Plinius

torsdag, april 14, 2011

P 62/11: Mer om Bourdieu

Filed under: 1bib, filosofi — plinius @ 1:56 pm

Kan vi ha et vitenskapelig forhold til vår egen eksistens?

Det er dette spørsmålet Hubert Dreyfus and Paul Rabinow stiller i sitt bidrag til samlingen om Bourdieu:  – Can there be a science of existential structure and social meaning?

Oppstart

Pierre Bourdieu has developed one of the most analytically powerful and heuristically promising approaches to human reality on the current scene. As opposed to the other two plausible living contenders, Jürgen Habermas and Jacques Derrida, Bourdieu has continued and enriched the line of modern thought that runs from Durkheim and Weber through Heidegger to Merleau-Ponty and Foucault.

Her er åpenbart store ting på gang.

Dreyfus og Rabinow skisserer en arena (the current scene) der moderne filosofer kjemper om retten til å definere eller begrepsfeste hva livet (human reality) i bunn og grunn dreier seg om. Verden skjelver i sine grunnvoller. Hvem har rett?

Unlike Habermas, who is seeking universal, rational, procedural norms based on speech acts which, though empty, would ground evaluations of all human action, and unlike Derrida, who, also prioritizing language, sees all human reality as ungrounded and pushes us towards the recognition and furthering of multiplicity and instability for their own sake, Bourdieu, through an analysis of the prelinguistic, embodied structures that give stability and intelligibility of human action, provides an account both of the universal structures of human being and of the contingent practices that sustain, perpetuate, and modify these structures.

De plasserer Bourdieu på førsteplassen, rett foran Foucault og Habermas. I motsetning til konkurrentene, sier de to, er Bourdieu den rette arvtakeren i kongerekken som starter med Durkheim og Weber, overtas av Heidegger og fortsetter med Merleau-Ponty og Foucault. Bourdieu er hverken en språkforankret rasjonalist som Habermas eller en radikal dekonstruktivist a la Derrida. Han skriver en fortelling (provides an account) som fanger inn selve grunnlaget for det å være menneske. Samtidig beskriver han alle de tilfeldige praksisene som dunker og dytter i strukturene – samtidig som de opprettholder dem.

Avslutning

Bourdieu’s fruitful research program based on the ontology of Merleau-Ponty would in no way be compromised if he, like Heidegger, abandoned the claim to be speaking from a uniquely authentic position. But he would then be obliged to admit that his Wissenschaft belongs not among the natural sciences but among the human ones.

Kommentar

Som leser blir jeg stadig forundret over språket mange filosofiske forfattere velger. De skriver i vei som om verden står og faller med deres konklusjoner. Det er greit og beundringsverdig å gløde for et fag. Men det betyr jo ikke at folk flest går rundt og gløder. Andedammen er omgitt av andre andedammer. Alle tror på sin egen viktighet. Hvis deltakerne kunne se seg selv med et indre og et ytre blikk på samme tid, ville det bli lettere å snakke sammen på tvers av dammene.

Om Oppstart

Når det gjelder filosofien, skal jeg ikke uttale meg om Derrida. Han er så himla tung å lese. Men vurderingen av Habermas aksepterer jeg ikke. Han er på sin måte like dypt forankret i Durkheim, Weber og Heidegger. I Theorie des kommunikativen Handelns siterer Habermas åtte bøker av Durkheim og ti av Weber. Og han har selvsagt et inngående kjennskap til Heidegger.

Når D&R trekker fram de språklig-rasjonelle sidene hos Habermas, skaper de en kunstig kontrast til Bourdieu. Habermas bruker ikke begrepet habitus. Men han har dyp forståelse for dobbeltheten i alle menneskers handlinger. Vi er både fri og forutbestemt.

Det er nok å nevne hans inngående kjennskap til biologiske, historiske og personlige utviklingsprosesser – hos forfattere som Marx, Darwin, Mead, Piaget og Kohlberg. Habermas kaller dem også læringsprosesser. Det som skiller de to er ikke forståelsen av menneskets lodd, men at Bourdieu retter søkelyset mot ytre og indre bindinger (makt og habitus), mens Habermas konsentrerer seg om å utnytte sprekkene de åpne rommene i begge systemer: det ytre og det indre. Bourdieus tro på den vitenskapelige, og Habermas sin tro på den borgerlige offentlighet, har samme rot.

Om Avslutning

Forfatterne påstår at Bourdieu snakker fra en enestående autentisk situasjon. Slik ser det ikke ut for meg. Bourdieu undergraver heller de som «eier sannheten», ved å beskrive hvilke posisjoner de har og hvilke strategier de velger innenfor sitt sosiale felt.

Jeg kan heller ikke se at Bourdieu betrakter sin egen vitenskapelige virksomhet (Wissenschaft) som en naturvitenskap. I Science de la science et reflexivite beskriver han seg selv som sosiolog. Han bruker sin sosiologi til å relativisere vitenskapen som institusjon – og aksepterer som en selvfølge at lyskasteren også kan rettes mot hans egen sosiologiske virksomhet.

  • I stedet for å frykte denne speil- (eller bumerang)effekten, som oppstår når jeg velger å analysere vitenskapen, ønsker jeg å eksponere meg selv, og alle som skriver om den sosiale verden, for en generalisert refleksivitet.
    • (s. 15, min oversettelse)

Ressurser

  • Can there be a science of existential structure and social meaning?
    • Shustermann, Richard (ed.). Bourdieu. A critical reader. London: Blackwell, 1999. S. 84-112
  • Paul Rabinow (Wp)
  • Hubert Dreyfus (Wp)

Plinius

VEDLEGG

Målsetting

We would like to show here:

  1. That Bourdieu implicitly operates with two different methods and two different vocabularies when dealing with one or the other of the domains have distinguished;
    • [the ontological structure versus the meaning of human being]
  2. that as soon as the distinction of domains is made explicit, we can see the appropriatenes of Bourdieu’s objective approach to the study of everyday realities, but without further argument there is as yet no reason to believe that the same method can be fruitfully applied to the study of the meaning of human being – if there is any:
  3. that the attempt to give a scientific account of the truth of human being leads to what seems to be difficult methodological problems; and
  4. that methodological caution would suggest that we stick to the phenomenological evidence that different societies have had different cultural understandings of what human life is all about, that our culture has had a whole series of such understandings, and that we are situated in the middle.

Om Målsetting

Jeg har lest artikkelen nøye. Jeg synes forfatterne tar grunnleggende feil.

Bourdieu er generelt skeptisk, spørrende og reflekterende – også når han skriver om seg selv og sine faglige omgivelser. Det gjør han ofte. Rabinow og Dreyfus velger derimot utenfrablikket – en tradisjonell akademisk positur. De er ikke til stede i sin egen tekst. Dette fører ingen samtale, men kommer med en serie spekulasjoner. Bourdieu selv kommer ikke til orde.

Artikkelen påstår at Bourdieu, uten å si det åpent, opererer med to ulike metoder og vokabularer. Forfatterne aksepterer den første (ontologiske) og kritiserer den andre tilnærmingen. Men dette dype skillet mellom domener hos Bourdieu virker som noe de selv har diktet opp.

Bourdieu har ikke ambisjoner om å gi en vitenskapelig beskrivelse av menneskets væren (being). Kritikken treffer ikke målet: det finnes ingen skive de kan skyte opp.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: