Plinius

tirsdag, mars 22, 2011

P 48/11: Pragmatisk kunnskap

Filed under: 1bib, filosofi — plinius @ 9:44 pm

Profesjonene bygger på en kombinasjon av praktisk og teoretisk kunnskap.

Begge kunnskapsformer er sosialt forankret.

Den teoretiske kunnskapen er organisert i de vitenskapelige disiplinfag, som igjen er forankret i de akademiske fagfellesskapene («invisible colleges»). Disiplinkunnskapen er eksplisitt, kodifisert og tilgjengelig som skolastiske tekster.

Praksiskunnskapen består av innøvde ferdigheter. Den formidles i hovedsak gjennom erfaringsbasert læring i konkrete kontekster (verksted, lærling, «praksis»). Praksiskunnskapen er forankret hos de fremragende utøvere av faget.

En ny skole

Habermas står for en pragmatisk kunnskapsforståelse. Den gir en dypere innsikt i begge typer kunnskap.

Den pragmatiske forståelsen av kunnskap erstatter en kunnskapstradisjon som starter med bevissthet og som strekker seg fra Platon over Descartes til Kant.

Bevissthetsfilosofien – sier Habermas (s. 316) – gir det indre forrang framfor det ytre, det private framfor det offentlige, den umiddelbare subjektive opplevelse framfor den diskursive formidling.

Vi kan også kalle dette utgangspunktet for mentalisme. Bevissthetsfilosofien avsluttes selvsagt ikke med Kant. Men på 1800-tallet oppstår det sterke alternativer til den platonistiske tradisjonen. Habermas legger særlig vekt på den store amerikanske pragmatisten Charles S. Peirce.

Jeg har oversatt noen sentrale avsnitt fra artikkelen «Realismus nach der sprachpragmatischen Wende».

Habermas sier

Som erstatning for en subjektivitet som reflekterer over seg selv på sin «indre scene»

  • trer det fram en beskrivelse av kunnskap som er av praktisk art
  • og som bistår språkmektige og handlingskraftige aktører
  • med å delta i slike praksiser
  • og å realisere de tilhørende resultater

Det dreier seg ikke lenger bare om erfaringsbaserte vurderinger, men om

  • grammatikalske setninger
  • geometriske objekter
  • gester
  • språkhandlinger
  • tekster
  • beregninger
  • logiske argumenter
  • handlinger
  • sosiale relasjoner eller samspill

altså om elementære former for regelstyrt atferd i sin  alminnelighet.

Med begrepet «å følge en regel» leverte Wittgenstein nøkkelen til å analysere denne typen grunnleggende praksiser eller «selvsubsubstituerende ordninger» (Luhmann).

Den inuitivt innøvde kunnskapen om hvordan man gjør noe – den praktiske beherskelsen av en generativ regel eller det å være innforstått med en praksis – går forut for den eksplisitte regelkunnskapen.

Den implisitte regelkunnskapen som ligger i slike «ferdigheter» bærer den sammenhengende veven av grunnleggende praksiser og ytelser som artikulerer livsformen i et sosialt fellesskap (Gemeinschaft).

På grunn av «brukskunnskapens» (Gebrauchswissen) implisitte og på sitt vis holistiske natur, har allerede Husserl beskrevet vår felles intersubjektive livsverden som en foreliggende [mitgegeben] ikke-tematisert bakgrunn. …

I sammenheng med målrettede handlinger kommer virkeligheten til syne på en annen måte [enn gjennom sansene], nemlig ved at en etablert praksis eller en målrettet intervensjon slår feil [scheitert]. Dermed blir nemlig erfaringsgrunnlaget for den handlingsorienterte overbevisningen indirekte stilt på prøve. …

Den praktisk opplevde erfaringen av feilslag i møtet med virkeligheten kan imidlertid bare ryste de ikke-tematiserte oppfatningene – ikke motbevise dem. …

Men den faktiske tvilen som utløses av en feilslått [gestørtes] handling kan sette i gang samtaler [diskurser] som fører til riktige tolkninger.

Kommentar

De sentrale forfatterskapene Habermas forholder seg til i denne artikkelen er Charles S. Peirce, (den sene) Wittgenstein, Richard Rorty, John Searle, Hilary Putnam og K.O. Apel.

De tre siste setningene samsvarer med Karl Poppers vitenskapsforståelse i hans klassiske The logic of scientific discovery (1959; tysk utg. 1934). Habermas viser selv til Popper i denne delen av artikkelen.

Ressurser

  • «Realismus nach der sprachpragmatischen Wende»/ I Habermas, Jürgen. Rationalitäts- und Sprachtheorie. Frankfurt a.M, Suhrkamp, 2009. (= Philosophische Texte. Band 2.). S. 316-375. Opprinnelig trykt i Wahrheit und Rechtfertigung, Frankfurt/M. 1999, s. 7-66.

Plinius

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: