SK 15/10: Men hokken ska´n godblonke tel

Utredningsarbeidet rundt HiO og HiAk pågår for fullt.

Det betyr en flom av sakspapirer – som det er umulig for vanlige ansatte ved høyskolene å lese og bearbeide. Det store apparatet er sikkert nødvendig. Men hva er det vi skal ta stilling til?

Fusjon og universitetssatsing er komplekse prosesser. De kan beskrives fra ulike vinkler og diskuteres i ulike diskurser. Spørsmål og svar er som vanlig dypt innfiltret i hverandre. Derfor er det ikke sikkert partene kan enes om hvordan spørsmålene skal stilles.

Men en viss klargjøring bør være mulig. Jeg gjør et forsøk.

En personlig oppsummering

Hovedproblemet er ikke Akershus, men

• forholdet mellom administrative og faglige logikker
• forholdet mellom utdanning, forskning og innovasjon

Jeg kunne også sagt

• spenningen mellom systemverden og livsverden
• spenningen mellom praktisk og teoretisk kunnskap

Jeg håper på inkluderende fagmiljøer – av studenter, lærere, forskere og praktikere – med en administrasjon som går i dialog med fagstaben. Jeg støtter visjonen om et profesjonsuniversitet – så sant det bygger på praksisfeltets premisser. Jeg ser to hovedgrunner til å gå inn for sammenslåing:

• det vil styrke den praktiske forankringen som er HiOs fortrinn framfor Blindern
• det vil gi oss et universitetet med større utadrettet kraft: politisk, økonomisk og profersjonsfaglig

Begrunnelsen følger.

Hva er spørsmålet?

Det første problemet høyskolen står overfor, er ikke å finne det riktige svaret, men å formulere det riktige spørsmålet.

Hva er alternativene? Før vi kan velge med overlegg, må alternativene ha en valgbar form.

Hva er hovedargumentene, for og mot, på begge sider? Hvilke fakta og forutsetninger er det enighet om? Hvor er uenigheten størst?

Alder og størrelse

HiO er fem ganger større enn HiAk, målt i antall studenter (helårsekvivalenter). Forskjellene er så store at begrepet fusjon er litt misvisende. Det er heller slik at HiAk slutter seg til HiO, selv om de to er formelt likestilte.

I det nye universitetet vil stab og studenter fra Bislett ha omtrent åtti prosent av stemmene, mens Kjeller har tjue prosent. Faren for rivalisering mellom jevnsterke grupper er derfor begrenset.

Et annet viktig moment har knapt vært nevnt hittil: studentene i Akershus er langt eldre enn studentene i Oslo.

• Avdeling for ingeniørutdanning rekrutterer hovedsaklig unge studenter. Det samme gjør avdelingen for produktdesign.
• De øvrige HiO-avdelingene har fra seksti til åtti prosent i aldersgruppen opp til tredve år.
• På HiAk har utdanningene knyttet til helse, ernæring, ledelse og atferdsvitenskap eldre studenter enn noen av HiOs avdelinger.
• Halvparten er over tredve år, mens hele nitti prosent av de som tar lærerutdanning i yrkesfag, er over tredve år gamle.

Rekrutteringsprofilene er altså svært forskjellige. Om dette er en ulempe eller en fordel, kan diskuteres. Men tallene er i hvert fall tydelige.

Gamlekara

I august i fjor uttalte gamlerektorene seg samlet for fusjon. Deres perspektiv er tydelig forankret i  de regionale, de politiske og de strategiske sider av prosessen.

1. Vi må se dette i et langsiktig perspektiv. Vi vil ikke få øyeblikkelig glede av en fusjon. Det vil kreve en del arbeid de første årene, men fordelene vil komme.
2. Oslo og Akershus utgjør et felles arbeidsmarked, på samme måte som det utgjør et felles rekrutteringsmarked for studenter for de to høgskolene, sier Stjernø.
3. En fusjon vil gi HiO en sterkere rolle i forhold til hele dette arbeidsmarkedet.
   
4. Det vil også styrke den politiske slagkraft. For meg som rektor [Steinar Stjernø] var det et savn å bare ha legitim adgang til Oslorepresentantene i Stortinget og særlig i Stortingskomiteen, som er det viktigste kontaktpunkt når det gjelder å påvirke
5. HiAk kan være med på å styrke universitetsambisjonene der fire [nye] doktorgrader og en stabil produksjon er det overordnede kriteriet.
6. En samling vil skape et større faglig og økonomisk grunnlag for doktorgradene, særlig for avdelingene SU og LUI.
7. Det er viktig med et stort og tungt hovedbøle i Pilestredet. Dette kan gjerne utvikles videre.
   
8. I tillegg vil den sammenslåtte høgskolen ha en campus på Kjeller og forhåpentligvis en i vestdelen av Akershus etterhvert.
9. Gjennom fusjonen kan HiO være med å gjenerobre vest-Akershus.
   
10. Tar ikke vi dette området, er det mange andre som vi ha tak i de potensielle brukergruppene i dette området.

Mye av dette er jeg enig i. Men det virker som om Per og Steinar tar universitetssatsingen som gitt – og konsentrerer seg om det mer omstridte fusjonsprosjektet.

For meg er universitetsprosjektet viktigere enn fusjonen. Overgangen fra høyskole til universitet vil (bør) innebære dype forandringer – helt uavhengig av forholdet til Akershus. Skal begrepet nytt og alternativt ha mening, må det myntes ut i en ny og alternativ praksis.

Doktorgradene

De planlagte doktorgradsprogrammene – og den tilhørende kunnskapsforståelsen – viser dette.  HiOs styringsdokumenter kan tolkes i ulike retninger. I forskningsstrategien 08-11 finner for eksempel begreper som

• domenespesifikk kunnskap
• erfaringsbasert kunnskap
• førstepersonerfaringer
• læring som sosialisering

De peker i retning av konkret og og praksisrettet utvikling innenfor lokale kontekster. Samtidig kan vi lese om

• kumulativ kunnskapsbygging
• teoretisk posisjonering
• originalitet
• metodisk kvalitet

Slike begreper favoriserer en mer distansert og forskerrettet forskning.

Praxis eller Akademia?

Jeg sier ikke at det ene er bra og det andre dårlig. Valget står ikke mellom godt og dårlig, men mellom ulike former for godhet.

og je, je er gla i dem båe, sier Skjæraasen – Men hokken ska´n godblonke tel?

Jeg husket feil da jeg sa Prøysen – men fikk hjelp fra Haugar Nordli.

Høyskolens strategidokument velger ikke mellom en praksisnær og en mer akademisk forståelse av kunnskapsproduksjon. Da vil kampen stå og avgjørelsene komme når ressursene fordeles. Våre faktiske prioriteringer kommer til syne gjennom en serie av konkrete beslutninger (Mintzbergs consistency in behaviour).

Tautrekkingen mellom praksis og profesjonsutvikling, på den ene siden, og akademisk forskning, på den andre, utløses av universitetsdrømmen – ikke av fusjonen. Strategien for utvikling og – ikke minst – finansiering av doktorgradsprogrammene blir viktig både med og uten Akershus. Økonomien har vi bare så vidt begynt å snakke om.

Gjøkunger?

Kravet om fire doktorgrader for å bli et universitet er selvsagt ikke en del av universitetets begrep, men et politisk vedtak. Det kunne – som sølibatet – godt vært annerledes. Hadde Stjernø fått aksept for en minimumsterskel på en doktorgrad, kunne HiO vært et universitet allerede.

I dag har vi et ph.d.-program i Profesjonsstudier. Et program i Sosialt arbeid og sosialpolitikk sendte søknad til NOKUT i september 2009 og regner med svar i oktober/november 2010. Deretter går søknaden til departementet.

Jeg skulle gjerne vite mer om hvor langt vi har kommet med Helse og sosial deltakelse; Bibliotek- og informasjonsvitenskap og Utdanningsvitenskap. HiAk håper på godkjenning for et ph.d.-program i Atferdsvitenskap [ble godkjent av NOKUT senere på våren 2010].

Doktorgradsprogrammer er dyre og må i hovedsak finansieres ved overføringer fra bachelorinntektene. Dette er, som Ragnar Audunson sier, BIs finansieringsmodell – og den er slett ikke ukjent på Blindern.

I denne sammenhengen virker punktene 5 og 6 i argumentlisten fornuftige. En fusjon vil – med hensyn til doktorgrader – bringe inn ett nytt program og en tilsvarende mengde studenter: våren 2010 hadde HiAk 2.200 og HiO 11.000 registrerte helårsekvivalenter på studentsiden.

Fem Fire nødvendige programmer

Vi er nødt til å stable fire programmer på beina. Slike programmer har selvsagt sin egen dynamikk. Når de først er etablert, vil de ønske å vokse, med flere stillinger, flere kandidater og flere prosjekter. Da vil de konkurrerere med andre oppgaver ved høyskolene.

Dette er ikke et nullsumsspill. Doktorgradsmiljøer vil også gi inntekter. Men det kan også andre typer tiltak på høyt faglig nivå bidra med. Høyskolenes bidrag til læring i arbeidslivet og andre oppdrag for eksterne aktører vil ofte kreve andre typer kompetanse enn den klassiske forskningskompetanse.  Alternativet er å gi doktorgradene selv en mer praktisk-profesjonell karakter (professional doctorates).

Men vi bør uansett se på hvordan inntekter og utgifter vil bevege seg internt i den nye institusjonen ut fra ulike modeller. Noen forsøksvise kryssløpsanalyser ville klargjøre hva slags økonomiske valg vi står overfor. Denne typen analyser er omtrent totalt fraværende i utredningsarbeid til nå. For å ta et eksempel:

• dersom HiAk skal gi SU og LUI et større faglig grunnlag for sine ph.d.-programmer – betyr det at atferdsvitenskapen ved HiAk må finansiere seg selv?

Regionalpolitikk

Akershus er et høyst aparte fylke. Regionalt sett er Oslo og Akershus en naturlig enhet. Den store fylkesreformen kollapset – men kreftene bak fortsetter å virke.

Da de nye høyskolene ble etablert for femten år siden, sa Akershus fylkeskommune nei til en felles høyskole. Nå tipper jeg at politikerne angrer. De tenkte for kort og for smått. Akershus har like mange innbyggere som Oslo – men HiAk har bare en femtedel av HiOs studenttall. Asker og Bærum sov i timen – og mistet både BI, Blaker og Stabekk på noen få år. Derfor tror jeg Akershuspolitikerne kan mobiliseres for fusjon og nytt universitet.

Trusselen om konkurranse fra andre liebhabere – at mange andre vil ha tak i de potensielle brukergruppene – er jeg mer skeptisk til. Østfold skotter over fjorden. Innlandsuniversitetet strever med sitt. Hvor holder frierne til?

Men jeg hører gjerne på mer konkrete argumenter.

Tidsperspektivet

Når det gjelder hvor raskt et universitet kan realiseres, er Ragnar Audunson og Per Lillengen uenige.

• Per snakker om 2017/18.
• Ragnar er ikke like presis, men antyder vel 2012/13.

Er det mulig å få et mer begrunnet estimat på bordet?

• I det korte tidsperspektivet kan fusjon kanskje forsinke universitetsstatus med et par år.
• I det lange perspektivet er det heller omvendt, vil jeg tro.

Men hva som skjer avhenger mye av prosessstyringen. God endringsledelse og klargjørende diskusjoner kan redusere prosesskostandene. Firkantet styring og uklar argumentasjon øker dem.

Indre og ytre forhold

De som er for og de som er mot fusjon, er langt på enige i hvilke momenter som er relevante. Derimot er de svært uenige om hvor stor vekt vi skal legge på de ulike momentene.

Tilhengerne konsentrerer seg om langsiktige virkninger og ytre betingelser. Motstanderne vektlegger indre faglige forhold og kortsiktige konsekvenser.

Motstanderne mener også at HiOs ledelse har skiftet posisjon i løpet av debatten. Faglige grunner for sammenslåing er erstattet av regionale og politiske  argumenter.

Denne observasjonen tror jeg er korrekt. De tunge argumentene for fusjon ligger utenfor HiO – i regionen, i det politiske miljøet, i kunnskapsmarkedet, i Europa.

• Høgskolen i Akershus er såpass liten, og så pass ulik HiO, at den ikke betyr noe vesentlig for HiO på kort sikt.
• Universitetssatsingen kan gjennomføres uavhengig av Akershus.
• HiAk kan bistå litt – eller bremse litt – på veien, avhengig av omstendighetene.

Omverdensanalyse

Men hva slags universitet i hvilken verden?

Blikket ut og blikket utenfra er viktig. Det er lett å neglisjere omverdensanalysen. Når de nære ting presser på, må de fjerne vike.

Jeg hadde som oppdrag å lage framtidsscenarier for HiO –  prosjektet het faktisk HiO 2010 – for noen år siden. Da ble jeg slått av den lave interessen for å undersøke hvordan HiOs omverden forandret seg.

Nå banker den tungt på døra.

Jeg deler frustrasjonen over hurtige og haltende prosesser.  Utredningsapparatet suger kraft fra både ledelse og grasrot.

Gamle universiteter kan trekke veksler på gamle lojaliteter. Høyskolene er nyfusjonerte. Identitetene til de faglige ansatte ligger fortsatt i profesjonene og deres utdanninger. Jeg er rimelig trygg på at fusjonen blir realisert. Men det betyr en del om den hamres eller lirkes på plass.

Debatten har beveget seg noen hakk i riktig retning fra august i fjor til april i år. Da tenker jeg på graden av lydhørhet. Underskriftskampanjen ga grasrota større tyngde. Ytringsfrihetsdebatten hjalp også.

Utadrettet

Utredningsgruppen for etterutdanning og oppdrag har ikke rapportert ennå. Den skal komme med forslag til:

• ulike finansieringsmuligheter
• senter for læring i arbeidslivet
• nye måter å samhandle med omgivelsene på
• markedsføring, profilering og merkevarebygging knyttet til FoU og utdanning
• utvikling av virkemidler som stimulerer tilsatte til å bidra i oppdragsvirksomhet
• en insentivstruktur og en utviklingsplan for stimulering av oppdragsvirksomheten i organisasjonen
• strategi for og organisering av oppdrag knyttet til FoU og utdanning som en integrert del av faglig og administrativ virksomhet
• pedagogisk profil på oppdragsvirksomheten knyttet til utdanning og bruk av nye digitale læringsformer tilpasset voksne (yrkesutøvere)
• samhandling med etablerte enheter/organisasjoner som kan yte tjenester innen kommersialisering og teknologioverføring til institusjonene (TTO-er)
• markeds- og interessentanalyse, herunder forholdet til konkurrenter: nye oppdrag innen fagområder hvor høgskolene i dag har fagkompetanse, men ikke tradisjon for å levere oppdrag

Jeg har forandret punktenes rekkefølge, men ikke innholdet …

Det vi sier og gjør på dette utadrettede området  vil langt på vei bestemme hva slags praksisforankring den nye institusjonen får. Hvor mye av vår tid og energi vil vi satse på faglig utvikling av praksisfeltene som omgir høyskolene – og hvor mye vil vi legge inn i produksjonen av publiseringspoeng?

Her finnes det åpenbart ulike grupperinger med ulike interesser på HiO – og sikkert også på HiAk.

Kunstige grenser

Gruppen vil ta for seg tre ulike typer virksomhet

• Utdanningsvirksomhet, herunder grunnutdanninger, videreutdanninger og etterutdanning på bestilling fra offentlige eller private virksomheter
• Oppdragsfinansiert FoU
• Kommersialisering av FoU-arbeider, i samarbeid med eksterne aktører

Utredningsgruppen forstår riktignok ”etterutdanning og oppdragsvirksomhet” som all virksomhet som helt ut er finansiert av en ekstern oppdragsgiver (strategiutkast_eov_050310.pdf). Studier og kurs med studieavgift (”betalingsstudier”), faller utenfor. Det samme gjelder bidragsfinansiert FoU.

Dette skarpe skillet virker kunstig på meg. Hva som er helt ut finansiert avhenger ofte av hva slags beregningsmodell man bruker.

• Skal ansattes FoU-tid betales av oppdragsgiver selv om oppdraget bygges rundt et av våre egne FoU-prosjekter?
• Skal masterstudenter lønnes for å gjennomføre obligatoriske oppgaver – innenfor et oppdragsprosjekt?
• Settes overhead til 15, 40 eller 100%?
• Skal HiO ha noen inntjening på toppen av dette – slik alle private aktører kalkulerer inn?

Dagens oppdrag

Men hvordan ligger vi an i dag? HiO hadde sikkert mange utadrettede tiltak og prosjekter i samarbeid med eksterne aktører i 2009.

• Hvor mange av dem tilfredstilte kravene til helfinansiering?
• Hvilke?
• Hvordan fikk de det til?

De prosjektene jeg selv har vært med på gjennom årene, har nesten aldri vært helfinansierte. Dessverre. Som oftest har det dreid seg om speiselag.

Vi ønsker oss selvsagt mange fullfinansierte oppdrag. Men dersom gruppen på forhånd utelukker spleiselagene, tror jeg omsetningen blir moderat de første årene. Og hvordan skal vi i det hele tatt komme inn på markedet, uten å satse litt ekstra i starten – slik ferske entreprenører oppfordres til?

Det kan se ut til at forskningssatsingen, på den ene siden, og oppdragssatsingen, på den andre, drøftes innenfor helt ulike diskurser. Forskningens økonomiske side – det vil si tidsbruk og tilhørende opportunity costs – berøres knapt. Det faglige arbeidet foregår isolert fra markedet. Oppdragene, derimot, defineres ved sin økonomiske og ikke ved sin faglige side.

Hvis oppdragsinntektene i tillegg skal finansiere forskningsutgiftene, vil jeg gjerne se noen estimater før jeg tør ta stilling til noe som helst.

Profesjonsuniversitetet

Spenningene mellom akademisk forskning og praktisk innovasjon oppheves ikke ved å bruke ordet profesjonsuniversitet. På det generelle plan er det lett å si at vi må ha mere fagfellevurdert forskning nettopp for å styrke profesjonene. Men nye undervisningsformer, faglig innovasjon og entreprenørskap styrker også profesjonene. Spørsmålet dreier seg ikke om godt mot dårlig, men om balansen mellom ulike typer satsinger.

Forskning er dyrt. Forskningspublisering kan måles, og publiseringspoeng gir inntekter. Men de timeverkene som skal til for å produsere en gjennomsnitts fagartikkel koster minst fem ganger så mye som det staten betaler oss for å publisere i godkjente kanaler.

Formidling er også dyrt. Da tenker jeg ikke på kronikker, artikler og foredrag for profesjonsutøverne. Har man først stoffet inne, krever slike aktiviteter et dagsverk eller to. Jeg betrakter ikke den nye kunnskapen som formidlet før den er prøvd ut – og helst tatt inn – i praksisfeltet.

Å få til praktisk endring innebærer som oftest et langt og tungt arbeid i det trege handlingsfeltet. Her dreier det seg ikke om time-, men om månedsverk. Siden vi ikke kan måle endringsbidraget på samme måte som vi kan måle publisering, er det lettere å sette opp forsknings- enn forandringsmål. De som benytter publiseringspoeng som argument – uten å ta ansvar for faglig endring – emigrerer fra Profesjon til Akademia.

Begge land har sin sjarm. Men de representerer ulike kulturer og ulike forståelser av fagpersonalets ansvar og forpliktelser.

Ressurser

• HiAk vil søke om rett til tildeling av doktorgrad
  • Doktorgradsløpet er tenkt som en «Collaborative International PhD» i samarbeid med University of North Texas (USA) og University of Sao Paolo (Brasil).
• Helge Høivik. Produksjonsmåten. Debattforum 13. mars 2010.
• The Long-Haul Degree. New York Times, 8.4.2010

Plinius

• P 78/10: Samtaleknappen. Digital offentlighet ved HiO
• P 76/10: Samling rundt fjorden. Høgskolene i Buskerud, Vestfold og Østfold diskuterer framtida.
• SK 14/10: KORG i praksis. Hvem skal leke sammen i det nye universitetet?

VEDLEGG

• Se også Bakgrunn til SK 15/10. Sitater og statistikk

Pattern

If strategies can be intended (whether as general plans or specific ploys), they can also be realised. In other words, defining strategy as plan is not sufficient; we also need a definition that encompasses the resulting behaviour: Strategy is a pattern – specifically, a pattern in a stream of actions. Strategy is consistency in behaviour, whether or not intended. The definitions of strategy as plan and pattern can be quite independent of one another: plans may go unrealised, while patterns may appear without preconception.

Plans are intended strategy, whereas patterns are realised strategy; from this we can distinguish deliberate strategies, where intentions that existed previously were realised, and emergent strategies where patterns developed in the absence of intentions, or despite them.

Kilde

Plinius

Et profesjonsuniversitet som mener noe med dette navnet må utvikle sin egen forståelse av institusjonens hensikt, målsetting og utviklingsstrategier.

Det betyr – tenker Plinius – å ta utgangspunkt i praksisfeltets behov for kunnskaper, ferdigheter og utviklingstiltak i kunnskapsøkonomiens første fase. Da må vi først og fremst droppe forestillingen om at antall publiseringspoeng er en passende målestokk for faglig produksjon innenfor høyskolens viktigste fagområder. Hovedproblemet skyldes forskjellen mellom kunnskapsproduksjonen i teorifag og i praksisfag.

I teorifokuserte fag – som biologi, sosialøkonomi og kunsthistorie – er forskerens arbeid avsluttet når fagartikkelen eller monografien er publisert. Ved søknader om tilsetting eller opprykk leverer du inn dine publikasjoner. Ingen stiller krav til at resultatene har blitt brukt i det praktiske liv. Anvendelse er ikke et relevant kriterium. Den publiserte kunnskapen betraktes som et gode i seg selv.

I profesjonsfagene er ikke dette tilstrekkelig. Her er målsettingen at kunnskapen blir tatt i bruk. Sykepleieforskningen må føre til mer helse. Pedagogisk forskning må føre til mer læring. De akademiske miljøene kan nøye seg med publisert kunnskap. Profesjonsfagene må ha praktisert kunnskap som målsetting.

Kilde

Å utvikle seg mot et universitet er først og fremst en faglig prosess – en svært krevende sådan.Nye doktorgradsprogram må utvikles,krafttak må tas for å øke forskningsaktiviteten og forskningskvaliteten ved alle høgskolens enheter, fagansatte må gis mulighet og ressurser til videre utvikling opp mot professornivå, faglig infrastruktur, f.eks. bibliotektjenester, må bygges opp til det nivået som kreves på et universitet Å bygge den faglige plattformen som realiseringen av universitetsmålet krever, forutsetter at vi – ledelse og ansatte – har fullt fokus på den oppgaven i de nærmeste årene.Å fusjonere to høgskoler er først og fremst en organisatorisk prosess – en svært krevende sådan. Å bygge denne nye organisasjonen, krever at vi – ledelse og ansatte,- har fullt fokus på den oppgaven de nærmeste 2-4 årene.Fordi begge oppgavene er så krevende og fordi begge vil kreve fullt fokus om vi skal klare å løse dem på en forsvarlig måte, er vi nødt til å velge hvor vi skal begynne – hvilken av dem som skal komme først. For meg er det ikke tvil om at det må være målet om profesjonsuniversitet.