Plinius

søndag, april 3, 2011

P 54/11: Nasjonalt og globalt

Filed under: 1bib, bibliotek 2.0 — plinius @ 2:25 pm

Bibliotekene er kunnskapsinstitusjoner. Bibliotekarene er kunnskapsarbeidere.

Bibliotekenes tradisjonelle oppgaver har vært

  • å samle og  oppbevare dokumenter (aksesjon)
  • å tilrettelegge dokumenter for gjenbruk (katalogisering, klassifisering, indeksering)
  • å bistå brukere med å finne dokumenter de er interessert i eller har behov for (informasjonssøking, gjenfinning)
  • å tilby arbeidsplasser for å lese og bearbeide dokumenter (lesesal)

Folke- og skolebibliotekene har i tillegg hatt som oppgave

  • å oppmuntre (nye) brukere til å engasjere seg i nye dokumenter (formidling)

I prinsippet skulle bibliotekene ivareta alle typer dokumenter. I praksis har den trykte boka og de trykte tidsskriftene stått i sentrum for bibliotekenes virksomhet. Fortidas bibliotek var en del av Gutenbergs univers. Overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunnet faller sammen med en overgang fra analoge til digitale medier.  Framtidas bibliotek blir grunnleggende digitalt.

Overgangen

I 2011 står vi midt i overgangen. De vitenskapelige tidsskriftene domineres allerede av digitale utgivelser. Det betyr at de digitale utgavene betraktes som originaltekstene, mens papirutgavene har en avledet eller sekundær status. Produksjon og formidling organiseres ut fra digitale prinsipper. Det betyr at formidlingen skjer via nettet.

Det samme gjelder oppslagsverk som Wikipedia, International Movie Database og Store Norske Leksikon. De to første har aldri eksistert i papirversjoner. SNL representerer et halsbrekkende forsøk på å skifte platform. Musikkbransjen og nyhetsmedia står midt i hvirvelen. Filmindustrien og den tradisjonelle bokbransjen står for tur.

Undervisningsbransjen er ikke like brukerstyrt. Lærerne og deres institusjoner beveger seg langsomt og forsiktig. PowerPoint-forelesninger og læringsstøttesystemer (LMS) er forsøk på å bevare etablerte pedagogiske arbeidsformer innenfor det digitale feltet.  Radikale endringer er på vei, men jeg venter ikke like raske omveltninger som i konsumsektoren. Utdanningsmarkedet er langt mer stats-, leverandør- og lærerstyrt enn markedet for bøker, musikk, nyheter og film.

Nytt bibliotek

Bibliotekene drives framover av ytre og indre krefter. Digitalisering og globalisering går hånd i hånd.

Nettet er et globalt kommunikasjonsnettverk og legger forholdene til rette for å delta i et globalt kunnskapsmiljø. Overgangen fra bok til skjerm er også en overgang fra nasjonal til global samhandling. Ved å delta på Twitter, følger jeg kolleger som Lorcan Dempsey fra OCLC, Fiona Bradley fra IFLA, Michael Stephens fra Dominican University (Illinois) og Jesus Lau fra Mexico fra dag til dag. Noen av dem følger også mine Twitter-poster – siden jeg veksler mellom norsk og engelsk. Jesus Lau pleier forøvrig å skrive alle sine poster på både spansk og engelsk.

Et globalt perspektiv ved siden av det nasjonale er nyttig.

(D)en nasjonalt avgrensede historieskrivningen er en dårlig forberedelse til å forutse fremtidig utvikling i en verden preget av internasjonal integrasjon og rask diffusjon, skriver Jarle Simensen i en fascinerende artikkel om «Murens fall og historikerne» (s. 72-73).

DDRs skjebne var avhengig av det sovjetiske maktsystemet i Øst- og Sentral-Europa, og Sovjetunionen var i sin tur avhengig av utviklingen i det internasjonale politiske og økonomiske systemet. I begge tilfeller var det en intim forbindelse mellom indre og ytre årsaker, mer fruktbart analysertt som interaksjon innenfor et større system.

«Transnasjonal historie» og «nettverkshistorie», samfunn i forbindelser på tvers av de nasjonale grensene, blir da aktuelle begrep, komplementært til «internajonal hisorie» om forholdet mellom stater. Forutsigelswer blir spesielt vanskelige når det enkelte samfunn slik er innvewvd i internajsjonale nettverk, med et utall av aktører innen et globalt rom med løse strukturer og svake institusjoner.

Biblioteket må redesignes, gjenskapes, transformeres og mobiliseres til meningsfull virksomhet under de nye betingelser. Det finnes ingen enkel og rettlinjet vei til dette målet.  Omstillingen innebærer langvarige læringsprosesser, med rom for prøving og feiling, for både institusjonen og profesjonen. Hverken kulturministeren, departementene, Nasjonalbiblioteket eller bibliotekutdanningene sitter med et ferdigtegnet kart.

Tradisjonell styring fungerer dårlig når landskapet beveger seg. Da er det bedre å føre åpenhjertige samtaler med de som opplever forandringene – og med de som skaper forandring.

Det nytter ikke å skremme folk til å mobilisere. Bibliotekets alternativ er langsom marginalisering, svekkelse, sotteseng og død. Men det skjer i en framtid som er så fjern at den kan gjemmes innerst i skapet.

Ressurser

  • Jarle Simensen, «Murens fall og historikerne».  Historisk tidsskrift, Bind 90 (2011), s. 63-79.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: