P 74/10: Høyskoledebatt

Den eneste måten jeg kan forstå HiO-HiAk-prosessen på, er å se den i et historisk perspektiv.

Overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn forandrer de tekniske, de sosiale og de økonomiske betingelsene for all høyere utdanning.

Høyskolene i Oslo og Akershus går nå sammen om å etablere et nytt universitet i Oslo-regionen. Over hele landet foregår tilsvarende prosesser. Det skyldes neppe at mange kloke ledere hver for seg har fått den samme kloke ide.

Studentbølgen i 60-åra var det første tydelige tegn på massenes inntog i norsk høyere utdanning. I 1968 spredte studentopprøret seg fra San Francisco til Paris, Berlin og Oslo – slik februarrevolusjonen gnistret gjennom Europa 120 år tidligere. Så kom distriktshøyskolene, kvinnebevegelsen, den store høyskolefusjonen, Bologna, PISA, TIMSS, PIRLS og den såkalte kvalitetsreformen.

Kvalitetskontroll

Ordet kvalitet betyr kontroll: kvalitetskontroll. Byråkratiseringen er statens forsøk på å styre den livsnødvendige kunnskapsproduksjonen. Statens problem er at de bruker tradisjonelle kontrollsystemer for å styre produksjonsprosesser som krever innovasjon. Staten innfører en ny taylorisme – skreddersydd for høyere utdanning.

Derfor protesterer vi med rette. Vi skal være kreative på kommando. Svaret er ikke å gå tilbake til 1950, slik dannelsesutvalget antyder, men å lage alternativer som fungerer i 2020.

Da må statsapparatet og de lokale administrasjoner fornye sine egne arbeidsformer. Den reformen sitter langt inne. Det er lettere å lage regler for oss som jobber i førstelinja, ansikt til ansikt med elever og studenter, kunder og klienter.

Økonomisk mobilisering

Liknende tiltak og reformer ser vi over hele Europa. Parallelle prosesser tyder på felles drivkrefter. I 1848 var det industrisamfunnet som trykket på. Nå er det kunnskapssamfunnet. Kunnskap er den nye produksjonskraften, og Staten mobiliserer befolkningens kunnskapspotensial det remmer og tøy kan bære.

Drivkraften er ikke innsikt, men produksjon.

Signalene fra departementet tyder på at høyskolefusjonen har statens bevåkenhet. Oslo er stor nok til å bære en universitetsprosess, men kombiløsningen har noen strategiske fordeler:

• Høgskolen i Akershus blir ikke isolert fra universitetsprosessen
• Kombinasjonen kan håndtere et større antall studenter
• Kombinasjonen styrker universitets praktiske og næringsrettede profil
• Et regionalt universitet vil bidra til å integrere regionen
• Et regionalt universitet vil stå sterkere i det europeiske utdanningsmarkedet

Gjennomtenkt?

Anders Breilid mener (HiO-nytt 9.4.) at jeg ikke har tenkt godt nok gjennom forslaget om å velge innovasjon som bærebjelke. Jeg svarer ved å vise til et tjuetalls bloggposter om høyskoleprosessens praktiske og prinsippielle sider etter 1. januar 2010:

• SK 12/10: Forvaltning, fag og livsverden. Er forvaltning en profesjon?
• SK 11/10: Akademi og arbeidsliv. UH-debatt og EU-framtid
• SK 8/10: Mot i motvind. Utvid handlingsrommet!
• SK 6/10: Lønnsomme lektorer. La bachelorstudiet finansiere master og Phd.
• SK 5/10: Tre kompetanser. Forskning, utvikling, yrke …
• SK 4/10: FoU-basert undervisning. Begrepet løser seg opp når det konkretiseres
• P 60/10: Bustehuedebatt. Varierte meninger om det nye universitetet.
• P 58/10: Riktig himmelretning. Felles allmøte om universitetssatsing på Kjeller
• P 46/10: Løft blikket. Voksende forvaltningsmakt.
• P 42/10: Kunnskapsløpet. Lesefag er billigere enn laboratoriefag.
• P 39/10: Tre typer medarbeidere. Praktikere, akademikere og forvaltere
• P 38/10: Gummitapperne. Der oppkjøperne har monopol.
• P 36/10: Universitetsklemma. Tøffe tak på Sørlandet
• P 31/10: Oslo og Frascati. Her bestemmes begrepene
• P 30/10: Forskning uten penger. Universitetet i Agder sier fra.
• P 29/10: Universiteter og høyskoler. To alen av samme stykke?
• P 11/10: Praksisbasert undervisning. Når praktiske spørsmål krever svar.
• P 10/10: Statistikkens tiår. Mennesket spår, men tallene rår.
• P 9/10: Konkurransen i læringslivet. Utviklingsstrategier på kunnskapsmarkedet.

Noe av dette har jeg også forsøkt å formidle i kommentarer på HiO-veven og som innlegg (4) og diverse kommentarer på HiO-HiAks debattforum.

Det er fullt mulig jeg tar feil. Men det ligger i hvert fall noen timeverk bak.

I 2009 skrev jeg også flittig om dette – se under. Dessuten bygger jeg på en god del internasjonale rapporter og trendanalyser (se Big change. Learning and teaching in a digital world)

Ressurser

• Vil slå saman fire høgskular. NRK. 8. april 2010
• Innlegg på konferansen Dei Gode Døma 2010. Øystein Johannessen

HiO-HiAks debattforum

• Universitetsklemma. 15. februar 2010
• Et yrkesrettet universitet. 21. januar 2010
• Hva vil vi med høyskolen? III. 23. november 2009
• Mer fagpolitikk og mindre forvaltning. 8. november 2009

Plinius Søndag kveld 2009

• SK 51/09: Profesjonene presses. Industrialisert kunnskap a la Akademia
• SK 50/09: Nye klasser. Utdanningskapitalen bestemmer din sosiale posisjon
• SK 48/09: Forsøk eller forskning?. To modeller for kunnskapsproduksjon.
• SK 47/09: Praktikere, akademikere og forvaltere
• SK 46/09: Kunnskapsfabrikkene
• SK 45/09: Profesjonenes universitet
• SK 44/09: Fusjon og dannelse. To kunnskapsdebatter i i høyere utdanning.
• SK 43/09: Grav der du står. Et sterkt ønske om forpliktende samtaler.
• SK 42/09: Dannelse og utdanning etter Bologna. Viktig, men forvirret debatt.
• SK 41/09: Nytt profesjonsuniversitet. Med historisk argumentasjon.
• SK 40/09: Høyskolen og Habermas. Om praktikere og teoretikere.

Plinius forøvrig 2009

• P 186/09: Produktiv forskning. Kontrollsystemene skal sikre nytteverdien
• P 185/09: Publisert og praktisert. To former for kunnskap
• P 183/09: Enveiskjøring. Forskerne snakker med hverandre
• P 182/09: Når kompasset svikter. Full gass i feil retning.
• P 181/09: Kunnskapsledelse under lupen. Tora Aasland Haug engasjerer kloke hoder.
• P 175/09: Læringsøkonomi 101. Belønningssystemene styrer arbeidsinnsatsen
• P 174/09: Arbeidslivets universitet. Ingeniørstudenter jobber med prosjekt for Aker Solutions.
• P 172/09: En faglig motkultur. Sigurd Haga og mensendieckutdanningen,
• P 171/09: Jernkorsettet. Kunnskapsindikatorer i hytt og pine
• P 169/09: Frida forteller om FoU. FoU-produksjonen blir kartlagt – åpner for empirisk argumentasjon.
• P 168/09: Profesjonenes hus. En motpol til – eller en skygge av – Blindern
• P 167/09: Tellekantsystemet. Et jernkorsett for innovasjonssystemet.
• P 166/09: På vei mot universitet. På hvilken måte skiller profesjonsuniversitetet seg fra forskningsuniversitetet?
• P 164/09: Furor academicus. Haltende høyskoledebatt
• P 159/09: Don Quijote og Sancho Panza. HiO-kolleger trekker fram prinsippene
• P 158/09: Fusjon uten FoU. Åmås er både for og mot
• P 157/09: Fromme ønsker om formidling. Viljen er god, men makten mangler
• P 156/09: Profesjonsuniversitetet som praksis. Parallelle samtaleløp gir større klarhet
• P 153/09: Nytt profesjonsuniversitet. Heftig debatt om HiO og HiAk.
• P 149/09: Undervisning, veiledning og forskning. En kommentar til Åmås om dannelse.
• P 148/09: Sikker i sin sak. Janne Haaland Matlary presenterer dannelsens egentlige vesen.
• P 147/09: Studenter som forskere. Fornuftig studentinnlegg om dannelse
• P 146/09: Bibliotekfag og praktisk kunnskap. Gode råd på veien til profesjonsuniversitetet.
• P 144/09: Blandet drops. Dannelsesutvalget har laget en antologi
• P 143/09: Uro i høyere luftlag. Dannelsesutvalget inviterer til debatt.

VEDLEGG

Akademisk forståelse av kunnskap

Kjære Knut

Takk for hyggelig svar. Ad (1). HiO og HiAk står overfor praktiske valg – som har dype konsekvenser. Da tror jeg vi må spisse begrepene for å gjøre de valgene synlige.

Universitets- og høgskolerådet definerer i praksis akademisk kunnskap som «tekster publisert i fagfellevurderte tidsskrifer og monografier med vitenskapelig redaksjon». Det er dette tellekantsystemet måler. Hvis en framragende lærer (gjerne med hovedfag eller doktograd) klarer å løfte kull etter kull av elever langt over normen – besitter hun sikkert både faglige kunnskaper og utøvende pedagogiske ferdigheter – men våre telleapparater regner ikke dette som akademisk produksjon.

Ad (2). I praksis prøver HiO å få til «forskningsbasert undervisning» ved å ansette folk med doktorgrad. Hvilke systematiske erfaringer har vi gjort?

Ad (3) I FoU-sammenheng benytter vi fagfellebegrepet om andre forskere – ikke om de «vanlige» fagfellene: lærere, sykepleiere, revisorer osv. Jeg forkaster overhodet ikke fagfellevurdering som sådan – bare troen på forskersamfunnet som eneste faglige autoritet.

Jeg tror – som Bourdieu og Habermas – at den åpne og tvangsfrie debatten mellom fagfeller er den beste sosiale institusjonen vi har for å øke vår kunnskap på mange områder. Men denne mekanismen kan byråkratiseres – som i tellekantsystemet, og forvrenges – som i deler av universitetspedagogikken. (Sosialpedagogene brøt ut).  Min viktigste anke er imidlertid at forskerens ansvar stopper ved publisering, mens praktikeren – av typen Helga Eng og Thomas Edison – står på til problemet er løst.

Forsøkene på å innføre medisinens evidens-baserte kunnskapsformer i profesjonsfag som læreryrket, sykepleie og sosialt arbeid skaper mye uro. Mamng lærere synes ikke denne typen fagfellevurdering – eller fagtunge systemer som PISA og TIMSS – er det gjeveste som finnes. De har andre oppfatninger av faglighet.

Her må vi i hvert fall gå inn i en faglig debatt.

Et yrkesrettet universitet. 21. januar 2010