Plinius

søndag, januar 2, 2011

P 1/11: Humanister uten oppdrag

Filed under: debatt — plinius @ 6:21 pm

Humanistene kjemper med ryggen mot veggen.

Kunnskapsøkonomien har et umettelig behov for folk med effektiv, produktiv, anvendbar kunnskap. Det vil si yrkesrettede fag på ulike nivåer – fra forskalingssnekkere og hjelpepleiere til spilldesignere og hjernekirurger. Etterspørselen bestemmer. Åmås siterer Aaslestad – styreleder i NOKUT:

  • Humaniora er en potensielt viktig samfunnsaktør, men står i dag nærmest uten oppdrag.

Det viser seg på arbeidsmarkedet. Åmås støtter seg på statistikk fra NIFU:

  • Fire av ti humanister er mistilpassede i norsk arbeidsliv … det vil si arbeidsledige, undersysselsatte eller i irrelevant arbeid.

Overproduksjon

Åmås forklarer overproduksjonen med en økonomisk modell. Språk- og kulturfag er relativt billige.

  • Det har i perioder ført til at regjeringer har pøst på med antall studieplasser – større enn behovet, som arbeidsmarkedet i dag antyder.

Da virker det rimelig å redusere opptaket til humaniora – og satse mer på fag der etterspørselen ser ut til å øke – f.eks. teknikk og håndverk, realfag, økonomi og organisasjonsfag, omsorgsfag og praktisk pedagogikk.

Samtidig legger Åmås vekt på at

  • Det er humanistisk kunnskap som skaper menneskelig vekst, kritisk tenkning og dannelse som holder demokratiene levende.
  • Martha Nussbaum …  ser det slik at det er de eneste kunnskapsgrener som utdanner hele individet

Her er det noe som skurrer. Hvis humaniora først og fremst bidrar til demokrati og dannelse, er fagene nyttige uansett hvilke jobber til slutt humanistene havner i.

Tre kulturer

Jeg kan heller ikke akseptere at humanistisk kunnskap skal være viktigere enn økonomisk, biologisk, geografisk, medisinsk eller matematisk kunnskap når det gjelder menneskelig vekst, kritisk tenkning og dannelse. C.P. Snow krevde anerkjennelse av to kulturer. Jeg foretrekker å regne med tre:

  1. en humanistisk
  2. en samfunnsvitenskapelig
  3. en teknisk-naturvitenskapelig

Det særegne ved samfunnsfagene er deres innsikt i fenomener på systemnivå. Når NIFU undersøker misnøyen blant humanistene, arbeidet de på det kollektive nivået. Statistikk er ikke et humanistisk fag. NIFU er ikke et humanistisk institutt. Når Åmås knytter overproduksjon av humanister til de lave kostnadene ved språk- og kulturstudier, argumenterer han ikke humanistisk, men samfunnsøkonomisk.

Tafatthet

Problemet med Fagene som former oss er at referanserammen (konteksten) stadig veksler. Åmås kritiserer Dannelsesutvalget

  • som har fått altfor liten oppfølging i de humanistiske miljøene selv.
  • Det sier sitt om deres manglende entreprenørskap og evne til å meisle ut egen fremtid.

Jeg er helt enig i denne kritikken. Selve innstillingen var svak og sprikende – men de humanistiske miljøene kunne likevel benyttet lanseringen til å vise litt politisk styrke. Deres tafatthet viser at krisen er like mye intern som ekstern.

Men svaret Åmås kommer med, er like tafatt.

  • Humaniora …  må være med og forme mennesker som er i stand til å gjøre motstand i et samfunn preget av systemer som bygger ned motstand – et samfunn som fjerner sand i maskineriet og innfører lønnsomhetstenkning på områder som ikke kan eller skal være lønnsomme, og skaper et brutalt sorteringssamfunn som ikke tar hensyn til dem som er og vil være radikalt annerledes.

Sorteringssamfunn

Brutale sorteringssamfunn har vi hatt i noen tusen år.

Det klassedelte industrisamfunnet var den nyeste varianten. Dagens oppgave er dels å erkjenne, dels å påvirke,  sorteringsmekanismene i det gryende kunnskapssamfunnet. Men det nytter lite med verbale protester.

Åmås etterlyser kraft, vilje og entrepenørskap fra humanistenes side. Det er jeg med på. Men han forklarer ikke hvorfor energien mangler.  Avslutningen er merkelig splittet. Metaforene slår hverandre i hjel:

  • Før humanister kan strø mer sand i maskineriet, må imidlertid litt flere av dem ville styre flere av maskinene og endre systemene innenfra.

Sandstrøing er rimelig enkelt. Men skal du gå inn i systemene og kjempe om styringen, må du tilegne deg helt andre ferdigheter enn de typisk humanistiske: politikk. økonomi, IKT, sosial mobilisering. Det er mer behagelig å sitte på utsiden og tolke verdens begredelighet.

Åmås ber om handling – men forteller ikke hvem som skal handle – hvor, når og hvordan.

Ressurser

1 kommentar »

  1. “Classical content” identifies just what the subjects to be classically studied are.

    They are the subjects informed and structured by “the ideas that make us human” — math, science, language, history, economics and literature, each of which, Bortins insists, can be mastered by the rigorous application of the skills of the classical Trivium, grammar, the study of basic forms, logic, the skill of abstracting from particulars and rhetoric, the ability to “speak and write persuasively and eloquently about any topic while integrating allusions and examples from one field of study to explain a point in another.”

    Assiduously practice, or as Bortins puts it, “overpractice” these skills, and “a student is prepared to study anything.”

    Source: Stanley Fish in NYT

    Kommentar av plinius — søndag, januar 2, 2011 @ 9:15 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: