Plinius

torsdag, oktober 28, 2010

P 149/10: Viten og verktøy

Filed under: 1bib, debatt, forskning — plinius @ 12:03 pm

Alle fagfelt har sine egne praktiske hjelpemidler eller verktøy.

I naturfagene er dette en selvfølge. Skal du lære anatomi, må du dissekere. Skal du studere botanikk, må du samle planter. Skal du tilegne deg kjemi, må du laborere. Kravene til avansert og kostbart utstyr – elektronmikroskoper og fytotroner, massespektrografer og ultrasentrifuger – har bare vokst og vokst.

Samfunnsfag og humaniora arbeider primært med symbolsystemer – og har lenge klart seg med enklere og lettere fysiske verktøy enn de klassiske naturvitenskapene: papir og skrivemaskin, fotoapparat og båndopptager, lysbildeframviser og overheadprosjektør. innholdsanalyser.

Enkelte fag har imidlertid utviklet raffinerte verktøy for måling, kartlegging og testing av de symbolske universene de utforsker – ofte ved hjelp av statistikk: – spørreundersøkelser,  sosiogrammer,

I noen fagområder har kunnskap om måleinstrumenter og kvantitative modeller etablert seg som egne spesialiteter: psykometri, økonometri, kliometri, bibliometri … Alle fag og disipliner har dessuten hatt bibliotekene, med alle deres kataloger, bibliografier og samarbeidsnettverk, som en felles materiell basis for forskning, undervisning og innovasjon.

I den digitale kunnskapsøkonomien skifter også verktøykassa karakter. Både tilgangen på data og mulighetene for å bearbeide, kombinere og presentere dem utad mangedobles på noen få år. Kostnadene for symbolbehandling synker i takt med Moore’s lov.

For naturforskerne betyr dette at mange krevende prosesser blir enklere å håndtere. I naturfagene er dette et framskritt. Forskerne er vant til å leve med kompliserte verktøy i sitt daglige virke. I samfunnsfag og humaniora er utfordringen – og motstanden – større. Skal samfunnsforskere og humanister ta de nye mulighetene i bruk, må de – slik fysikere og biologer lenge har gjort – akseptere en krevende materiell virkelighet som en del av fagets forutsetninger.

Vitenskapens verktøy er bærebjelker i den løpende vitenskapelige virksomhet.  Når vi tenker, diskuterer og kommuniserer viser vi stadig til fagfeltets etablerte verktøy. Nyere vitenskapshistorie og -sosiologi  vektlegger det intense samspillet mellom viten og verktøy. Det nye teleskopets betydning for Galileo Galileis astronomiske oppdagelser er velkjent (Kuhn, 1962). Galileis motstandere angrep ikke bare hans teorier – de ville heller ikke se på himmelen gjennom «djevelrøret».

Klokker og kronometre er avgjørende for vår bruk av tid som faglig begrep og vitenskapelig variabel. Også hverdagen er gjennomsyret av verktøy. Uten klokker kan vi  ikke treffes til avtalt tid.

Et nyere eksempel kan være Christen Finbaks forbedring av elektrondiffraksjonsapparatet til Odd Hassels forskergruppe i strukturkjemi rett før krigen. Hassel fikk senere Nobelprisen for sine arbeider. Finbak innførte en roterende skive som gjorde målingene langt mer nøyaktige enn tidligere. – I Oslo, skriver Edgeir Benum, ble apparatet utganspunkt for omfattende opplæring og metodisk utvikling.

Edgeir Benum. En forskerskole bygges. Odd Hassel og strukturkjemien 1925-1943. Historisk tidsskrift bind 22 (2009), nr. 4, s. 639-670.

Digital teknologi går inn i kultur- og samfunnsfagenes eget territorium. Datamaskiner knuser ikke atomer, men symboler. Jeg tar det for gitt at IKT vil kreve dype endringer i alle kultur- og samfunnsfag. Endringstakten varierer åpenbart fra fag til fag – men jeg synes det er rimelig å peke på bibliotekfeltet som et foregangsområde (“early adopter”).

En viktig side av denne utviklingen er den gradvise integreringen av nye verktøy i bibliotekarenes praksis og faglige samtaler. Bibliotekfagene har lenge levd i spenningsfeltet mellom teknologiske systemer og humanistisk dannelse. Datateknologien gjør det vanskelig å definere teknologi som noe ytre i forhold til fagets opplevde kjerne. Data dreier seg om ordets teknologier, slik Ong uttrykker det i boka Orality and literacy: the technologizing of the word.

Siden fag er sosiale konstruksjoner, er dette en tese – ikke en vitenskapelig konklusjon. Men det aner meg at mange av motsetningene i bibliotekfelt er knyttet til ulike vurderinger av fagets verktøy.  Jeg står selv for en holdning jeg vil kalle sosio-materiell – i vid forstand. Det betyr at den gjelder alle historiske epoker. Siden dagens materiell først og fremst er digitalt, kan jeg også bruke betegnelsen sosio-digital.

En sosio-digital holdning til et fagfelt betyr å integrere nye digitale verktøy i forståelsen – og utøvelsen – av faget. Siden det digitale feltet er i rivende utvikling, krever dette stadig faglig oppdatering og refleksjon rundt fagets teknologiske forutsetninger.

På områder som fysikk og kjemi, medisin og odontologi, arkitektur og filmproduksjon, er dette gammelt nytt. Lydfilm, farger og 3D angår filmens kjerne. I bibliotekfaget opplever jeg fortsatt en spenning mellom de mer humanistiske og og de mer teknisk orienterte utøvere. De første holder de digitale verktøy på en armlengdes avstand. De andre bruker tid på å mestre dem og et vedvarende intellektuelt arbeid for å ta dem inn i sin faglige identitet.

De ulike holdningene til bibliotekfaget blir synlige gjennom utøvernes egen praksis.

Ressurser

Wikipedia

Other

Advertisements

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: