P 38/10: Gummitapperne

Alle høyskolene ser ut til å bli universiteter.

Det er den gode nyheten.

Men de får ikke økte bevilgninger av den grunn. Det er den dårlige nyheten.

Universitetene har omtrent åtte studenter pr. faglig årsverk. De statlige høyskolene har sytten. Handelshøyskolen BI – som må overleve i markedet – har førtiseks studenter pr. årsverk.

Universitetet i Agder har sammenliknet seg med de «gamle» universitetene – og regnet ut at de får 80 millioner kroner for lite i året. Hvis alle høyskolene skulle få samme vilkår som Universitetet i Oslo, ville det fort koste 5-6 milliarder kroner ekstra.

Jeg ser ingen politisk støtte for et slikt krav.

Vi får et finere navn og større kontroll over grader og studietilbud. Det er greit å ha. Men vi blir ikke forskningsuniversiteter i tradisjonell tapning.

Omverdensanalyse

Jeg skal ikke spå om 2030. Men ingen ting tyder på at de ansatte ved de nye universitetene vil få like mye FoU-tid som undervisningstid før 2020.

Ord som lærefrihet og forskningsfrihet er det bare å glemme. De nye universitetene har pent lite med Humboldt å gjøre. Vi er post-industrielle kunnskapsfabrikker og må produsere det eierne – det vil si staten – mener samfunnet har bruk for.

Siden institusjonene misliker direkte styring, har departementet skapt et raffinert stykkprissystem. Vi kan tilsynelatende gjøre hva vi vil. Men vi er like bundet av staten som en brasiliansk gummitapper av den lokale oppkjøper. Vi lever av det vi leverer – til den eneste avtaker i Norges jungel.

Vi selger ikke rågummi, men studiepoeng. Men prinsippet er det samme. UH-sektoren ser ut som et marked, men styres som et hangarskip.

Departementet regulererer prisene etter eget godtykke – og inviterer gummitapperne til årlige dialogmøter.

Jeg er klar over at vårt system er mer humant. Den norske jungelen er fredeligere enn den brasilianske. Dersom institusjonene leverer undermåls produkter, blir de ikke banket opp av innleide banditter. Her får de besøk av NOKUT – som kan ta fra dem godkjenning av det aktuelle studiet.

Profesjonsuniversitetet

Plinius støtter tanken om et felles profesjonsuniversitet i Oslo-området. Men skal det gå bra, må vi ta hensyn til landskapet vi lever i.

Det er lett å klage på lederne – og de må også kunne tåle kritikk. Men hverken lederne, departementet eller store, lille Norge styrer verdensutviklingen. Kunnskapsøkonomien velter inn over oss, og det er dens spilleregler vi må mestre.

It’s a jungle out there.

Alt for mye av UH-debatten dreier seg om verdistandpunkter, egne krav og interne forhold ved institusjonene. Alt for lite dreier seg om økonomi, konkrete alternativer og kunnskapssamfunnets faktiske vilkår.

Ressurser

• Lateks. Wikipedia

Plinius

• SK 6/10: Lønnsomme lektorer. La bachelorstudiet finansiere master og Phd.
• P 36/10: Universitetsklemma. Tøffe tak på Sørlandet
• P 9/10: Konkurransen i læringslivet. Utviklingsstrategier på kunnskapsmarkedet.
• P 5/10: Hva produserer du?. Nå er det leveransene som teller.
• P 186/09: Produktiv forskning. Kontrollsystemene skal sikre nytteverdien

VEDLEGG

De tre private vitenskapelige høyskolene er

• Handelshøyskolen BI –  46 studenter pr. faglig årsverk
• Det teologiske menighetsfakultet – 15
• Misjonshøgskolen – 13