Plinius

søndag, september 5, 2010

SK 24/10: Tellekant og sovepute

Filed under: debatt — plinius @ 11:15 am

Universitets- og høyskoleloven pålegger høyskolene å utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.

Loven skiller altså mellom tre aktiviteter eller virkefelt:

  • forskning
  • faglig utviklingsarbeid
  • kunstnerisk utviklingsarbeid

Alle tre skal være på høyt internasjonalt nivå. Men høyskolens FoU-plan rangerer forskning – i form av fagfellevurderte publikasjoner – langt foran de to andre.

  1. Fagfellevurdert publisering er det fremste virkemiddelet for å sikre at høgskolens FoU-aktivitet har høy kvalitet.
  2. Tildeling av forskningsmidler til høgskolen, fra Kunnskapsdepartementet så vel som fra andre forskningsfinansierende organer, er avhengig av vitenskapelig publisering.
  3. Vitenskapelig publisering brukes i økende grad for å rangere utdanningsinstitusjonenes kvalitet.
  4. Ved godkjenning av nye doktorgradsprogrammer vurderes kvaliteten på forskningsmiljøet og de faglige tilsatte særlig ut fra deres bidrag til den internasjonale forskningslitteraturen.
  5. Høyt nivå på vitenskapelig publisering er derfor i særklasse det viktigste virkemiddelet for å trekke både faglige og økonomiske ressurser til høgskolen, og for å lykkes med ambisjonen om å bli et universitet.

Forskning i særklasse

Det faglige utviklingsarbeidet forsvinner fra teksten. Det samme gjelder det kunstneriske. Målsettingen om utviklingsarbeid – på høyt internasjonalt nivå – erstattes av en oppfordring om mer formidling

Å lykkes med en profesjons- og arbeidslivsrettet profil innebærer imidlertid også å bidra til utvikling av profesjoner, profesjonspraksis og profesjonspolitikk gjennom aktiv brukerrettet og allmennrettet formidling av FoU-resultater, i dagspresse, faglige og brukerrettede fora.

Planspråket viser tydelig hva skriverne oppfatter som mer – og som mindre – viktig.

  • Høgskolens doktorgradsprogram i profesjonsstudier kvalifiserer for forskning på profesjoner og profesjonell yrkesutøvelse.
  • For å styrke forskning, rekruttering og forskningsbasert utdanning skal det etableres fire doktorgradsprogrammer innenfor satsingsområdene utdanningsforskning, sosialt arbeid og sosialpolitikk, helse, omsorg og velferd og biblioteks- og informasjonsvitenskap.
  • Parallelt med styrkingen av høgskolen som forskningsinstitusjon er vi opptatt av å formalisere praksis- og profesjonsrettet utviklingsarbeid som vitenskapelig sjanger gjennom førstelektorprogrammet.

Kilde

Her sklir forøvrig grunnbegrepene over i hverandre. Jeg savner de gode eksemplene som viser hva forfatteren tenker på.

Hva betyr det i praksis – at praksis- og profesjonsrettet utviklingsarbeid skal formaliseres som en vitenskapelig sjanger?

  • Må musikkstudentene synge i Akademisk Kor?
  • Hvis bibliotekstudenter samler statistikk i praksisperioden, driver vi da forskningsbasert utdanning?
  • Eller må jeg publisere en fagfellevurdert artikkel først?

Den allmenne samtalen om forskning, FoU, utvikling og tilhørende begreper er lite interessant. Virkeligheten – eller definisjonsmakten – kommer til syne i det øyeblikk vi skal registrere tiltaket i Frida eller andre dokumentasjonssystemer. Skal dagens kunnskapsarbeidere forstå sin faktiske situasjon, bør de studere rapportering.

Det er i møtet med de administrative systemene at begrepene viser sitt sanne ansikt.

Forskningspublisering

Hvis vi begrenser oss til tradisjonelle forskningsdokumente i form av publiserte artikler og monografier, kan også de vurderes på ulike måter.

Ved stillingsansettelser brukes fortsatt kommisjoner: en liten gruppe erfarne fagfolk vurdrerer kandidatene mot hverandre ved å lese gjennom alle viktige arbeider de har publisert (og levert inn til vurdering). Først da Garfields Institute of Scientific Information begynte å utgi sine store siteringsindekser på 60-tallet, ble det mulig å utvikle mer kvantitative mål for forskningsproduksjon.

Men alle som  brukt tid på å studere den omfattende litteraturen om siteringsanalyser vet at dette er et komplisert og omstridt felt. Siden ulike vitenskapelige disipliner har ulike tradisjoner mht. forfatterskap, publisering og sitering, er det spesielt vanskelig å benytte metoden på tvers av disipliner. På et dypere plan går et vesentlig skille mellom «syntesefagene», der kunnskapen foreligger i integrert og tettvevd form, og de mer løsaktige «nettverksfagene», der ulike skoler og tradisjoner opererer parallelt og nokså uavhengig av hverandre. I første gruppe finner vi STM-fagene – altså Science, Technology and Medicine – men også (vil jeg tro) spesialområder innenfor historie, teologi og juss. I andre gruppe finner vi brede samfunnsfag og humanistiske disipliner – og mange av profesjonsfagene.

Den tradisjonelle litteraturgjennomgangen – som viser at man behersker faglitteraturen på sitt felt – har god mening i syntesefagene. I løst integrerte nettverksfag har denne akademiske øvelsen svært liten mening. Den som vil forske på informasjonskompetanse i skolen, kan ikke først gjennomgå fem tusen internasjonale studier om samme tema. Hele kunnskapsfeltet er fragmentert. Det som holder bibliotekfaget sammen på tvers av landegrensene, er ikke forskning, men felles operative systemer : Dewey, MARC, ISBN, ….

Norge har valgt en langt enklere vei enn kommisjoner og siteringsindikatorer: vi teller rett og slett antall publikasjoner i fagfellevurderte tidsskrifter.  Vi skiller mellom  artikler og monografier, og på to ulike tidsskriftnivåer (1 og 2), men ikke på ulike fagområder.

Tellekantene er et typisk byråkratisk instrument: enkelt, billig og metodisk ubegrunnet. Jeg er enig med Nils Roll-Hansen:

  • Det å telle opp antall artikler og bøker har ikke så mye med innholdet i forskningen å gjøre
  • Det er et system hentet fra naturvitenskap og medisin, hvor vitenskapelige fremgangsmåter og publiseringsform er mest standardisert.
  • I humaniora og samfunnsvitenskapene er det mindre enighet om hvordan forskningen vurderes.
  • Innenfor anvendt forskning er bibliometri enda mindre treffende.

Kilde

Forvaltningsmakt

HiO som institusjon aksepterer i praksis denne indikatoren som et adekvat uttrykk for forskningsproduksjon.

Høgskolen er gjennom sin størrelse den klart ledende høgskolen i landet når det gjelder antall publikasjonspoeng totalt, med økning fra 95 i 2003 til 204 i 2007.

Målt i forhold til antall faglige ansatte ligger den vitenskapelige produksjonen i 2007 (0,3 publikasjonspoeng per faglig ansatt) imidlertid klart bak universitetene (0,8), og også etter høgskolene i Lillehammer, Molde, Bodø og Volda. For å komme på nivå med de nye universitetene kreves en dobling av den vitenskapelige publiseringen per ansatt.

Vi sier riktignok at

En spesiell utfordring er knyttet til videre utvikling av kvalitetskriterier for dokumentasjon av utviklingsarbeid slik at dette kan gi uttelling som vitenskapelig produksjon.

Men denne spesielle utfordringen ser ut til å ha blitt en sovepute.

Jeg har ikke sett initiativ til et systematisk faglig arbeid for måling av utviklingsarbeid. Tellekantsystemets metodiske svakheter har heller ikke vært noe stort tema i høyskolens fagdebatt. Antall poeng tas som selvsagt norm – uavhengig av fag og disiplin. Utfordringen (som ikke haster så mye) blir å sørge for at andre kunnskapsformer tilpasses den samme malen.

Ansvaret for denne skjevheten ligger først og fremst hos Kunnskapsdepartementet som har innført metodikken. Tellekantene er innført som et politisk og administrativt styringssystem – ikke et faglig indikatorsystem. Systemet selv er høyst omstridt i forskermiljøene. Metoden er ikke selv  fagfellevurdert – …

Utvikling og utprøving av kunnskapsindikatorer er et faglig tema. Som faglig institusjon har HiO et ansvar for selvstendige vurderinger av faglige spørsmål.

Tellekanter

Den strategien FoU-utvalget foreslo – og som styret vedtok – høsten 2008, innebar en massiv satsing – ikke på forskning, men på publiseringspoeng. Formidlingen fikk et klapp på skulderen.

  • For å nå målet om etablering av nye doktorgradsprogrammer og legge grunnlaget for universitetsstatus skal omfanget og kvaliteten på vitenskapelig publisering og andre former for fagfellevurdert dokumentasjon løftes betydelig i løpet av planperioden.
  • Den allmennrettede og brukerrettede formidlingen skal fortsatt styrkes.

Målene ble konkretisert slik:

  • Vitenskapelig publisering ved HiO skal innen 2013 være minst på nivå med de øvrige nye universitetene.
  • Øke antall publikasjonspoeng pr. undervisnings-, forsknings- og formidlingsstilling fra 0,32 i 2007 til 0,60 i 2011.

Den viktigste personen bak utviklingen av tellekantsystemet – Holbergeksperten Gunnar Sivertsen –  sier selv at systemet ikke kan brukes til å måle kvalitet.

Men slike advarsler forsvinner straks tallene tas i bruk. Det er fristende lettvint å vurdere institusjoner  og fagmiljøer vurderes ut fra deres publiseringspoeng. I Agder gikk det så langt at systemet ble anvendt på enkeltpersoner – stikk i strid med den offisielle bruksanvisningen.

Den som først har anskaffet en hammer, ser spiker overalt.

Formidlingen forsvinner

Profesjonsfagene behandles som om de var fysikk, biologi eller medisin. Deres arbeidsformer, deres kunnskapsforsåelse – og dermed deres faglige identitet – presses inn i en enkel naturvitenskapelig modell.   Kunnskapsdepartementet opptrer som Prokrustes. De som er for lange til å sove i gjestesengen, får føttene kuttet av. De som er for korte, blir strukket ut.

Innledningene likestiller ulike kunnskapsformer. Men på det operative nivået hersker tellekantene. Publikasjonspoengene måles pr. stilling. Formidlingspoengene måles i absolutte tall:

  • HiOs forsknings- og utviklingsarbeid skal bli mer synlig for sentrale beslutningstakere i profesjonsfeltene og for allmennheten.
  • Bruker- og allmennrettet formidling fra sentrale fagområder skal styrkes. Antall formidlingspoeng i FRIDA skal økes fra 8762 i 2007 til 10000 i 2011.

Siden høyskolen vokser, innebærer dette i praksis ingen økning pr. stilling.

Formidling er i seg selv et begrep fra den akademiske kunnskapstradisjone: først kommer den høyverdige forskningen – deretter den mer hverdagslige formidling. I konkurransen om tid, penger og stillinger lønner seg ikke å  formidle.

Det faglige og kunstneriske utviklingsarbeidet – «på høyt internasjonalt nivå» – forsvinner nesten fullstendig fra planenes operative deler. Når ressurser skal fordeles og konkrete valg skal foretas, er det tellekantene som definerer virkeligheten.

Ressurser

Plinius

Note

En av representantene i styret advarte riktignok mot tellekantene i sitt valggprogram («Demokrati 2007«)

  • Det er særlig grunn til bekymring for at tellekantøkonomien skal overstyre faglige hensyn.

Det ser jeg som positivt. I hvilken grad hun har vunnet fram i styret, er det vanskelig å bedømme ut fra møtebøkene.

VEDLEGG

Hovedmål

***

De ulike avdelingene ved høgskolen har i varierende grad definert tydelige satsingsområder innen FoU. Faglig spissing og ambisjonsnivå for disse satsingene er i beskjeden grad kommunisert innad og utad. Samlet sett framstår høgskolens FoU-profil som utydelig og uoversiktlig. Det er behov for å tydeliggjøre høgskolens komparative fortrinn og satsingsområder.

Som ellers i høgskolesektoren har omlag halvparten av FoU-tiden vært disponert til praksisnær FoU. Nær kontakt med yrkesutøvernes utfordringer gir et godt utgangspunkt for FoU med høy grad av anvendbarhet.

Manglende teoretisk posisjonering, metodisk systematikk, og fagfellevurdert dokumentasjon og publisering bidrar likevel til at for lite av FoU-arbeidet resulterer i kumulativ kunnskapsbygging med gyldighet utover den lokale konteksten der FoU-prosjektene utføres.

For mye FoU-ressurser brukes dermed på aktiviteter som ikke bidrar tilstrekkelig til overordnede mål om FoU-basert utdanning, styrket publisering og formidling og akkreditering som universitet.

Demokrati 2007

«Demokrati 2007” var en felles programerklæring fra fem kandidater til høgskolestyret: Bennedichte C. Rappana Olsen, førsteamanuensis ved SAM; Ragnar Audunson, professor ved JBI;  Aslaug Andreassen Becher, høgskolelektor ved LU, Kisten Aarset, førsteamanuensis ved IU og Frank Meyer, professor/forsker I ved SEFIA/SAM.

Klipp som omfatter det meste av programmet

  1. HiO er en stor og kompleks organisasjon, noe som gir særlige utfordringer hva gjelder ansattes muligheter til medvirkning. Samarbeid på tvers er derfor avgjørende. Vi vil samarbeide med representanten for teknisk/administrativt personale og vil også samarbeide med studentene om de ønsker det.
  2. Vi ønsker å opprette kontakt med ansattes representanter i avdelingsstyrene for på den måten å få informasjon om hva som er viktig rundt om i avdelingene. Vi er glad for å få et rektorat som vil være mer synlige ute i høgskolens ulike enheter. Vi vil forsette praksisen til Demokrati 2003 med faste møter i Glassgangen (P 52) foran hvert møte i høgskolestyret.
  3. Høgskolen i Oslo vil også i åra som kommer bli preget av omstillinger og fysiske omrokeringer. I prosesser som er svært belastende for arbeidsmiljøet, er det viktig å understreke arbeidsmiljølovens krav om at ansatte skal ha en aktiv anledning til å medvirke. Vi ser det som avgjørende at høgskolen lytter til ansattes erfaringer fra konkrete arbeidssituasjoner når strategiske mål for omstillinger skal utvikles.
  4. Vi vil støtte godt motiverte endringer i HiOs organisasjon.
  5. Vi får en prorektor med høy kompetanse på arbeidsmiljøspørsmål. Det borger for stor bevissthet også på dette området.
  6. Vi ønsker å styrke det faglige aspektet ved HiO, og er kritiske til en økende byråkratisering.
  7. Vi vil styrke profesjonsutdanningene. Bachelorutdanningene må sikres gode vilkår. Høgskolens økonomiske fundament sikres nettopp gjennom disse utdanningene.
  8. Kvalitetsreformen har vært viktig hva gjelder økt veiledning og oppfølging av studentene. Til samme tid har den samme reformen ført til merarbeid som for manges vedkommende har gått ut over deres forskningsmuligheter.
  9. Merarbeid må derfor bety en reduksjon i den samla undervisningsandelen. Er dette ikke mulig, må arbeidet kompenseres økonomisk.
  10. Vi følger vår neste rektor når hun peker på behovet for en særskilt vurdering av høgskolenes nye finansieringssystem. Det er særlig grunn til bekymring for at tellekantøkonomien skal overstyre faglige hensyn.
  11. Evalueringen av reformen viser at de fleste studenter ikke studerer full uke. Likevel opprettholdes forventningene til lærerne om full studiepoengproduksjon. I samarbeid med studentene ønsker vi å finne fram til tiltak som bidrar til økt studieinnsats.
  12. I HiOs utredning om framtidig institusjonskategori konkluderes det med at Høgskolen i Oslo skal forme sin framtidige fagprofil uavhengig av institusjonskategori. Når HiO som landets ledende fagmiljø i profesjonsfagene skal diskutere institusjonskategori, mener vi utgangspunktet må tas i det nasjonale ansvaret høgskolen har for høyere utdanning og forskning i profesjonsfagene. En offensiv holdning til hvordan HiO skal møte faglige og økonomiske utfordringer er det som først og fremst må ligge til grunn for debatt og strategiutvikling. Vi ønsker ikke en passiv tilpassing til hva andre aktører gjør.
  13. Å utvikle en strategi i forhold til HiOs kunnskapspolitiske ansvar forutsetter at vi styrker fagligheten på alle nivåer. Det forutsetter også at forskning og utviklingsarbeid først og fremst er forankret i profesjonsfagene og i avdelingene. Det må ligge til grunn også for den videre utviklingen av høgskolens forskningsprogrammer. Vi betoner forskningens frihet og uavhengighet.
  14. Vi ser fram til å samarbeide med en rektor som ønsker å rette et tydeligere fokus på flerkulturelle utfordringer. Skal HiO markere seg i samfunnet som en flerkulturell læringsarena og forskningsinstitusjon, må det utvikles et mer systematisk og helhetlig grep enn tidligere. Det blir blant annet viktig at høgskolen har en politikk for å rekruttere flere ansatte med innvandrerbakgrunn.
  15. I høgskolens samfunnsmandat ligger det et ansvar for kritisk tilegnelse av kunnskap. Som styremedlemmer vil vi være årvåkne overfor markedsliberalismen, og kritisk til kommersialisering av norsk utdanning. Høgskolen i Oslo må ikke ”fristes” til å innføre egenandeler fra studenter i bachelorutdanningene.

Demokrati 2003

«Demokrati 2003» var en felles programerklæring fra fire av kandidatene til høgskolestyret: Ragnar Audunson, Bennedichte Olsen, Mons Oppedal og Marit Spurkland.

Noen klipp fra programmet

  1. De ansattes innflytelse er svekket som følge av den nye Universitets- og høgskoleloven. De UF-ansatte som hittil har hatt 3 av 13 representanter i høgskolestyret (ca. 23 %), skal fra 1. august ha 2 av 11 representanter (ca. 18 %). De TA-ansatte har én representant. Vi ser det som avgjørende at de ansattes representanter kan samarbeide og stå  sammen om sentrale utdanningspolitiske spørsmål. …
  2. Vi ønsker å styrke det faglige aspektet ved HiO, og er kritiske til en økende tendens til byråkratisering.
  3. Vi vil styrke profesjonsutdanningene, samtidig med at vi vil betone forskningens frihet og uavhengighet.
  4. Kvalitetsreformen er viktig hva gjelder økt veiledning og oppfølging av studentene.
  5. Til samme tid er det viktig at det merarbeid som følger av reformen ikke går ut over den ansattes forskningsmuligheter.
  6. Merarbeid må derfor bety en reduksjon i den samla undervisningsandelen. Er dette ikke mulig, må arbeidet kompenseres økonomisk.
  7. Vi vil motvirke at Kvalitetsreformen i praksis blir en effektivitetsreform og en kvantitetsreform med senket kvalitet.
  8. Vi vil betone at høgskolen har et samfunnsmandat med ansvar for kritisk tilegnelse av kunnskap. Et kritisk blikk på samfunnets utvikling må alltid være inkorporert i høgskolens virksomhet, og vi vil som styremedlemmer være årvåkne overfor den markedsliberalisme og kommersialisering som deler av dagens utdanningspolitikk legger opp til.
  9. Vi vil støtte godt motiverte endringer i HiOs organisasjon. Vi vil være kritiske til omfattende endringer uten at det arbeides med å få fram grundige konsekvensanalyser der dette er mulig.
Kunnskapsdepartementet opptrer som Prokrustes. De som er for lange til å sove i gjestesengen, får føttene kuttet av. De som er for korte, blir strukket ut.

1 kommentar »

  1. […] skriver jeg mer om i morgen. Legg igjen en […]

    Tilbakeping av P 132/10: Hva forteller tellingen? « Plinius — søndag, september 5, 2010 @ 2:00 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: