SK 14/10: KORG i praksis

Kunnskapsorganisering er et av de sentrale fagene i bibliotekstudiet.

Derfor passer det bra at mine kolleger på avdeling JBI tar opp spørsmålet om fordelingen av fag på fakulteter – se kommentaren etter allmøtet om faglig organisering. En fakultetsinndeling er jo en måte å gruppere kunnskap på.

Fakultetene ved de gamle universitetene har en historie som går tilbake til middelalderen. De eldste universitetene var profesjonsuniversiteter, med teologi, juss og medisin som de sentrale fakultetene. De utdannet ikke forskere, men prester, jurister og leger.

Profesjon og disiplin

Dagens breddeuniversiteter kombinerer profesjons- og disiplinfag. Inndelingen i realfag (mat-nat), samfunnsfag og humaniora (hist-phil) er en arv fra 1800-tallet. Når HiO skal bli et universitet, blir vi tvunget til å vurdere vår framtidige fakultetsstruktur.  Det gjelder enten vi lager universitet sammen med Akershus eller på egen hånd.

Skal fakultetene og instituttene bygges rundt profesjoner – slik vi stort sett har det i dag – eller skal vi legge de tradisjonelle disipliner til grunn? Kombinasjonsløsninger er også mulige. Men dersom vi skal diskutere dette på prinsippielt grunnlag, tror jeg vi må sette disiplin og profesjon opp mot hverandre.

Selv er jeg utdannet statistiker – og underviser i bibliotekfag. Det nye «Vika-universitetet» kunne godt ha et institutt for matematikk, statistikk – og kanskje informatikk – innenfor et Matematisk-naturvitenskapelig fakultet. Det finnes jo en god del HiO-ansatte med matematisk bakgrunn.

Sosiologene, statsviterne, økonomene og antropologene kunne organisere et Samfunnsvitenskapelig fakultet, mens språk- og litteraturvitere, historikere og filosofer samlet seg på et nytt Humanistisk fakultet. Ingen har foreslått dette foreløpig, men da ville vi virkelig tatt den europeiske universitetstradisjonen på alvor.

Blandingsmodeller

De fire forslagene som er lagt fram, er alle blandingsmodeller med sterkt innslag av profesjonsstruktur. Avdeling JBI er trygt plassert i fakultetet for samfunnsfag i samtlige. Det tror jeg er et godt valg.

Alternativ B, som består av fire fakulteter, kalles tradisjonell. Men den indre strukturen i Alternativ B består av institutter for

• journalistutdanning
• bibliotekutdanning
• økonomi og ledelse
• barnevern, sosionomutdanning og velferdsfag

Instituttene har ansvar for profesjonsutdanninger, ikke for disipliner. Det foreslåtte samfunnsfakultet bruker en serie samfunnsnære profesjoner som sitt kunnskapsorganisatoriske prinsipp. Og det gjelder alle de fire modellene. Ingen følger universitetenes klassiske inndeling.

Hvor er fagfellene?

Det finnes selvsagt en spenning mellom disiplinorientert og profesjonsorientert forståelse. Når høyskolene investerer mer i forskning, må forskerne velge sitt publikum. Skriver de for sine disiplinbaserte eller for sine profesjonsbaserte fagfeller?  Det betyr ofte å velge mellom forskere, på den ene siden, og profesjonsutøvere på den andre.

Tellekantsystemet er disiplinbasert. Det definerer våre forskende og ikke våre utøvende kolleger som våre egentlige fagfeller. Det statlige belønningssystemet er orientert mot akademisk forskning og ikke mot praktisk innovasjon.

Denne spenningen må høyskolene leve med en god stund framover. Forskningsbyråkratene har stor tro på sine nye systemer. Men Staten insisterer samtidig på at UH-sektoren skal fremme innovasjon og entreprenørskap, relevans for yrkeslivet og regionalt samarbeid. Høyskolene i Oslo og Akershus representerer de tyngste profesjonsfaglige miljøene i Norge. Jeg tror derfor vi har mye å hente ved å vektlegge det som skiller oss fra Blindern: nemlig evnen og viljen til å bruke vår kunnskap ute i samfunnet.

Ressurser

• P 76/10: Samling rundt fjorden. Høgskolene i Buskerud, Vestfold og Østfold diskuterer framtida.
• P 74/10: Høyskoledebatt. Et historisk perspektiv.
  
  • Med mange lenker til tidligere bloggposter …
    

VEDLEGG

Mer enn fakultetenes antall og områder er det god organisering av de store profesjonsutdanningsområdene og avvikling av tidligere ordninger med organisatoriske skiller mellom lavere grad og master- og etter hvert kanskje også doktorgradsoppgaver, som vil bli en nøkkelutfordring for å få et universitetsprosjekt med nye spennende muligheter for studenter på alle nivåer og for alt faglig og vitenskapelig personale.

Her er kanskje en universitetsmodell i mer amerikansk tradisjon med profesjonsutdanningsområder som avdelinger eller storinstitutt under brede fakulteter mer aktuell enn dagens norske disiplinpregede universitetsvarianter.

Harald Jarning. Kommentar til samme allmøte.