SK 5/06: Forskning om bibliotek

Det har nylig vært en livlig – og nyttig – avisdebatt om det nye belønningssystemet for FoU-publisering. Norske filologer og samfunnsforskere har vært i heftig ordgemeng. Hva slags språkpolitikk bør norske forskere føre?

Problemstillingen berører både bibliotekene og fagets forskere.

Dagens brev om følger opp diskusjonen i Søndag kveld 2/06: Skrivetrapp med tolv trinn.

Tredobbelt uttelling

Universitets- og høgskolerådet, skrev jeg sist, er i ferd med å ferdigstille en liste over akademisk godkjente fagtidsskrifter. Fagartikler i disse tidsskriftene vil gi uttelling på budsjettene. Det gjelder selvsagt også bibliotek- og informasjonsvitenskap.

Listen har et eget toppnivå – artikler i disse tidsskriftene gir i dag tre ganger så mange publiseringspoeng som de øvrige. Siden tidsskriftene i eliteserien svært ofte er internasjonale, med engelsk som hovedspråk, er det her protestene har kommet.

Ti på topp

Det finnes hundrevis av bibliotektidsskrifter. Jeg har bladd i en god del – og blir oftere bedrøvet enn begeistret. De norske tidsskriftene er ikke noe problem: de vet hvor de står og vet hva de vil. Men internasjonalt utgis det en lang rekke bibliotekblader som prøver å være akademiske – uten å klare det.

Og så er det selvsagt en viss prosent som mestrer det akademiske hinderløpet. Elitekomiteen har sluppet omtrent ti av våre – litt avhengig av hvordan du definerer feltet – gjennom det trangeste nåløyet. Alle ti er på engelsk.

Tidsskriftene faller i tre grupper.

Ett tidsskrift er beregnet på en smal – men slett ikke uviktig – faglig nisje i bibliotek-, arkiv- og museumsmiljøet. Det dreier seg om bevaring, og eventuelt restaurering, av selve de fysiske objektene vi har i samlingene:

Restaurator. International journal for the preservation of library and archival material

I norsk bibliotekutdanning legges det liten vekt på dette fagfeltet. Derimot har Nasjonalbiblioteket et tungt fagmiljø, hovedsaklig i Mo i Rana.Tre tidsskrifter har en bredere bibliotekorientering, med vekt på artikler som kan ha betydning for den daglige virksomheten i praksisfeltet:

• College & Research Libraries
• Library Resources & Technical Services
• Reference & User Services Quarterly

Jeg tviler på at disse tre blir lest i større omfang av norske bibliotekarer i dag. Men de kunne blitt lest – og burde kanskje leses mer.

Faglig sett er jo dette våre fremste internasjonale tidsskrifter. De er beregnet på praktiserende bibliotekarer som vil gå dypere inn i feltets problemstillinger – og ikke på bare på andre forskere.

De øvrige seks er langt tettere knyttet til informasjonsvitenskap. Dette er viktige tidsskrifter med høye krav til artiklene. Hvor relevante er de for norske praktikere?

• Information Retrieval
• Information Processing and Management
• International Journal of Information Management
• Journal of the American Society for Information Science
• Journal of Documentation
• Library & Information Science research

Databasen Frida (2004-) har registrert (i hvert fall) tre artikler fra norske bibliotekforskere i topptidsskriftene i løpet av de to siste årene. Slett ikke verst, i mine øyne. Men hvilke målsetting bør vi ha – for å styrke faget, profesjonen og institusjonen bibliotek?

Et spørsmål om relevans

I Norge har vi et ønske om å gjøre faget mer forskningsorientert. Noen vil si mer akademisk. Andre vil si mer spørrende og reflekterende (reflective practitioners) og mer resultatbasert (evidence-based librarianship).

Jeg støtter selvsagt denne satsingen. Når det gjelder fagets akademisering, tror jeg imidlertid det er avgjørende viktig å satse på akademisk kvalitet og praktisk relevans samtidig.

Skal bibliotekforskningen ha en interessant framtid, må den ha en bærekraftig strategi. Vi må kunne tilfredstille det bredere forskningsmiljøet (Norges forskningsråd, EU-systemet m.fl.) når det gjelder kvalitet – og praksisfeltet i kommuner, skoler, læresteder og arbeidslivet når det gjelder relevans.

I dag er systemet i en viss ubalanse. Universitetstradisjonen og den norske forskerutdanningen er i svært stor grad rettet inn mot trening i de grunnleggende akademiske normer. For å gjøre forskningen meningsfull for bibliotekene, bør relevansen styrkes.

Det kan gjøres på flere plan. La meg nevne tre:

1. Velg relevante problemer

Forskerne kan i utgangspunktet velge problemstillinger som har høy relevans for praktikerne. Sier man gjerne. Men hva som i dag er relevant ute i bibliotekene, er i seg selv omstridt.

For å si noe fornuftig om relevansen til dette eller hint prosjekt, må vi vurdere hvor bibliotekfeltet befinner seg -og ha en begrunnet oppfatning om veien videre.

I et praktisk fagområde som bibliotek kan ikke debatten om forskningsstrategi avgrenses til forskerne. Et bærekraftig valg forutsetter en fagpolitisk eller fagstrategisk analyse.

Her har bibliotek-Norge åpenbart en jobb å gjøre. Biter og brokker av den strategiske debatten skjer i tilknytning til bibliotekutredningen. Men utredningsarbeidet har sin egen jordnære logikk. Aktørenes politiske interesser står ofte i veien for en friskere, friere og mer uforpliktende utprøving av muligheter.

Scenarietiltaket var riktig tenkt, som et bidrag til åpenhet. Men fungerte ikke som planlagt. Friheten manglet forankring – og førte til fantasier uten interesse for bibliotekmiljøet.

Hos Google får jeg søndag formiddag 668 treff på boka Åndenes hus – og åtte treff på bibliotekscenariet Åndenes bibliotekhus. Fire av treffene er fra ABM-utvikling, to fra avisene Varden og Morgenbladet – og to fra meg selv, på biblioteknorge og på Plinius: Tre nye scenarier.

Jeg vet om et par innlegg som ikke er fanget opp av Google. Men hovedresultatet er klart: scenariedebatten crashlandet før den forlot rullebanen.

2. Inviter til medbestemmelse

Forskerne kan la de operative miljøene delta i prosjektets utforming og gjennomføring. Svært mye forskning foregår på en armlengdes avstand. Praktikerne kan nok bli utspurt eller observert, men de får ikke aktive roller i strukturering, formidling og oppfølging.

De kan være datakilder og – i mindre grad – forskningskonsumenter. Men de deltar ikke som forskningsprodusenter. Denne passivisering av objektene kan motvirkes ved å trekke miljøet dypere inn i selve forskningsprosessen.

Referansegrupper kan være et skritt i denne retningen. Men de blir sjelden dypt involvert i selve struktureringen. Ulike former for aksjonsforskning går lenger.

3. Se formidling som fornyelse

Forskerne kan gå inn i en aktiv formidlings- og implementeringsprosess. Mye bibliotekforskning (ikke all) bør føre fram til prosedyrer, råd og anbefalinger som kan tas i bruk av fagmiljøet.

Oversettelsen fra skrift til handling kan ikke overlates personer eller institusjoner utenfor forskningsmiljøet. De har vanligvis hverken tid eller kompetanse til å føre ballen videre på egen hånd.

Men det er heller ikke en ren markedsføringsoppgave sfor forskerne. En faglig-operativ allianse er å foretrekke.

Det er lettere å gjenta enn å fornye seg. I næringslivet bidrar konkurransen til spredning av innovasjon. I forvaltningsmiljøer må den nye kunnskapen løftes, bæres og dyttes fram.

Av skade blir man klok (men ikke rik)

Etter mange år med feilslåtte prosjekter stiller EU-systemet nå sterke krav til formidling. I sine store forskningsprogrammer definerer EU også særskilte tiltak og midler for å spre FoU-resultater til andre forskere, til andre land, og til de operative miljøene.

Relevant forskning er handlingsrettet. Den peker på ting som bør endres. Og endring krever innsats, energi, penger, nytenkning, restrukturering, motivasjon, lederskap, entusiasme – og hva de nå heter alle sammen.

Endring koster. Forskningen kan være så relevant den vil i sitt innhold. Men hvis den berører sterke interesser, blir den fort virkningsløs – og i praksis irrelevant. Den finnes i hyllene, men ikke i hodene.

De går rett på, samme hva de støter på!

Forskeren har økt sin kompetanse og utvidet sitt erfaringsgrunnlag. Moderinstitusjonen har mottatt sine publiseringspoeng. Men feltet turer fram som før.

Er det noen som kjenner seg igjen?

Forskeren drømmer alltid om mere forskning. Publikum ber alltid om mere formidling. Men det er ikke formidlingen som er problemet.

Vi kan holde foredrag og skrive populærartikler til vi blir blå i fjeset – uten at noe vesentlig skjer. Det er den manglende handling i praksisfeltet som gjør i-og-for-seg relevant forskning irrelevant.

***

Ad Anglofonien

Alle fransktalende land og områder (som deler av Sveits og Belgia) kalles ofte Le Francophonie. Jeg fikk 8 millioner Googletreff på denne termen 29.1.06.

Det tilvarende ordet for den engelsktalende verden – Anglophonie / Anglofoni – er lite brukt: 23 / 90 tusen treff. Men det er en hendig betegnelse for Storbritannia og et variert utvalg eks-kolonier: USA, Canada, Jamaica, Sør-Afrika, India, Australia, New Zealand, osv.

Ressurser

• Audunson, Ragnar. The public library as a meeting-place in a multicultural and digital context: The necessity of low-intensive meeting-places. Journal of Documentation, juni 2005, s. 429-441
• Pharo, Nils and Kalervo Järvelin. The SST method: a tool for analyzing Web information search processes. Information Processing and Management, 40(4): 633-654 (2004)
• Aabø, Svanhild; Strand, Jon. Public library valuation, nonuse values, and altruistic motivations. (Abstract). Library & information science research, 2004, 26 (3), 351-372
• List of appr. 275 LIS and LIS-related periodicals. Og dette er bare de engelskspråklige …