Plinius

onsdag, februar 24, 2010

P 46/10: Løft blikket

Filed under: debatt, utdanning — plinius @ 11:29 am

Skole og høyere utdanning preges av økende forvaltningsmakt.

Fagmiljøene merker det på kroppen – og protesterer jevnlig. Styrelederen for bibliotekarer og journalister – Karsten Alnæs (avd. JBI) – er tydelig i sin tale:

De av oss som har undervist i mange år, vet hva slags virksomheter som har ett opp energien og tiden vår:

  • uavlatelige informasjonsmøter
  • utidig og hensiktsløs detaljplanlegging
  • evige rapporteringsplikter
  • utfylling av talløse skjema
  • abstrakt målstyringsarbeid
  • tåkete utgreiinger om administrative oppgaver

Han snakker om skolen, men det samme skjer på høyskolene og universitetene. Engasjerte og produktive fagmiljøer skal styres som om de var klassiske byråkratier.

Byråkratisk kontroll

Rune Slagstad ser de samme tendensene:

Med ekspanderende ekstern finansiering, sterkere innretting mot kortsiktig nyttetenkning, avvikling av den akademiske selvforvaltning etc. blir det klassiske universitet gradvis omformet til en serviceleverandør, der de vitenskapelig ansatte i økende grad underordnes byråkratisk kontroll.

Alnæs og Slagstad setter ord på symptomene. De skriver på vegne av mange.

Årsakene

Neste skritt må være en diagnose. Det har skjedd noe siden årtusenskiftet. Hva kan forklare forvaltningens økte vilje til makt?

Alnæs viser til byråkratiets vesen:

Overalt ser man hvordan kjernevirksomheter er truet fordi det i byråkratiets vesen ligger et innbygget behov for å gjøre seg gjeldende.

Slagstad snakker om den byråkratiske tidsånd

Det dreier seg om en strid mellom ulike kulturer i de akademiske institusjoner …

«Frihet under ansvar», Mjøs-utvalgets motto, er blitt til «ansvarsfrihet under byråkratisk kontroll». Gjennomgangsmelodien er: Kontroll, kontroll, kontroll. Vi skal bli best i verden også på det akademiske feltet, men underlagt et provinsialiserende kontrollregime.

Men det er ikke tidsånden som styrer historiens løp. Skal fagmiljøene slå tilbake mot forvaltningspresset, må vi ha en formening om årsakene.

Kunnskapsøkonomien

Plinius peker – som vanlig – på overgangen fra industri til kunnskap og fra velferdsstat til verdenssamfunn. Framtidas Norge må konkurrere innenfor en global økonomi.

Det industrielle Norge flytter ut. Mange av jobbene i midtsjiktet forsvinner.

Vi sitter igjen med kunnskapsproduksjon, på den ene siden,  og jobber som ikke kan flyttes til Kina, India og Øst-Europa, på den andre: helse og omsorg, skoler og barnehager, bygg og anlegg, politi og pølseboder. Også de «vanlige» jobbene krever stadig mer utdanning.

Snart kan du bli bachelor i pølsefag.

Høyere utdanning er nøkkelsektoren. Vår samfunnsoppgave i den nye økonomien er ikke å skape innsikt – rerum cognoscere causas – men å utdanne produksjonsarbeidere til kunnskapskrevende bransjer. Universiteter og høyskoler er Norges nye tungindustri. Avisene skriver om utdanning som aldri før.

Jeg sier ikke dette for å prise utviklingen, men for å forstå hvorfor staten og våre lokale forvaltere handler som den gjør.

Konkurranseutsatt bransje

Politikere og toppbyråkrater observerer de nye industrilandene (BRIC = Brazil, Russia, India, China) og snakker med sine europeiske kolleger. De leser internasjonale analyser på høyt faglig nivå. De frykter – med rette – for framtida.

Det meste av kunnskapsproduksjonen er konkurranseutsatt. Bolognaprosessen har som mål å lage et felles europeisk UH-marked. Vi må samle kreftene i Europa for å konkurrere med Nord-Amerika og Asia.

New Public Management

New Public Management er ikke et norsk påfunn for å plage flinke fagfolk, men et europeisk svar på store globale utfordringer. Det er ikke nok å be ledelsen gripe inn mot forvalterne, slik Slagstad ber om:

det påhviler ledelsen å minne administrasjonen om at HiO er en akademisk høyskole, hvor visse ordninger er institusjonsnedbrytende fremmedelement.

Men forvalterne har støtte i statsforvaltningen – som sitter på pengesekken. Jeg tror Slagstad kan ha rett i sin treffende formulering:

Høyskolen som er en fusjon av fag med høyst variable tradisjoner for akademisk kultur, kan lett bli ansett som et relativt oversiktlig forsøksfelt, hvor en dynamisk administrasjon kan gå i tandem med et kontrollorientert byråkrati i Finans- og Kunnskapsdepartementet.

Protester uten omverdensanalyse er skudd i lufta. For å gå mot NPM og forvaltningsmakten må fagmiljøene ha et annet og bedre svar på de samme utfordringene.

Med voksende mobilitet – på den ene siden – og digitalisering på den andre, vil også norske universiteter og høyskoler møte konkurranse. Norges økonomiske fordel er – inntil videre – at høyt utdannet arbeidskraft er lavt priset – selv om vanlige lønninger ligger høyt. Regjeringens mål (uansett farge) er mange og billige professorer.

Løft blikket

Forvalterne tar nå grep for å hindre fagfolkene i å hente ut markedsverdien av sine kunnskaper på høyt nivå. Institusjonene styres som fabrikker fordi vi har blitt akkordstyrte kunnskapsfabrikker.

Kunnskapsdepartementet fungerer som konsernledelse for Universitets- og høgskoleverket – med DBH (Database for høyere utdanning) som styringssystem og NIFU Step som sentral fagstab.

Staten har laget finurlige stykkprissystemer som tvinger universiteter og høyskoler inn i en desperat konkurranse med hverandre om studenter og forskningsmidler. Det den ene måtte vinne, går ut over den andre.

Kontroll kalles kvalitetssikring. Direktiver kalles dialog.

Både forvaltere og fagfolk tar de strukturelle styringssystemene som gitt. Men det er først og fremst gjennom systemene – som lages og styres av forvaltere – at statens makt manifesterer seg. Direkte påbud skaper bare bråk. La dem slåss med hverandre og med regelverket!

Derfor bruker Plinius mye tid på system- og strukturanalyse. Mitt råd til medspillere er å løfte blikket: fra institusjon til departement, fra Norge til verden, fra spill til spilleregler.

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

Mer fra Slagstad:

  • HiO har tatt mål av seg til i løpet av noen år å bli et nytt «profesjonsuniversitet».
  • Jeg anser det som en fornuftig ambisjon, forutsett at høyskolen tar på alvor at også den skal forvalte en akademisk dannelseskultur med de forpliktelser det innebærer.
  • Den ekspanderende, administrative styringsånd som truer med å uttørre vårt akademiske liv, har nok lettere for å finne et umiddelbart feste på Bislett enn på Blindern.
  • I dette postakademiske universitet, med umiddelbar samfunnsrelevans som styrende idé, blir det stadig viktigere å finne den raskeste vei fra forskning til faktura.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: