Plinius

mandag, juli 5, 2010

P 109/10: Forskningen markerer seg

Filed under: Uncategorized — plinius @ 1:08 pm

HiO er en profesjonshøyskole.

Profesjonsutdanningene har vært preget av en  jordnær holdning til verden. Studentene skal jo ut i praktiske yrker.

Lærerne skal undervise i skolen. Sykepleierne skal stelle pasienter. Bioingeniørene skal jobbe med løpende oppgaver på medisinske laboratorier. Journalistene skal produsere innhold til aviser, radio, TV og nettbaserte medier.

Det er fullt mulig å filosofere både dypt og lenge over profesjonenes identitet, innhold og oppgaver.  Men samtalene om profesjonene kan ikke erstatte utøvernes praktiske arbeid. Det er den daglige praksisen som er profesjonsfagenes kjerne – ikke de mer eller mindre høystemte teorier om fagenes dype mening.

Dette er i hvert fall mitt utgangspunkt for å diskutere profesjonsfagenes framtid.

Yngre enn Afrika

Jeg skriver dette fordi HiO satser på å bli et universitet. Denne beslutningen har store interne konsekvenser.

HiO er en ung og uferdig organisasjon. På slutten av 1800-tallet delte de europeiske kolonimakter Afrika mellom seg. Hundrevis av samfunn – ofte med ulike språk – ble fordelt mellom Storbritannia, Frankrike og Tyskland på store territorier. De snorrette grensene vitner om politiske beslutninger ovenfra. På tilsvarende måte vedtok staten på nittitallet å samle mange ulike profesjonsutdanninger, med hver sin kulturelle identitet, under samme styre – med fylket som organisatorisk ramme.

Det nyttet lite å protestere: he who pays the piper, calls the tune.

Faglig identitet

Overgangen fra mange små utdanninger til en felles profesjonshøyskole har fungert rimelig bra. Det administrative apparatet ble kraftig sentralisert. Men de enkelte utdanninger bevarte mye av sitt faglige selvstyre.

Overgangen fra profesjonshøyskole til universitet har en annen karakter. Den nye prosessen stiller spørsmål ved fagenes identitet. De akademiske studier representerer en mer teoretisk, abstrakt og kanskje mer livsfjern kunnskapsforståelse enn de praksisrettede utdanningene.

Universitetene har alltid satt forskning høyere enn undervisning. Undervisning er en plikt – som følges nøye opp. Men det er bare forskning – dokumentert ved akademisk publisering – som gir opprykk. Selve forskningsplikten følges sjelden opp i praksis. Det blir for ubehagelig.

Selvforsterkende system

Høyskolen i Oslo har hittil lagt seg på samme linje. De som publiserer forskningsresultater, rykker opp. Det betyr høyere lønn og mer tid til å forske. De som bruker tid på konkret utviklingsarbeid og samarbeid med praksisfeltet – la meg kalle dem entreprenører, kan ikke regne med den samme bevåkenhet. Det er jo forskning som er viktigst – ikke sant?

De aller beste forskerne – ser vi i USA – skaffer seg eksterne midler og kjøper seg helt fri fra den byrdefulle undervisningen.

Entreprenørene kan i og for seg dokumentere sin innsats i forskningsartikler. Men det innebærer et dobbelt arbeid. I konkurransen om toppstillingene vil de «rene» forskerne seire. Når de først har nådd toppen, vil de – selvsagt – bruke sin posisjon til å be om mer ressurser til forskning. Systemet får en selvforsterkende karakter.

I rekrutteringen til førstestillinger skal det legges vekt på forskningsledelse, publiseringsproduktivitet og dokumentert erfaring med vellykkede søknadsprosesser til forskningsfinansierende organer.

Publiseringsproduktivitet

Høyskolens egne planer forteller at fagfellevurdert dokumentasjon («publiseringsproduktivitet) er langt viktigere enn formidlings- og endringsarbeid i profesjonsfeltet:

  1. For å nå målet om etablering av nye doktorgradsprogrammer og legge grunnlaget for universitetsstatus skal omfanget og kvaliteten på vitenskapelig publisering og andre former for fagfellevurdert dokumentasjon løftes betydelig i løpet av planperioden.
  2. Den allmennrettede og brukerrettede formidlingen skal fortsatt styrkes.

Men språket og verktøyene i FoU-planen vitner om en kraftig satsing på «klassisk» fagfellevurdert forskning, dokumentert gjennom et detaljert nasjonalt system («tellekantsystemet»). NIFU Step, der HiOs tidligere forskningsdirektør nettopp har overtatt ledelsen, står sentralt i dette arbeidet. Vi sier riktignok at Forskning og utvikling ved høgskolen skal:

  • styrke det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget innenfor kjerneområdene i høgskolens bachelor- og masterutdanningen
  • bidra til kunnskapsbasert praksis, og kritisk og reflektert profesjonsutøvelse innenfor de yrker høgskolen utdanner til
  • styrke kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming og strategiutvikling særlig innenfor sektorer, institusjoner og organisasjoner der kandidater fra høgskolen arbeider
  • bidra til verdiskaping, innovasjon og entreprenørskap i offentlig og privat sektor, særlig i hovedstadsregionen en

Marginalisering av praksis

Men «ikke-akademiske» målsettinger – som å bidra til

  • kunnskapsbasert praksis
  • kritisk og reflektert profesjonsutøvelse
  • verdiskaping, innovasjon og entreprenørskap
  • kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming og strategiutvikling

blir ikke fulgt opp med tilsvarende sterke gjennomføringsverktøy.  Det er lett å tenke seg hva det betyr

  • i konkurransen om knappe ressrser
  • i presentasjonen av resultater for styret og andre beslutningsorganer

Det som ikke settes i system og dokumenteres, blir i praksis marginalisert. HiOs dyktige samfunnsvitere vet godt hvordan slike prosesser fungerer.

Ressurser

Engelsk

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: