Plinius

søndag, august 29, 2010

SK 23/10: Kunnskap = produksjon

Filed under: Uncategorized — plinius @ 2:48 pm

Kunnskapssamfunnet ruller inn over Norge og Europa.

Det betyr at betingelsene for kunnskapsproduksjonen forandrer seg. Industrisamfunnets klare skille mellom forskning og arbeidsliv forsvinner. Når halvparten av folket har høyere utdanning, er den ikke lenger høy i betydningen spesiell.

For de fleste studenter er høyere utdanning rett og slett en langvarig utdanning – som igjen er en forutsetning for å få en interessant og trivelig jobb.

For universitetene betyr dette at deres tradisjonelle status som frie forsknings- og dannelsesinstitusjoner blir uthulet. Bevisste fagfolk merker tendensene og protesterer så godt de kan.  Dannelsesutvalget var et spinkelt forsøk på å bevare tradisjonene fra 50-tallet. Men de analyserer sjelden de historiske kreftene som ligger bak.

Industri og Kunnskap

Den norske debatten kretser fortsatt rundt forholdet mellom Profesjon og Akademia, mellom Høyskole og Universitet og mellom Utdanning og Forskning. Jeg tror dette er en misvisende måte å stille selve problemet på. Disse motsetningene tilhører industrisamfunnets avsluttende epoke – det vi i Norge kaller Velferdsstaten. Det som styrer dagens utvikling er overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn. All høyere utdanning – med tilhørende forskning –  må tilpasse seg kunnskapssamfunnets spilleregler.

Det betyr å betrakte kunnskap som produksjon. Departementene, Regjeringen og EU er først og fremst pådrivere for en høyere utdanning som kan sikre økonomisk vekst. I Norge dreier det seg om tida etter oljen. I Europa gjelder det å komme på banen før Kina og de øvrige BRIC-landene overtar.

Per Brandtzæg har kritisert høyskolenes universitetsiver. Jeg støtter satsingen på et yrkes- og profesjonsrettet universitet og synes det er greit nok at HiO – sammen med HiAk – blir et universitet. Men jeg synes samtidig at Trine Haugens svar til Brandtzæg (Aftenposten 11. august) peker i gal retning. HiO-HiAk utdanner først og fremst til profesjonsfagene.

Kyndige profesjoner

Profesjonene representerer en annen kunnskapstradisjon enn de akademiske disiplinene. Profesjonenes kjerne er ikke akademikernes teoretisk-verbale ferdigheter, men den kyndige kunnskap som kommer til syne i vår egen praksis. Vår prorektor beskriver sykepleien som en akademisk vitenskap:

  • Sykepleie er en profesjon med et karriereløp frem til en doktorgrad.
  • Likevel vil det fortsatt være slik at de fleste sykepleiestudenter går ut i yrkeslivet som sykepleiere, men noen ønsker å ta en mastergrad, og særlig forskningsmotiverte studenter ønsker å ta en doktorgrad.
  • Tilsvarende karriereveier bygges ut for andre profesjonsutdanninger.

Med andre ord: for å nå toppen som sykepleier, bør man bli sykepleieforsker. For å bli Norges fremste lærer, bør man forske på undervisning. For å bli en storartet barnevernspedagog, må man satse på doktorgrad. Forskeren troner ved fagets topp.  Denne karrieremodellen er en blindgate. Den undergraver profesjonenes spesifikke faglighet – det Schön kaller den reflekterende praktiker.

Ord og handling

Profesjonene har en praksis som skiller seg fra disiplinfagene, men mangler et språk for å uttrykke forskjellen. Akademikerne har ordet i sin makt. Det gjør det vanskelig å forsvare en profesjonsbasert forståelse av forskning. Tjue år med seminarer gir mer verbale ferdigheter enn tjue år i praksisfeltet. Akademikerne behersker ikke profesjonsfeltene, men har en blind tro på forskningens enorme betydning i alle fag. Deres intellektuelle hegemoni kan knapt overvinnes ved argumenter. Det byråkratiske tellekantsystemet styrker forskningens overlegenhet. Dersom høyskolene kan telle publikasjoner trenger de ikke å tenke på hva de inneholder. Forskningens framskritt måles i prosent.

Det som likevel gir meg håp, er den nye kunnskapsøkonomien. Den klarer seg ikke med produksjon av ord.

Når det gjelder akademikernes verbale overlegenhet, har jeg et enkelt svar. Bytt ut ordet forskning med ordet innovasjon. Det betyr at dagens høyskole og framtidas universitet

  • bør prioritere prosjekter og tiltak som fører til innovasjon – uten å kreve akademisk publisering i tillegg
  • bør prioritere forskning som faktisk bidrar til forandring i praksisfeltet
  • bør nedtone betydningen av publiseringspoeng som sådan

Den akademiske forskningen er organisert som et lukket system. Deltakerne når toppen ved å forske og skrive for andre som forsker og skriver.

Produktiv praksis

Ved å kreve innovasjon, sier jeg slett ikke nei til forskning. Men prioriteringene blir annerledes. Det er de vellykkede endringene i fagenes løpende praksis som fortsatt bør være det viktigste målet for profesjonsfagene.  Skal Høgskolen i Oslo få til dette, må fagfolkene bryte ut av den akademiske tryllesirkel.

Det er ikke galt å snakke fint om praksisteori og franske filosofer. Jeg kan hvis jeg vil. Men seminarene, konferansene og de fagfellevurderte artiklene er i beste fall en indirekte vei til målet – som er faktisk endring i fagenes hverdag.  Altså utvikling, nyskaping, innovasjon.

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

For tiden skjer en nedrivningen av gammel akademisk kultur ved landets universiteter. Universitetets gamle «personlighet» var som fri faglig arena, men hva skal nå bygges opp?

Nedrivingens tydeligste trekk er å frata forskerne kontrollen med institusjonene; vi har ikke lenger flertall i styret, kollegiale organer er marginalisert, og stemmevekten for de vitenskapelige ansatte ved rektorvalgene ble i nylig karakterisert som «gammeldags» av universitetsdirektøren, og redusert. En ny klasse av «ledere» synes å ta over. Ledermakt er ikke nytt, før ble det gjerne kalt professorveldet.

Men det er viktige forskjeller, de nye lederne sitter i en kommandolinje, mens universitetet før var styrt nedenfra fagene selv. Dessuten mangler professorveldets faglighet. … Man ønsker seg tydeligvis mer «vanlige» ledere. Slike kan neppe gi fag visjoner om en ny retning, men de er kanskje ment å ha andre oppgaver: Gjennomføring av eiermakt, motivere medarbeiderne og tilrettelegge arbeidet.

Norge har lovfestet at den enkelte forsker selv bestemmer tema for sin forskning, og det er også stor frihet knyttet til innholdet i undervisningen. Dette er den akademiske friheten som i noen land endog er grunnlovsbeskyttet.

Motivasjon gitt av den lokale leder er ikke dominerende for forskere på et internasjonalt nivå. Det som teller er anerkjennelse i form av å få publisere i de beste tidsskriftene, bli sitert av kollegene, komme inn i lærebøkene osv. Men kanskje kan lokale ledere fungere som en slags trenere slik det er innen eliteidretten?

Instituttene dekket før et fagområde, og det kunne oppstå en drivende kollegial dynamikk for å røkte faget. Nyere heterogene konstruksjoner som «Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk» utgjør neppe noe slikt naturlig intellektuelt fellesskap.

Ledere snakker mye om synergieffekter og man prøver nå aggregere naturlig sammensatte forskningsgrupper i større enheter. Det har vært forsket på forskningsgrupper, og forskningen viser at små grupper er like gode som store, og ofte kan enkeltpersoner være svært produktive. Den fremherskende ideologien for forskningsledelse er altså ikke selv forskningsbasert.

Universitetet i Oslo er for eksempel faglig sett glimrende, men dårlig administrativt. Kanskje skyldes dette at reformene har mistet fokus på de tradisjonelle serviceoppgavene? Som kollega Einar Uggerud har observert, skiltet på instituttkontoret har skiftet gjennom årene, før sto det «Sekretariat», så ble det «Administrasjon», og nå står det «Ledelse».

For de vitenskapelig ansatte kan det se ut som det «nye universitet» handler om å gi oss en vanlig jobb. Det høres behagelig ut, men det handler ikke om professoralt behag eller ubehag. En vanlig jobb, med vanlig ledelse vil gi vanlige innsats og vanlige prestasjoner. Er det det dere ønsker?

Klipp fra Umyndiggjør forskerne. Kristian Gundersen. Aftenposten 15.8.10

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: