P 135/10: Fusjon og innovasjon

Rapporten fra NIFU Step er todelt.

Første del bygger på faglitteraturen om fusjoner – andre del på litteraturen om universiteter.

Fusjonslitteraturen diskuterer economies of scale – og dreier seg mer om effektivitet enn om kvalitet

Betydningen av globalisering – langs aksen Bologna – Lisboa – ligger ennå  ti-femten år framover i tid. Her i Norge er det de nasjonale trendene etter Stjernø og kvalitetsreformen som teller. Stjernøs forslag ble avvist – men blir i praksis implementert.

For og mot

Tre hovedargumenter for fusjon:

1. Konkurranse, robusthet
2. Nasjonal politikk
3. Styrke den profesjonsrettede profilen

Plinius er særlig opptatt av det tredje momentet

Tre hovedargumenter mot:

1. Store omkostninger: økonomisk og faglig
2. Fusjonsprosess tar energi fra universitetssatsingen
3. HiO og HiAk alt for ulike

NIFUs kommentarer

• Økonomisk sparer vi på innkjøp, bibliotek m.v.
• Samtidig får vi utgifter pga koordinering
• Litteraturen tyder totalt på økonomiske besparelser – men svært små

Fordelen er heller at fusjon skaper strategisk handlingsrom. Institusjonene vil være utsatt for kontinuerlige endringsprosesser uansett

Arghumenter hentet fra næringslivet har ikke stor vekt: fusjoner i UH-sektoren blir langt mer positivt vurdert enn fusjoner i næringslivet

Fusjoner kan gi sorbedringspotensialer – spesielt hos den minste enheten. Prosessene gir gjerne en fysisk oppgradering av studiestedene. Studentene positive.

Fusjon øker den akademiske porteføljen – men størrelse i seg selv gir ikke mer effektivitet.

Størrelsen på institutter og forskningsgrupper er viktig. De mest effektive forskningsgruppene består gjerne av 7-15 personer – med en kombinasjon av seniorforskere, yngre forskere og stipendiater.

Størrelse gir administrative gevinster. Ulike barn leker ganske godt sammen – unngår revirtenkning.

Det skjer gjerne en rask integrasjon av administrative miljøer, mens det kan ta 6-10  for det faglige samarbeidet å utvikle seg.

Kunnskapstriangelet

Universitetssatsing går ut over praksisrettet undervisning og utviklingsarbeid. I den faglige og politiske diskusjonen blir kunnskapstriangelet altså forholdet mellom Forskning – Utdanning – Innovasjon – stadig viktigere.

Både nasjonalt og internasjonalt ser vi nå en økt vektlegging av innovasjonsiden. Årsaken er åpenbar. Når kunnskap dreier seg mer om økonomi enn om dannelse, blir både undervisning og forskning vurdert ut fra deres bidrag til produksjonen.

Staten og næringslivet nøyere seg ikke med abstrakte begrunnelser på det begrepsmessige plan. Nå vil de kartlegge de empiriske sammenhengene mellom læring, forskning og økonomisk vekst. Da blir indikatorutvikling, målesystemer og statistikk politisk viktige.

Høyskolene har en annen utgangsposisjon enn universitetene. Profesjonsfagene har alltid hatt et nært forhold til praksisfeltet. Spørsmålet er nå om vi skal heve oss opp til en mer akademisk sfære – der fagfeller skriver for fagfeller – eller om vi skal gå dypere inn i praksisfeltenes konkrete utfordringer – med en kombinasjon av praktisk og teoretisk tyngde. I profesjonenes hverdag er det resultatansvaret om teller.

Profesjonstriangelet

Jeg argumenterer selvsagt for produksjonslinjen. Profesjonenens kunnskapstriangel består av profesjonsutdanning, profesjonsforskning og profesjonsutvikling. De akademiske disipliner er forankret i forskerfellesskapene. Fagutviklingen  skjer ved forskningsfronten.

I Akademia er innovasjon noe som skjer i etterhånd.

Profesjonene er forankret i handlingsfellesskapene. Da tenker jeg spesielt på de mer sosiale profesjoner som preger dagens høyskoler. I profesjonene skjer fagutviklingen ved praksisfronten – ikke i de rene forskningsmiljøene. Forskningspublikasjonene er et biprodukt.

Hvis staten definerer publisering som viktigere enn innovasjon, må vi tilpasse oss denne definsjonen. Men vi bør ikke internalisere den.

Tre interessegrupper

Interessekampen ved HiO preges av tre grupper med klare framtidsperspektiver – jeg kaller dem akademikere, forvaltere og praktikere. I tillegg kommer de mange (flertallet?) som er lei av endringspresset.

Akademikerne vil først og fremst styrke forskningen – på egne og HiOs vegne. De argumenterer samtidig for  forskningsbasert utdanning. Slik reduserer de den potensielle konflikten med profesjonslærere uten store forskningsambisjoner,

Forvalterne vil først og fremst ha orden i rekkene. Alle mål kan aksepteres så lenge gjennomføringen styres av administrasjonen. Forvalterne støtter derfor alle gode saker – kreativitet og kvalitet, entreprenørskap og fri forskning, erfaringskunnskap og kunstnerisk utviklingsarbeid – så lenge det skjer i kontrollerte former. De uregjerlige fagfolkene må lære å opptre disiplinert.

Den nyeste utredningen om oppdragsvirksomhet ved HiO-HiAk er et typisk forvaltningsdokument – fullt av ønsker, planer, retningslinjer og forslag – men nesten blottet for erfaringskunnskap fra de mangfoldige oppdragene høyskolene faktisk har gjennomført de siste femten årene. Det ligger i forvaltningskulturen at friksjoner, motstand og indre spenninger tones ned.

Vi som opplever motsetningene mellom utdanning, forskning, administrativ kontroll og eksterne oppdrag på kroppen, savner en forståelse av hva vi strir med til daglig. Språket treffer ikke vår opplevde virkelighet.

Praktikerne har hittil vært den minst artikulerte gruppen. De overkjøres både av velformulerte akademikere og kvalitetskontrollerende forvaltere. Men myndighetenes krav om reell innovasjon i arbeidslivet åpner nye muligheter for praktikerne og praksisfeltets krav.

Ressurser

Plinius

• SK 24/10: Tellekant og sovepute. Tellekantsystemet fanger ikke opp profesjonfagenes arbeidsform.
• P 134/10: Kunnskap om fusjon. Fusjon uten fasit
• P 133/10: Fag og penger ved HiO. Vanskelige økonomiske kalkyler
• P 132/10: Hva forteller tellingen? Optimistisk forskningsindikator.
• P 131/10: Akademisk tordenvær. Nyttig debatt ved HiO
• P 129/10: Heftig – men ikke begeistret. Fusjonsdebatten tar av på HiO-nettet.
• SK 23/10: Kunnskap = produksjon. Sett den reflekterende praktiker i profesjonens sentrum.
• SK 19/10: Oppdrag i Oslo. Kommentar til en utredning om oppdragsvirksomheten ved HiO-HiAk.