Plinius

tirsdag, juli 6, 2010

P 110/10: Europeisk høysang

Filed under: Sør — plinius @ 12:54 pm

Å forsvare europeiske verdier er umulig uten å stå fast ved en viss gresk-romersk og jødisk-kristen arv.

Jan  E. Hansen skriver dette i Aftenposten 5. juli. Artikkelen kombinerer en kritikk av norsk uvitenhet med en ukritisk høysang til Europa. Jeg kommenterer deler av artikkelen.

Korstogene

Så du frykter en islamisering av Europa? Hvordan kan du da uttale deg så foraktfullt om middelalderens korstog som allerede den gang forhindret islamisering fra øst?

Korstogene forhindret selvsagt ikke islamiseringen. Det fjerde korstog erobret Konstantinopel (1204) og ødela dermed Europas viktigste forsvarsverk mot øst. Da det bysantinske riket ble gjenopprettet under Paleologene i 1261 var det kraftig svekket.

Trusselen østfra kom fra nye asiatiske steppefolk – mongoler og tyrkere – ikke fra de gamle muslimske statene. Men tyrkerne gikk over til Islam. Konstantinopel falt i 1453 – og store deler av Balkan forble under tyrkisk styre helt inn i det nittende århundre. Det ottomanske riket kollapset først etter 1. verdenskrig.

Uvitenhet

Jeg møter ledere fra Norden som ikke vet at vårt alfabet er latinsk, men at vårt tallsystem er arabisk.

Jeg ville nok heller sagt at de tre viktige alfabetene i Europa – det latinske, det greske og det kyrilliske – har en felles fønikisk – altså semittisk bakgrunn.

Jeg møter høyt utdannede skandinaver, politiske ledere, som ikke vet at de ortodokse kirker ikke er katolske.

De ortodokse kirkesamfunnene («Øst-kirken») regner selvsagt seg selv som den rette katolske kirke. Det er Pavekirken som har brutt med tradisjonen ved å opphøye seg selv til kirkens sentrum.

Jeg møter ledere som ikke vet at Kristus var jøde, og at Luther var katolikk. Jeg møter dem her i Roma hvor de følgelig ikke forstår noe særlig av alt det fantastiske de ser. De vet ikke at de er i den byen, midt i den romerske verden, hvor den jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen.

Den romerske eliten anerkjente og bygget på den greske kulturen, men så generelt ned på gresk politikk. Det klassiske Athen var en borgerlig republikk med relativt små klasseforskjeller. Det romerske keiserriket (og den sene republikken) var et elitistisk klassesamfunn med enorme forskjeller mellom rik og fattig.

Å framheve Roma som smeltedigel blir også skjevt. Nytestamentet ble skrevet på gresk – ikke på latin. Det tette samspillet melllom jødisk, kristen og gresk kultur fram til år 400 foregikk hovedsaklig i den tett befolkede, gresk-talende delen av Romerriket – med Alexandria, Antiokia og senere Konstantinopel som hovedpoler. Det romerske senatet fortsatte å kjempe for sin gamle religion etter at kristendommen ble statsreligion (380).

Det er dette fenomenet som gjennom 2000 år har formet det vi kaller Europa eller den vestlige kulturkrets. Skal man vite hva Europa er og bør være, må man vite dette.

Skal man vite hva Aftenposten er og bør være, må man lese morgenutgaven.

Disse lederne har … ikke lest Bibelen, de har ikke lest Odysseen av Homer, Aeniden av Vergil, Den guddommelige komedie av Dante, kanskje de eneste fire verker man trenger å lese for å forstå all annen vesterlandsk litteratur, for å forstå hva Europa er.

Og hva med Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie? Fire må det være ….

Blooms Western Canon omfatter tjueseks verker. Bibelen finnes i klangfulle oversettelser til mange vestlige språk. Men holder det virkelig å lese Dante, Vergil og Homer – på norsk? Tidlig på 1800-tallet var det en selvfølge at Homer skulle leses på gresk og Vergil på latin. Blir man like opplyst av mer eller mindre vellykkede oversettelser? Eller prosaversjoner av dypt poetiske tekster?

Kristen kultur

Sekulariseringens velsignelse er deres mantra. Men de vet ikke at det vitenskapelige og demokratiske verdigrunnlag for Vestens verdslige statsdannelser er utenkelig uten kristendommen og Kirkens innstilling til menneskeverd og maktfordeling.

Dette er tull.

Demokratiet oppsto i Hellas fem hundre år før Kristus. Det vitenskapelige verdigrunnlaget (Hippokrates, Aristoteles, Euklid) ble skapt av ikke-kristne grekere. Både India og Kina har sterke vitenskapelige og rasjonalistiske tradisjoner.

Den «katolske» kirken har alltid stått for utstrakt sosial omsorg. Det samme har Islam – zakat (veldedighet, almisser) er en av de fem søyler. Den middelalderske fordeling av makt mellom keiser og pave skyldtes ikke Kirkens holdninger, men var resultatet av en historisk prosess med lange og harde kamper (Canossa).

De vet ikke at solidaritet, frihet, likhet, brorskap, toleranse og sivile rettigheter bare har kunnet oppstå i en kultur som var kristen.

Mer tull.

Kirken er en maktpyramide. De som prøver seg på sosial likhet – kvekere, mennonitter, Jesu små søstre – ble straffet eller marginalisert. Det var så vidt fransiskanerne ble anerkjent. Deres visjon om likhet og fattigdom måtte de gi opp.

I det hinsidige er det likedan. Himmel og Helvete er like hierarkiske i Dantes mektige visjon.

En bedre hypotese er:

Da den vestlige delen av romerriket falt (476), overtok kirken mange av statens oppgaver. Biskopene ivaretok viktige administrative oppgaver gjennom de mest turbulente periodene i tidlig middelalder. Da de nye europeiske statene begynte å avtegne seg på 1000-tallet, møtte de en sterk og selvbevisst kirke. De tidlige «europeiske» verdier er verken kirkelige eller statlige – de oppsto i mulighetsrommet som ble skapt av maktkampen mellom en autoritær stat og en autoritær kirke (Gregor 7.).

Som praktisk religion legger Islam større vekt på solidaritet, likhet og brorskap enn det Kristendommen gjør. Å si at solidaritet, frihet, likhet, brorskap, toleranse og sivile rettigheter ikke kan oppstå i en muslimsk – eller buddhistisk – kultur er selvgod eurosentrisme.

Det finnes ingen Ibsen i India, ingen Shakespeare i Kina, ingen Strindberg i Saudi-Arabia. Hvorfor finnes denne dramatiske litteraturen og lignende kunst og musikk bare i Europa og det europeisk inspirerte USA? Fordi kristendommen like frem til renessansen og reformasjonen hadde beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie. Derfor oppstår en Galileo, en Mozart, en H.C. Andersen.

Shakespeare og Mozart protesterte sikkert heftig mot kolonikriger og slavehandel.  Men hva hjalp nå det? De europeiske nedslaktingene i Sør fortsatte til etter 2. verdenskrig. Det europeisk inspirerte USA etablerte slaveriet i Sørstatene.

Kristendommen erkjenner at alle mennesker er født frie – og anbefaler samtidig slaver og undertrykte å akseptere sin ufrihet her på jorda.

Dermed kunne Kirken bevare verdens beste samvittighet uten å legge seg ut med verdens politiske herskere. Cuius regio, eius religio het det etter freden i Augsburg (1555). Kongen hadde frihet til å bestemme undersåttenes religion. Undersåttene hadde – i beste fall – frihet til å emigrere hvis de var uenige.

Jeg møter ofte høyt utdannede skandinaver som ikke har hørt om Maji-Maji-opprøret. Det foregikk i dagens Tanzania – som i sin tid ble erobret av Tyskland – for hundre år siden. I følge Wikipedia ble femten europeere, fire hundre afrikanske soldater og en kvart million opprørere drept.

The Muslim Ngoni chiefs were offered Christian baptism before execution.

Halleluja!

VEDLEGG A

Odysseen

De første linjene av Østbyes oversettelse av Odysseen:

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,
da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.
Mangen en by fikk han se og merket seg folkenes lynde.
Mangen en sjelekval døyet han titt på sjø, når han fristet
selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sitt mannskap.

Og slik fortsetter det gjennom noen hundre sider.

VEDLEGG B

Wikipedia om Bysants

The Empire received a mortal blow in 1204 by the Fourth Crusade, when it was dissolved and divided into competing Byzantine Greek and Latin realms.

Despite the eventual recovery of Constantinople and re-establishment of the Empire in 1261, under the Palaiologan emperors, successive civil wars in the fourteenth century further sapped the Empire’s strength. Most of its remaining territory was lost in the Byzantine–Ottoman Wars, culminating in the Fall of Constantinople and its remaining territories to the Muslim Ottoman Turks in the fifteenth century. …

Following the Battle of Kosovo, much of the Balkans became dominated by the Ottomans. The Emperors appealed to the west for help, but the Pope would only consider sending aid in return for a reunion of the Eastern Orthodox Church with the See of Rome. Church unity was considered, and occasionally accomplished by imperial decree, but the Orthodox citizenry and clergy intensely resented the authority of Rome and the Latin Rite.

Some western troops arrived to bolster the Christian defence of Constantinople, but most Western rulers, distracted by their own affairs, did nothing as the Ottomans picked apart the remaining Byzantine territories.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: