Plinius

lørdag, mars 19, 2011

P 47/11: Lær ved å undersøke

Filed under: 1bib, forskning — plinius @ 10:37 pm

I Bok og Bibliotek nr 1/2011 svarer Andreas Vårheim på artikkelen Lær av tannlegene.

Jeg kommenterer svaret her:

Profesjonene prøver å forbedre verden skriver Tord Høivik i artikkelen ”Lær av tannlegene” i Bok og Bibliotek nr. 6, 2010 og vil gjøre dette til premiss for bibliotekforskningen.

  • Enig.

Høivik synes å forutsette at gode intensjoner er tilstrekkelig grunnlag for både å forbedre verden og for å drive bibliotekforskning.

  • Gode hensikter er bedre enn dårlige. Men det beste grunnlag for å forbedre verden er innsikt, vilje og kampfeller. Det har jeg ment siden jeg begynte å være politisk aktiv – i Sosialistisk Gymnasiastlag mot slutten av femtiåra.
  • Når det gjelder forskning, er det beste grunnlaget en kombinasjon av fagkunnskap, metodisk kløkt, en liten porsjon skriveferdighet og en stor porsjon utholdenhet. Som lærer og forsker i statistikk har jeg særlig arbeidet med metodebiten – siden midten av sekstiåra.

Jeg vil hevde at for å forbedre verden bør en vite hva en holder på med, ergo bør en ha en viss teoretisk ballast på fagfeltet og i forhold til de problemstillinger som reises i forskningen en bedriver.

  • Jeg er ikke negativ til teoretisk ballast. Men i et historisk perspektiv har de fleste forbedringer oppstått ved prøving og feiling. Eskimoenes kajakker og de norske vikingskip ble ikke utviklet av nordatlantiske forskere.
  • Jeg er ikke negativ til å «bedrive» forskning. Men jeg skiller mellom problemstillinger som springer ut av praksisfeltets ønsker om oppgaveløsning og problemstillinger som skyldes forskerens ønske om personlig kvalifisering eller om å bli anerkjent i forskningsmiljøet.
  • Begge målsettinger er legitime – men de sammenfaller ikke automatisk.

Kunnskapsbasert innovasjon og forbedringer i et praksisfelt krever med andre ord at kunnskapen er evidensbasert, altså fundert i fagfellevurdert forskning.

  • Dette er en tautologi – ikke et argument. Vårheim setter kunnskapsbasert = evidensbasert = fagfellevurdert.

Særlig kritisk blir dette i fag som medisin og odontologi. Men når det gjelder bibliotekene, er det kanskje ikke så farlig om en slumser litt?

  • Bibliotekene slumser ikke litt – de slumser mye.
  • I artikkelen Why is quality control so hard? (IFLA, 2003) viser jeg hvordan førti års studier av referansearbeid – der sviktende kvalitet har vært et gjennomgangstema – ikke har ført til vesentlige endringer av bibliotekenes praksis.
  • Jeg er mot slumsing.

Høivik antyder nærmest at det er en nødvendig motsetning mellom teoretisk fundert forskning og utvikling av praksisfeltet, og tilskriver meg rollen som stråmann i den forbindelse.

  • Jeg tror forholdet mellom teoretisk fundert forskning, på den ene siden, og utvikling av praksisfeltet, på den andre, må undersøkes.
  • I medisin og odontologi har profesjonene skapt mekanismer som sikrer at viktige forskningsresultater blir anvendt. I så fall kan vi snakke om lærende profesjoner.
  • I bibliotek, skoler og høyere utdanning finnes det knapt slike mekanismer. Dette er en vesentlig svakhet ved disse fagfeltene.
  • Jeg betrakter ikke Vårheim som en stråmann, men som en klar og tydelig representant for en annen linje (se nederst).

I min artikkel i Bibliotekaren, nr. 10, 2010, er det nettopp prosesser hvor organisasjoner, herunder biblioteker, utvikler sin egen kunnskap og handlingsanvisninger, på grunnlag av blant annet forskningsresultater, som beskrives.

  • Vårheim beskriver hvordan utviklingsprosesser kan foregå – men tar ikke selv, som forsker, noe ansvar for at det skjer forandringer og forbedringer.
  • Jeg mener at bibliotekforskerne bør ta sin del av dette ansvaret.
  • Forskerne kan ikke tvinge praktikerne, eller bibliotekeierne, til å forbedre sin praksis.
  • Men vi som forsker bør engasjere oss i dette arbeidet.

Høivik nevner utviklingsarbeid, men gir ingen anvisninger om integrasjon av forskningsresultater i bibliotekpraksis. Han bare gjentar at det er viktig. Og ingen er vel uenig med ham i det.

Jeg tar samspillet mellom praksisfelt og forskning på alvor.

  • Å ta noe på alvor vil si å handle deretter.

Forskning på praksisfeltet kan gi handlingsanvisninger, men det er bare ved at ansatte i profesjonene selv bearbeider forskningsresultater og handlingsanvisninger fra forskning, og slik gjør dem anvendbare i egen organisasjon at forskningsresultater blir til noe mer enn forskningsresultater.

  • At forskning i prinsippet kan gi handlingsanvisninger hjelper lite.
  • Noen konkrete mennesker må faktisk formulere forslagene  – og noen må faktisk prøve dem ut.
  • Hvis forskerne gir anvisninger – og er villige til å diskutere dem – er noe oppnådd.
  • Hvis forskerne deltar i utprøvingen, er atskillig mer oppnådd.

Innovasjoner i praksisfeltet er dessverre ikke direkte resultat av profesjonsforskere eller andre forskeres aktivitet.

  • Det kommer an på forskeren.
  • Pasteur, Edison og Freud forente forskning og praksis.

Høivik er opptatt av hvem som har ansvaret for at forskning ikke blir tatt i bruk, om det er forskeren som sitter i sitt elfenbenstårn eller om det er bibliotekarene som av ulike grunner ikke har mulighet for å sette seg inn i forskningslitteraturen. Slik jeg ser det kan ingen gruppe gis ansvaret for dette.

  • Hvis ingen har ansvaret, blir ingen ting gjort.
  • Det kan være greit for Vårheim.
  • Det er ikke greit for meg

To premisser må oppfylles for at forskning skal tas i bruk: Forskningen må være relevant, og helst fagfellevurdert, og organisasjonene må ha systemer for læring som fungerer, se Bibliotekaren, nr. 10, 2010.

  • Med andre ord: noen bør gjøre noe …
  • Vårheim sier: dette er ikke mitt ansvar.
  • Jeg sier: dette er bibliotekfeltets ansvar – som også jeg vil dele.

Ressurser

For min del startet denne interessante debatten – om forholdet mellom forskning, praksis og innovasjon i profesjonsfagene – med kronikken

  • Høivik, Tord: Fyll ikke profesjonene med forskere. Forskerforum Juni 2010 [PDF]

Bibliotekfaglig debatt

Profesjonsfaglig debatt

Se også

1 kommentar »

  1. […] har forøvrig svart på dette tidligere:  At forskning i prinsippet kan gi handlingsanvisninger hjelper lite. Noen […]

    Tilbakeping av P 53/12: Forskning eller innovasjon i sentrum? « Plinius — fredag, september 14, 2012 @ 4:45 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: