Plinius

onsdag, april 13, 2011

P 61/11: Boka som tekstmaskin

Filed under: 1bib, filosofi, litteratur — plinius @ 6:39 pm

Bøker består av ord.

Ordene inngår i setninger. Setningene grupperes i paragrafer. Paragrafene samles i større avsnitt.

Bildet: Judith Butler

Det som skiller avsnittene fra hverandre, er de indre sammenhenger. Når vi går fra et avsnitt til det neste, starter en ny tematikk, fortelling eller argumentasjonsrekke. Avsnittene kan kombineres i større enheter – kapitler – ofte med hver sin overskrift. Summen av kapitlene er en bok.

Setninger, paragrafer, avsnitt og kapitler er punktueringer på ulike nivåer. De uttrykker små og store brudd i tekstens løpende strøm.

En bok er en retorisk struktur. Den henvender seg til leseren med verbale virkemidler. I denne bloggposten prøver jeg ut en enkel retorisk analyse av en artikkelsamling om Bourdieu.

Tittel, åpning, sluttord

Metoden er minimalistisk. For å undersøke hvordan forfatteren henvender seg til leseren, ser jeg nøye på tre tekstbiter: på tittelen, på de aller første og på de aller siste setningene i hvert kapittel. Jeg regner med at dette er de viktigste posisjonene i teksten.

  • Tittelen skal lokke leseren til å smake på teksten.
  • Åpningen viser hvordan forfatteren håndterer stoffet og pennen.
  • Avslutningen viser (i beste fall) hvor langt hun kommer i sin analyse.

Bevisste skribenter bruker mye tid på å tittelen, åpningen og avslutningen.

Ulike tekster har ulike målsettinger. En diskusjon av et enkelt begrep er noe annet enn en sammenlikning av to filosofer. Et slentrende filosofisk essay må leses på en annen måte enn en sammensveiset kjede av argumenter. Som oftest beskriver faglige forfattere sin hensikt med å skrive. Det gjør det lettere for leseren å tolke teksten.  Hvis målsettingen ikke ligger i selve åpningen, siterer jeg et par setninger.

Dette er en praktisk øvelse. Poenget er å stoppe opp ved noen korte tekstbiter som vi ellers bare raser forbi. I beste fall kan øvelsen gjøre meg selv og andre mer oppmerksomme på typiske (eller personlige) skrivemåter i nyere filosofi. I verste fall ender jeg opp med en hendig sitatsamling og litt ekstra skrivetrening.

Note

For meg er denne øvelsen relevant for bibliotekfeltet på tre måter.

For det første er Bourdieu en av de mest siterte forfatterne blant de som skriver om bibliotek innenfor mer akademiske sjangre, som fagartikler, mastergradsoppgaver og doktoravhandlinger. For det andre bidrar nettets utvikling, både praktisk og teoretisk, til en gradvis oppløsning eller dekonstruksjon av boka som gjenstand og begrep. Det at boka er en konstruert størrelse blir mer synlig. Boka er en tekstmaskin.

Tekstmaskinen består av deler som må settes sammen – og helst justeres i forhold til hverandre. Denne våren er jeg med på to bokprosjekter, bibliotekutdanningens jubileumsbok og 1bib-programmets digitale Lære.Verk. Som medforfatter og -redaktør opplever jeg denne prosessen fra innsiden. Dermed blir det, som et tredje moment, fristende å undersøke hvordan bøker kan tas fra hverandre.

Judith Butler

Det første eksempelet er Judith Butlers artikkel «Performativity’s social magic».

Judith Butler, forteller Wikipedia, er en amerikansk sosiolog, filosof og kjønnsforsker. Hun er professor i retorikk og sammenlignende litteraturvitenskap ved European Graduate School og University of California, Berkeley. Den norske Wikipedia-artikkelen er på fattige tre linjer (dagens dato). Den engelske er på godt over hundre. Butler skriver:

Oppstart

The work of Pierre Bourdieu has become important to a number of intellectual inquiries across the social sciences and the humanities as much for its interdisciplinary range as for the theorization of social and linguistic practice that it offers. Clearly informed by a Marxian conception of class, although reformulated in less substantializing terms, Bourdieu’s work offers a reading of social practice that reintroduces the market as the context of social power, and argues that social power is not fully reducible to the social practices they condition and inform.

Hun er også kjent for å skrive ganske innfløkt, slik sitatet viser. I 1999 fikk hun en «pris» for årets mest uforståelige setning (se Vedlegg). Her prøver jeg meg på en fri oversettelse og tolkning:

Pierre Bourdieus arbeid har blitt viktig i mange faglige diskusjoner i samfunnsfag og humaniora. Det skyldes både hans faglige bredde og hans teorier om sosial og språklig praksis. Bourdieu er tydelig påvirket marxismens klassebegrep, men har en friere forståelse av sosiale grupperinger. Bourdieu legger vekt på markedet som arena for utøvelse av sosial makt. Da tenker han ikke bare på markedet i økonomisk forstand, men på mere generelle utvekslings- og bytteforhold – f.eks. kjønnsmarkedet. Han sier at makt er noe mer enn summen av de sosiale praksisene som påvirkes av maktforholdene.

Målsetting

Bourdieu’s work thus gives rise to two interrelated questions which will form the focus of this essay: (1) can the “generative” dimension of the habitus be thought in relation  to the efficaviousness of the illocutionary performative speech act?, (2) can the social and linguistic dimensions of performative speech be strictly separated if the body becomes the site of their convergence and productivity?

In other words, once the body is established as a site for the working through of performative force, i.e. as the site where performative commands are received, inscribed, carried out, or resisted, can the social and linguistic dimernsions that Bourdieu insists on keeping theoretically separate, be separated at all in practice?

Min versjon

Dette essayet tar opp to spørsmål som henger nær sammen:

  1. Bourdieu forutsetter at habitus styrer eller genererer handlinger. Hvordan henger dette sammen med språkhandlingenes mulighet til å forandre ting i verden?
  2. Kan den sosiale og den språklige siden av språkhandlinger holdes fra hverandre dersom vi knytter begge aspekter til kroppen og det kroppslige?

Jeg forutsetter at kroppen er definert som det stedet der «den utøvende makt» befinner seg. Det er «kroppen» som får beskjed om å handle. Det er her påbud og oppfordringer blir mottatt, registrert, utført eller avvist. Bourdieu vil holde språket og det sosiale atskilt. Men er det praktisk mulig når kroppen forener dem?

Avslutning

How would one distinguish – in practice – between the social and the linguistic on the occasion of that ritual of social inauguration and maintenance by which a subject is alerted to its “place” through the name it is called or a subject is formed through the name that it understoods itself to be called without there having been an official call?

If the habitus is both formed and forming, and if such interpellations are central both to that formation and its formative effects, then social interpellations will be performatives on the order of habitus, and their effects will be neither linguistic nor social, but undistinguishably – and forcefully – both.

Min versjon

Den som snakker til en annen person setter personen «på plass» gjennom tiltalen: goddag fru Olsen; hei der!, hola, gringo!, pappa!, Petter!,  din slubbert!, søta!

Mennesker kan også ta til seg slike betegnelser selv om de ikke har blitt formulert rett ut: bastard, feiging, herre, masekopp. Det å navngi den andre er et sosialt rituale. Det definerer og opprettholder en bestemt relasjon. Men hvordan skal vi skille det sosiale fra det språklige i slike situasjoner?

Habitus er formet av verden og former den samtidig. Hvis tiltaleformer står sentrale i begge disse prosessene, må vi kunne si at det å henvende seg sosialt har en utøvende eller skapende makt på linje med habitus. Virkningene av tiltalen er hverken språklige eller sosiale, men begge deler – i en kraftfull og uløselig enhet.

Kilde

  • Judith Butler. «Performativity’s social magic» i Richard Shustermann, Richard (ed.). Bourdieu. A critical reader. London: Blackwell, 1999. S. 113-128.

Kommentar
Butler er en av verdens mest siterte filosofer. Hun var den yngste personen på ISIs oversikt over verdens mest siterte forfattere i 2007. Hun ligger som nummer fire blant de som er født etter 1930. Bourdieu, Derrida og Giddens topper listen. Deretter kommer Butler og Latour (som er den nest yngste).

  1. Pierre Bourdieu (1930-2002) – sosiologi – 2,465 siteringer
  2. Jacques Derrida (1930-2004) – filosofi – 1,874
  3. Anthony Giddens (1938- ) – sosiologi – 1,303
  4. Judith Butler (1956- ) – filosofi –  960
  5. Bruno Latour (1947- ) – sosiologi, antropologi – 944

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

«Vinnersetningen» lød:

The move from a structuralist account in which capital is understood to structure social relations in relatively homologous ways to a view of hegemony in which power relations are subject to repetition, convergence, and rearticulation brought the question of temporality into the thinking of structure, and marked a shift from a form of Althusserian theory that takes structural totalities as theoretical objects to one in which the insights into the contingent possibility of structure inaugurate a renewed conception of hegemony as bound up with the contingent sites and strategies of the rearticulation of power.

Butler protesterte mot «utnevnelsen».

In the last few years, a small, culturally conservative academic journal has gained public attention by showcasing difficult sentences written by intellectuals in the academy. The journal, Philosophy and Literature, has offered itself as the arbiter of good prose and accused some of us of bad writing by awarding us «prizes.» (I’m still waiting for my check!)

The targets, however, have been restricted to scholars on the left whose work focuses on topics like sexuality, race, nationalism and the workings of capitalism — a point the news media ignored. Still, the whole exercise hints at a serious question about the relation of language and politics: why are some of the most trenchant social criticisms often expressed through difficult and demanding language?

No doubt, scholars in the humanities should be able to clarify how their work informs and illuminates everyday life. Equally, however, such scholars are obliged to question common sense, interrogate its tacit presumptions and provoke new ways of looking at a familiar world.

Judith Butler, «A ‘Bad’ Writer Bites BackThe New York Times, 20 March 1999.

Her skriver hun klart og tydelig. Men jeg aksepterer ikke hennes tese: at dyptgripende samfunnskritikk skal være tvunget til å bruke et vanskelig og krevende språk. Her er jeg på linje med Stanley Kurtz:

Judith Butler’s work reveals to the cognoscenti an intelligence of great power. But that’s the problem. You’ve got to be on the inside to make sense of what she says.

Ms. Butler argues that her unconventional prose helps to change society by undermining its common sense. It would be more accurate to say that her difficult prose helps to forge an academic subculture whose own common sense is impervious to change by outsiders.

Stanley, Kurtz (24 March 1999). «‘Bad Writing’ Has No Defense». The New York Times.

Det oppstyltede akademiske språket som preger mye post-moderne debatt har jeg lite sans for. Den intelligente tåketalen er den verste. De tomme tønnene kan jeg hoppe over. Men de som har noe i tønna, og gjemmer det i tåkeheimen, ødsler med leserens kostbare tid. Jeg vet at det koster å skrive klart. Men det er bedre at forfatteren bruker tid på å klargjøre hva hun mener, enn at tusen lesere må kjempe med tåka hver for seg.

UiO-kurs høsten 2008

Genealogi fra Friedrich Nietzsche til Judith Butler – Feministisk filosofi & genealogi som kritisk metode

Emnet tar utgangspunkt i Friedrich Nietzsches verk Moralens genealogi, og søker 1) å få et grep om genealogi som kritisk metode innen filosofien generelt og 2) innen feministisk filosofi spesielt. Nietzsche tenkning er på mange måter en forutsetning for mye av den senere tids feministiske filosofi, ikke minst for Luce Irigaray og Judith Butler.
Målet er å få en forståelse av hva det er Judith Butler mener når hun i Gender Trouble snakker om ”a feminist genealogy of the category of women”.

Hva lærer du?

Du får en grunnleggende forståelse av hva genealogi som kritisk filosofisk metode er for noe, samtidig som du får en innføring i noen av de mest sentrale tekstene innen samtidens feministiske filosofi.

Kilde: FIL4010

Emnekoden FIL4010 brukes for å kunne tilby seminarer ut over det ordinære emnetilbudet på masterprogrammet i filosofi. Innhold, undervisningsform og vurderingsform vil variere fra semester til semester.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: