Plinius

onsdag, februar 23, 2011

P 30/11: Utøverkunnskap

Filed under: høyskolevalg, profesjon — plinius @ 1:33 pm

I disiplinfag er det vanlig å ta doktorgrad hvis du skal nå toppen innenfor ditt fagfelt.

Profesjonsfagene bør tenke selvstendig – og kanskje annerledes – om dette. Staten har vedtatt at et norsk universitet må tilby minst fire doktorgrader. Men et statlig krav er ikke nødvendigvis et fornuftig krav.

Det er verdt å huske på at de gamle universitetsprofesjonene – medisin, juss og teologi – har bevart et klart skille mellom karriereveien for de som underviser og de som faktisk utøver profesjonen.

De fremste lærerne har normalt doktorgrad. De fremste utøverne trenger på ingen måte å ha det. De bygger opp og formaliserer sin faglige kompetanse på andre måter.

  • Høyesterettsjustitiarius Tore Schei har ikke doktorgrad
  • Under halvparten av de øvrige høyesterettsdommerne har disputert
  • INGEN av dagens norske biskoper har doktorgrad

Medisinsk spesialist

I medisinen er det to karriereveier etter embedseksamen:

  1. De som vil bli forskere på høyt nivå, tar en doktorgrad.
  2. De som vil bli utøvere på høyt nivå, kvalifiserer seg som spesialister.

For å bli spesialist i allmennmedisin må du ha

  • 4 års tjeneste i allmennpraksis
  • Minst 40 legevakter
  • 1 års tjeneste ved klinisk sykehusavdeling eller poliklinikk
  • 2-årig utdanningsprogram i form av veiledningsgruppe
  • En serie gjennomførte kurs, dels obligatoriske og dels valgbare

Dessuten må du resertifiseres hvert femte år!

Noen gjør begge deler. Men skal jeg opereres, spør jeg ikke om kirurgen har doktorgrad. Her er det ferdighetene som teller.

Vårt nye universitet bør bygge på disse tradisjonene – der de høykvalifiserte utøvere rager høyest – heller enn å «fylle profesjonene med forskere» som foretrekker skrivebordet framfor utfordringene i praksisfeltet.

Note

Også publisert som innlegg 117 i Rektordebatt

Ressurser

  • Rektordebatt. HiO-nytt.
  • Team Haugen. På denne bloggen har ett av teamene samlet spørsmål og svar som angår dem.

Plinius om valget

VEDLEGG

Profesjonsuniversitetet i Oslo
Sissel Østberg, Per Arne Olsen og Trine B. Haugen.

Den viktigste grunnen til at det bør etableres et profesjonsuniversitet i Oslo, er behovet for utvikling og forbedring av de kortere profesjonsutdanningene og behovet for økt satsing på forsknings- og utviklingsarbeid innenfor de profesjonsfeltene HiO utdanner for. Det er ingen motsetning mellom forskning og praksisnær utdanning. Tvert imot vil forskning med den rette profilen kunne bidra til utvikling av god praksis. Det er også et stort behov for forskning om profesjonskvalifisering og profesjonsutøvelse. Et profesjonsuniversitet vil være den rette arena for slik forskning.

Profesjonsuniversitetet vil stå i nærkontakt med samfunns- og arbeidsliv, først og fremst i Oslo/Akershus-området. På grunnlag av befolkningssammensetningen i Oslo vil det nye profesjonsuniversitetet profilere seg med spisskompetanse innenfor flerkulturelle og internasjonale studier og bør kunne bli ledende når det gjelder interkulturell dialog og kvalifisering for profesjonsutøvelse i et flerkulturelt samfunn.

Høgskolen i Oslo kan gjennom riktige strategiske prioriteringer, økonomisk og faglig, kvalifisere seg til å oppnå akkreditering som universitet i løpet av de neste 6-8 årene. HiO har 11000 studenter og 1100 tilsatte, tilbyr en rekke masterstudier, har allerede en godkjent doktorgradsutdanning i profesjonsstudier, og andre er i utvikling. I internasjonal målestokk tilsvarer dette de mellomstore universitetene, og endret institusjonskategori vil kunne gjøre oss mer attraktive i en internasjonal sammenheng.

Profesjonsuniversitet i Oslo skal, etter vår mening, ikke i vesentlig grad endre høgskolens nåværende profil, men videreutvikle denne og heve kvaliteten både på utdanning, forskning og formidling. Profesjonsuniversitet i Oslo vil derfor ikke være en konkurrent til eller en etterlikning av Universitetet i Oslo. De to universitetene vil ha klart forskjellige profiler og vil supplere hverandre. Som to likeverdige institusjoner vil de kunne samarbeide om byggingen av Norge som kunnskapsnasjon.

Aftenposten 11.8.2008

Jeg har tidligere, under visse forutsetninger, gitt min støtte til HiOs ambisjon om å bli universitet.

En avgjørende forutsetning har vært at høyskolen ville ta på alvor at også den forvaltet en akademisk kultur med de samfunnsmessige forpliktelser det innebærer. Den senere tids tildragelser ved HiO gir grunn til å tvile på det fornuftige i en slik ambisjon for en institusjon med en så svakt utviklet forståelse for den akademiske kultur – og gitt ledelsens nærmest totale læringsresistens.

Landet trenger ikke flere lissomuniversiteter.

Rune Slagstad. Akademisk uforstand. Aftenposten 16.03.10

Vi ønsker at våre ansatte skal være delaktig i den offentlige debatten. Og hele høyskolen er opptatt av å finne en løsning på dette med byråkratisering, vi kjenner alle på sterke krav fra departementet og EU. [Dag Jenssen]

Har ikke hørt dette før. Aftenposten 12.03.10

Advertisements

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: