskapsbedrifter. Spørsmålet er hvordan kompetansen brukes.

Profesjonene har et samfunnsoppdrag, ikke et publiseringsoppdrag.

Som Helmer Dahl sa:

For teknologen er trykksaken bare et hjelpemiddel, for gjensidig informasjon, for dokumentasjon eller noe han er nødt til å lage hvis han skal ha håp om engang senere i livet å bli professor.

Det er sjelden teknologer liker å skrive. For dem er det de frembringer gjennom sin nye innsikt det egentlige, enten det er et forbedret produkt, en ny konstruksjon, en ny produksjonsmetode.

Teknologen realiserer seg ikke i ord og meninger, men i ting og prosesser.

Det betyr ikke at forskning og teoriarbeid bør unngås. Men vi må sørge for at relevansen opprettholdes. Det er tilbaketrekningen fra praksisfeltet jeg frykter – ikke fordi folk er likegyldige, men fordi belønningssystemet oppmuntrer til tilbaketrekning. Utviklingsarbeid – det å få til ting i praksis – tar mye tid – som kunne vært brukt til akademisk kvalifisering.

Universitetet har plassert forskning og publisering rettet mot andre forskere i sentrum av sin virksomhet. Profesjonene er derimot forpliktet ute i det konkrete samfunnslivet. De har ikke et vitenskapelig-distansert, men et praktisk-engasjert forhold til verden.

Forskning og utvikling

Forskningsbasert undervisning stammer fra det humboldtske universitetet. Konseptet blir videreført på moderne forsknings- og eliteuniversiteter som Harvard, Yale og Oxford, spesielt på masternivå og høyere.  Et yrkesrettet profesjonsuniversitet trenger en annen modell.

Dersom vi vil opprettholde et skille mellom forskning og utvikling, kan vi si at profesjonsuniversitetet bør satse på en FoU-basert – og ikke på en rent forskningsbasert – undervisning. Og da mener jeg FoU med hovedvekt på utviklingsdelen. Det er den som er vanskelig.

Den mer distanserte forskning har fortsatt en viktig rolle å spille, men profesjonenes fremste oppgave er å utvikle sine yrkesfelt. Da bør undervisningen i bibliotekfag – også på bachelornivå – koples tett til faglig utviklingsarbeid i praksisfeltet.

Hvordan dette kan gjøres i praksis,  forteller rapporten Arbeidsplassen som campus mye om. Bibliotekstudiets nye praksisordning annet år er et konkret eksempel.

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

Ifølge Stjernø (1996) eksisterer det en innebygget spenning i profesjonsutdanningene i forholdet mellom profesjonalitet og akademiske verdier: Mens profesjonene ser lojalitet mot egen yrkesgruppe som en verdi, legger de tradisjonelle akademiske verdier vekt på lojalitet mot vitenskap og sannhet. Mens profesjonene ønsker å utvikle identifikasjon med egen yrkesgruppe, ser de akademiske verdier identifikasjon med faget og det internasjonale fellesskap som det sentrale.

Mens akademia mener kunnskapsinnhentingen kan være nådeløs, og at en hvilken som helst hypotese skal kunne testes ut, har profesjonene ideologiske motforestillinger mot enkelte typer kunnskap og hypoteser. Vitenskapen skal prinsipielt være kritisk, mens profesjonene kan ha egeninteresser som stenger for det selvkritiske og være mer opptatt av kunnskapsproduksjon og FoU-arbeid som bekrefter det profesjonelle selvbildet. Til sist kolliderer profesjonsutdanningens vekt på det konkrete og praktisk anvendbare mot akademias vekt på abstraksjon og generalisert kunnskap. (Stjernø 1996, s. 34 ff)

Hyllseth, Berit: Forskningsbasert undervisning.

USA

… it is virtually impossible to obtain reliable information about how much learning goes on in American universities and colleges. The information that exists – for example in the form of tests that measure students’ actual knowledge – is not available to the general public,

Ranking of universities and higher education institutions for student information purposes

Norge

– andre land konsentrerer de faglige og økonomiske ressursene i større fagmiljøer. – I bløte Danmark opplever man at styringen er autoritær, finnene går for sammenslåing, mens Tyskland jobber mot toppinstitusjoner. I Kina og India eksploderer antall utdanningsinstitusjoner. Det vil bli en økende internasjonal konkurranse om talentene.

– I Norge derimot brøt Hernes sin strategi med knutepunkt sammen, og Mjøs skapte et incentiv- og konkurransebasert system. Dagens 38 statlige institusjoner konkurrerer om studenter, ansatte og forskningsmidler. Konkurransen bestemmer utviklingen og retningen i høyere utdanning. Politikken har abdisert, og det er ingen nasjonal strategi for utviklingen.

… I 2020 vil rundt halvparten av studentene i korte profesjonsutdanning være universitetsstudenter. Det vil bli mindre forskjell mellom universiteter og høgskoler, men større forskjeller både universitetene i mellom og høgskolene i mellom.

[Arild Underdal sier] Når det gjelder forskerutdanning og nettverk, er det bare i Norge vi har tro på intellektuell energi i et nettverk uten kraftstasjoner. Vi kan ikke møte toppuniversitet i Tyskland og Kina med Vest-Viken regionale utdanningsforetak.

Stjernø overalt, HiO-nytt, 4.2.2008

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: