Plinius

søndag, mai 9, 2010

SK 17/10: Habermas i biter

Filed under: 1bib — plinius @ 8:59 am

Bibliotekarer er vant til å gjøre seg kjent med bøker uten å lese dem .

De kan jo ikke bruke ti timer på hver bok de klassifiserer. Men hva vil det si å lese?

Habermas er en sentral forfatter i 1bib-programmet. Her spør jeg hva jeg kan lære om Habermas ved å undersøke hvordan Habermas-Handbuch (2009) er bygd opp? Det er kanskje ikke lesing i bestemors forstand, men det er likevel et systematisk arbeid med teksten.

Eller dens byggeklosser.

Bokas struktur

Boka består av fire hoveddeler:

  • en kort intellektuell biografi
  • en gjennomgang av tjuefem kontekster – eller faglige samtaler – som Habermas deltar i eller forholder seg til
  • en presentasjon av sytten sentrale Habermas-tekster
  • en gjennomgang av trettitre sentrale begreper

Boka har dessuten et vedlegg med

  • en tidslinje – fra Habermas ble født (18. juni 1929) til Philosophische Texte – det nyeste bokverket, som kom i 2009
  • en kort Habermas-bibliografi
  • et lite utvalg fra litteraturen om Habermas
  • en liste over de femtifem forfatterene som har bidratt til håndboka
  • et register over personer som er sitert eller henvist til

Tyskland og USA

Trettifem av de femtifem arbeider i Tyskland. Seksten er knyttet til amerikanske institusjoner. Fire arbeider i andre land:

  • René Gabriëls, Dozent am Institut für Philosophie an der Universität Maastrict (Nederland),
  • Helge Høibraaten, Henrik-Steffens Professor am Nordeuropa-Institut, Humboldt-Universität zu berlinn und an der Norwegischen Technisch-naturwissenschaftlichen Universität Trondheim (Norge)
  • Marcelo Neves, Professor für Staatstheorie an der Universität São Paulo (Brasil)
  • Ali M. Rizvi, Lecturer for Critical and Creative Thinking an der University of Brunei Darussalam (Brunei)

Jeg merker meg at ingen arbeider i Frankrike eller Storbritannia. Kan det henge sammen med at selve statsformen er mer diskutert i Tyskland og USA?

Briter og franskmenn kan diskutere valgordninger, men statens legitimitet og oppgaver er ikke grunnleggende omstridt.

Hvem snakker med hvem?

Personregisteret viser – kan vi si – hvem Habermas og hans kommentatorer snakker med. Hele registeret omfatter nesten 350 navn. Jeg har laget en liste over personer med minst ti oppføringer:

De fem første

  • Marx – 61
  • Kant – 56
  • Hegel – 38
  • Adorno – 35
  • Weber – 31

Habermas studerte sosiologi under Adorno – og etterfulgte ham som intellektuell lederskikkelse (Frankfurterskolen, kritisk teori). De øvrige fire er historiske nøkkelfigurer i tysk filosofi og samfunnsteori.

Mellom tjue og tredve

  • Heidegger – 29
  • Luhmann – 29
  • Foucault – 28
  • Derrida – 26
  • Brunkhorst – 22
  • Horkheimer – 21

Brunkhorst er en av bokas tre redaktører. Heidegger (1889-1976) var den dominerende skikkelsen i tysk filosofi i forrige århundre. Horkheimer (og Marcuse) var, etter Adorno, de fremste representantene for Frankfurterskolen. Systemteoretikeren Luhmann (1927-98) er vel den fremste tyske konkurrenten til Habermas når det gjelder å tolke det senmoderne samfunn. De er uenige, men slett ikke fiender. Habermas har lært mye systemteori av Luhmann.

Både Luhmann, Derrida (1930-2004) og Foucault (1926-84) var samtidige av Habermas. Franskmennene Derrida (dekonstruksjon) og Foucault (diskurs- og maktanalyse) står fortsatt sentralt i europeisk og amerikansk debatt. Foucault var verdens mest siterte forfatter i 2007. Deretter kom Bourdieu og Derrida som nummer to og tre. Habermas var nr. sju.

Med bare tre innførsler – like mange som Sartre (1905-80) – havner Bourdieu (1930-2002) langt ned på lista. Det forteller noe viktig om Habermas. Han har dyp innsikt i handlings- og praksisteori – men et langt mer distansert forhold til den konkrete sosiale praksis.

Habermas er opptatt av de samme problemene som Bourdieu. Deres politiske forankring er den samme. Begge er radikale demokrater med en skarp brodd mot eliter og maktsjikt av alle slag. Men Bourdieu valgte å gå langt dypere inn i den empiriske samfunnsforskningen og de sosiale kampene enn Habermas har gjort. Derfor blir Bourdieu mindre sentral for de diskusjonene Habermas fører.

Bourdieu og Habermas supplerer hverandre – fordi de utvikler sine forståelser gjennom ulike praksiser. En forståelse av forholdet mellom teori og praksis blir bærekraftig ved å praktiseres.

Mellom ti og nitten

  • Marcuse – 18
  • Kohlberg – 17
  • Apel – 16
  • Rawls – 16
  • Rorty – 16
  • Schelling – 16
  • Parsons – 15
  • Arendt – 14
  • Schmitt – 13
  • Nietszche – 13
  • Freud -11
  • Peirce – 11
  • Piaget – 11
  • Austin – 11
  • Honneth – 10
  • Lukacs – 10

Her blandes likt og ulikt.

  • Habermas skrev sin doktoravhandling (dissertas) om Schelling (1775-1854) (Borgerlig offentlighet var hans Habilitationsschrift)
  • Habermas bygde sine teorier om sosialisering på utviklingspsykologene Piaget (1896-1980, fransk, ) og Kohlberg (1927-87, amerikansk).
  • Han har etter hvert fått et nært forhold til USA og amerikansk filosofi og samfunnsforskning: Peirce, Rawls, Rorty (filosofer) og Parsons (sosiolog).
  • Habermas har også studert og benyttet britisk språkfilosofi  (Austin)
  • Herbert Marcuse (1898-1979) ble boende i USA og betød mye for det nye venstre på sekstitallet.
  • Den tyske filosofen Karl-Otto Apel (1922-) deler mange av interessene til Habermas.
  • Axel Honneth (1949-) leder Institutt for sosialforskning og er professor i sosialfilosofi på Goethe-Universitetet i Frankfurt etter Jürgen Habermas.
  • Den radikalt konservative stats- og rettsfilosofen Carl Schmitt (1888-1985) har hatt stor innflytelse i Tyskland. Habermas er dypt uenig i Schmitts vektlegging av makt og vilje.

Nietszche, Freud, Arendt og Lukacs klarer seg bra på egen hånd.

Ressurser

  • Brunkhorst, Hauke; Regina Kreide; Cristina Latour (Hrsg.). Habermas-Handbuch. Stuttgart: Metzler, 2009. – 392 s.

Plinius

VEDLEGG

De tjuefem kontekstene

  1. Historiefilosofi, [filosofisk] antropologi og marxisme
  2. Frankfurterskolen
  3. Statsrett
  4. Pragmatisme
  5. Hermeneutikk og linguistic turn
  6. Språkhandlingsteori
  7. Psykoanalyse
  8. Postmetafysisk tenkning
  9. Rett og Kant
  10. Kognitiv utviklingspsykologi
  11. Systemteori
  12. Evolusjonslære
  13. Maktdiskurser
  14. Juridiske diskurser
  15. Demokrati
  16. Moraldiskurser
  17. Folkerettsforfatning
  18. Europeisk forfatning
  19. Rettferdighet og Rawls
  20. Dekonstruktivistiske diskurser
  21. Poststrukturalisme
  22. Feministriske diskurser
  23. Nypragmatisme
  24. Jødisk filosofi
  25. Monoteisme

De trettitre begrepene

  1. Politisk argumentasjon («deliberasjon»)
  2. Diskurs
  3. Diskursetikk
  4. Likhet (egalitet)
  5. Erkjennelsesinteresse
  6. Europeisk statsborgerskap
  7. Evolusjon (utviklingslære)
  8. Samfunn
  9. Historisk materialisme
  10. Ideologi
  11. Intellektuelle
  12. Kolonialisering
  13. Kommunikativ antropologi
  14. Kommunikativ handling
  15. Konservatisme
  16. Kontrafaktiske forutsetninger
  17. Lovlige og legitime kriger
  18. Legalitet, legitimitet og legitimering
  19. Læringsprosesser
  20. Makt
  21. Massekultur
  22. Menneskerettigheter
  23. Postmetafysisk tenkning
  24. Offentlighet
  25. Pragmatisk vending
  26. Radikal reformisme
  27. Rasjonell rekonstruksjon
  28. Rasjonalitet og rasjonalisering
  29. Sosialpatologi
  30. Senkapitalisme
  31. System og livsverden
  32. Forfatningspatriotisme
  33. Verdensborgerskap

Nok å tygge på.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: