Plinius

tirsdag, mai 3, 2011

P 69/11: For et styr!

Filed under: 1bib, forskning — plinius @ 10:28 am

Makt er alltid viktig.

Overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn gjør makten mindre synlig. Velferdsstaten førte til at de ytre tegnene på makt og kontroll ble tonet ned. Klesdrakt, språkføring og konsum viser i mindre grad hvem som er hvem. Men de sentrale konfliktene i arbeidsliv og politikk dreier seg fortsatt om hvem som bestemmer. Alle vil styre og ingen vil bli styrt. Det er bare styringsformene som forandrer seg.

Fagerberg-utvalgets ferske rapport dreier seg om styring i forskningsfeltet. Åmås har kommentert (Aftenposten Kultur, 3. mai, s. 7.):

  • Både de gamle og de nye universitetene er bedre enn høyskolene i antall siteringer målt etter summene investert i forskning.
  • Når det gjelder publisering, er det imidlertid høyskolene som gjør det best.

Åmås nevner det

  • lett tabuiserte problemet med svære forskjeller mellom aktive og passive forskere:
  • Mange publiserer i årevis lite eller ingenting, mens forskjellene i belønning er forsvinnende små.
  • Flertallet i utvalget vil derfor sette av 140 millioner kroner pr. år spesielt aktive enkeltforskere.

Maktkamp

Både rapporten og kommentaren avspeiler en ny økonomisk virkelighet.

Forskningsfeltet får politisk oppmerksomhet fordi den nye globale økonomien er avhengig av forskning.  Det betyr i klartekst at det er den økonomisk relevante forskningen myndighetene ønsker å fremme. Men her kommer de i konflikt med forskersamfunnet. Med noen få unntak ønsker ikke forskerne å behandles som underleverandører til norsk kunnskapsøkonomi. De vil styre seg selv, ut fra kriterier de selv kontrollerer.

Innenfor det norske forskningsfeltet foregår det altså en klassisk maktkamp mellom forvaltningen og forskerne. Den kommer til syne som en spenning mellom økonomiske og akademiske verdiskalaer.

Konflikten mellom skalaer fører til diskusjoner

  1. om hvordan kunnskapsproduksjonen skal måles
  2. om hvordan de observerte resultatene skal tolkes, og
  3. om hvilke praktiske konsekvenser resultatene skal få

Hittil har FoU-produksjonen i universiteter og høyskoler blitt målt gjennom publiseringstall. Jo flere artikler, jo flere publiseringspoeng. Jo flere poeng, jo mer penger. Det betyr, sier Åmås, at «de sistnevnte pøser ut forskning som får små følger».

  • I 2010 ble om lag 1,4 mrd. kroner fordelt i den resultatbaserte omfordelingen (RBO) ….
  • I 2010 var satsene 337 400 kroner per doktorgradskandidat, 1 870 kroner per 1000 EU-kroner, 138 kroner per 1000 kroner fra Forskningsrådet og 36 200 kroner per publiseringspoeng.

Publiser og sitér

Jeg kan alltids finne et perifert tidsskrift som vil akseptere en hurtig sammensnekret artikkel. Jeg har lest mange slike – og selv skrevet et par. Men slike venstrehåndsprodukter vil i liten grad bli sitert. Finner jeg ikke et tidsskrift, kan jeg starte et. Tellekantsystemet oppmuntrer til triviell masseproduksjon, slik også myndighetene har begynt å innse.

Sitering er et alternativ til publisering. Siteringsindikatorer gir et bedre bilde av forskningens betydning enn det publiseringspoengene gjør. Fagerberg-utvalget har derfor trukket inn en alternativ indikator, nemlig siteringsfrekvensen. Denne indikatoren er langt mer etablert i bibliometrisk og vitenskapsteoretisk forskning.

Det er, stort sett, de viktigste artiklene som blir mest sitert. Men her er det fortsatt fagfolkene som vurderer seg selv. Siteringshyppighet angir akademisk, ikke økonomisk verdi.

Innenfor forskningsfeltet representerer universitetene den dominerende og høyskolene den dominerte fraksjon (Bourdieu). Vi kan også si forskningens overklasse og underklasse.   Siteringsindikatoren fungerer best for universitetene, som henvender seg til etablerte nettverk av forskere og faglige forfattere. Publiseringsindikatoren fungerer best for høyskolene, som mangler en akademisk leserkrets.

Siden våre fag er praktiske, vil vi heller aldri få en slik leserkrets. Bibliotekarer leser ikke akademisk forskningslitteratur (Nordentoft, 2010).

Skal den økonomiske, eller rett og slett praktiske, verdien av forskningsprosjekter måles, må vi forlate det debatterende akademi og undersøke hva som skjer i det produserende arbeidsliv. Det ønsker hverken de gamle eller de nyetablerte forskningsmiljøene å gjøre. Da må de forlate sine kontorer og seminarrom – og arbeide tett mot det strevsomme produksjonslivet, i vrede, kamp og kjærlighet. Huff og huff!

  • Norge gjør det gjennomgående dårlig på indikatorer som viser innovative bedrifters samarbeid med universiteter og høyskoler, offentlige forskningsinstitutter og private konsulenter, kommersielle laboratorier og FoU-aktører (s. 126)
  • Finland er det landet der innovative bedrifter i suverent størst grad samarbeider med universiteter og høyskoler (s. 127)

Bibliotekfeltet

Når det gjelder forholdet mellom forskning og praksis i vårt eget felt, nøyer jeg meg med å sitere en fersk dansk artikkel. Den bygger på intervjuer med seks danske bibliotekledere.

  • Grundlæggende foregår der ikke nogen systematisk evidensbasering af folkebibliotekernes praksis i forhold til innovationer.
  • I den udstrækning, bibliotekerne er blevet gjort opmærksomme på, at der forelå relevant forskning, som de kunne bruge, ville de gerne benytte den, men overordnet er innovation noget meget praksisnært og ikke-dokumenteret.
  • Der er tydeligvis en bevidsthed om, at bibliotekerne givet ser forbi noget, og at der på nogle felter helt oplagt er forskning, der kunne benyttes.
  • En af barriererne for at benytte forskningsresultater er dårlig tid. Man er således ikke uvidende om forskningens betydning.
  • Litteraturen menes dog ikke at flytte alverden, og i den forbindelse nævnes det, at tidsskriftet Dansk Biblioteksforskning er blevet for langhåret for de fleste.

Ressurser

Plinius

VEDLEGG

– Jeg hadde forventet meg noe mer dyptgående analyser bak forslaget om økte bevilgninger. Utvalget kommer blant annet med få forslag til omprioriteringer av dagens forskningsmidler. Som ansvarlig fagstatsråd for forskning hadde jeg sett fram til flere råd om det er endringer som kan gjøres slik at den samfunnsmessige nytten av forskning kan bli enda bedre, sier Tora Aasland.

Kunnskapsdepartementet 2. mai

Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo mener det er mye godt i tiltakene som foreslås.

–Men utvalget har fått et ekstremt vanskelig mandat. Når man ser på resultater i form av publiseringspoeng og siteringer, sier det mest om forskersamfunnets bruk av forskningen, det gir ikke et større bilde av samfunnets nytte av forskningen. Norsk forskning og utvikling har vært avgjørende for at vi i dag kan utnytte oljefeltene optimalt, og for at eksport av olje- og gassteknologi er blitt en av våre største næringer. Og norsk forskning og innovasjon lå til grunn for vår kunstgjødselsindustri og vårt lakseoppdrett.

Når man skal se på de samfunnsøkonomiske konsekvensene av forskning, er det slike resultater man må se på, sier rektoren

Trenger mer kunnskap

Utvalgsleder Jan Fagerberg sier seg enig i at den brede samfunnsnytten ikke er målt med dette.

–Forskersamfunnets nytte av forskningen er helt essensielt, som bidrag til kunnskapsutviklingen i samfunnet. Men det stemmer at en god del av oppgaven med å se på forskningens samfunnsbetydning, krever et mye større utviklingsarbeid enn dette utvalget har vært i stand til. Det foreligger ikke nok data i dag, de må produseres.

Derfor har vi også foreslått et eget forskningsprogram for å se på forskningens samfunnseffekt, sier Fagerberg.

Aftenposten, 3. mai 2011

Professor i tekstvitenskap Kjell Lars Berge ved Universitetet i Oslo mener mandatet til Fagerbergutvalget er et uttrykk for manglende debatt om verdivalg i norsk forskning.

– Regjeringen og forskningsministeren er ikke i stand til å ta en debatt om intellektuelle og politiske verdivalg for norsk forskning, men vil i stedet måle ressurser og produktivitet, sier Berge. Han påviser en snever produksjonstenkning bak Fagerbergutvalgets mandat:

– Det er vanskelig å se hva som er politikken utover de internasjonale forpliktelser i Bologna-erklæringen, som går ut på statenes konkurransekraft og kunnskapsøkonomi. Begrunnelsen er på mange måter legitim, problemet er å forene den med en modell for universitetet som intellektuell arena. Vi kan ikke operere med produksjonstenkning på fag som for eksempel filosofi eller idéhistorie, som har en helt annen logikk, sier Berge.

***

Forsker Gunnar Sivertsen i Nifu tar til orde for å vurdere hvor godt den enkelte institusjon ute i samfunnet tar i bruk ny forskning – ikke bare måle hva forskerne «produserer» av resultater.

– Utvalget er bedt om å si noe om bruken av forskningsresultater ute i samfunnet. Men de ser på om det er mulig å måle dette som en aktivitet inne i forskningen. Dette er noe alle land prøver på, men som ikke er lett å få til, sier Sivertsen. Han er selv arkitekten bak tellekantsystemet for vitenskapelig publisering, men han råder Fagerberg til å bruke en annen metode.

– Mitt råd er å sette i gang et utviklingsprosjekt på metode for å kunne innhente opplysninger om hvordan og i hvor stor utstrekning norske bedrifter, offentlig forvaltning og institusjoner faktisk bruker resultatene fra forskningen, sier Sivertsen. Han viser til at det finnes parallelle metoder innenfor skoleforskningen, hvor det blir stadig vanligere å la skolene teste seg selv på standardprøver.

– Deretter kan de sammenligne seg på tvers, forklarer Sivertsen, som presenterte forslaget for Fagerbergutvalget før jul – foreløpig uten respons.

Forskerforum

NSO mener at en høy kvalitet på forskningen ved universitet og høyskoler er gjensidig avhengig av høy kvalitet i utdanningene. For å sikre en god forskningsbasert undervisning er det derfor viktig at de mest aktive forskerne også formidler sitt arbeid til studentene.

– Vi er bekymret for at de beste og mest aktive forskerne kan ”forske seg fri” fra undervisningen hvis Fagerbergutvalgets forslag blir gjennomført, sier Nymoen.

NSO har også kritisert utvalgets mandat for å utelukkende å fokusere på universitetene og høgskolenes forskningseffektivitet, uten å ta hensyn til utdanningsinstitusjonenes utdanningsansvar.

http://student.no/nytt-fra-nso/fagerberg-truer-utdanningskvaliteten/

6 kommentarer »

  1. Stiller du dei rette spørsmåla her Tord?

    Tenk om Michael Nielsen sine visjonar fekk gjennomslag, då ville nesten alt du snakkar om tilhøyre historiens skraphaug.

    At ikkje fleire ser at debattane mellom departement og forskarar er som ein krangling mellom LP-plate entusiastar og kassettspelar entusiastar i internettets tidsalder. Dvs. problemstillingar som ikkje eksisterar i den verkelege verda.

    Er verkeleg nivået på vår «elite» så lågt? Nokon må snart gi desse folka gratis leilegheiter i Spania og fri bar resten av livet.

    Kva er relevant med Fagerberg-utvalet i konteksten til Cameron Neylon og Michael Nielsen? Sansynlegvis veldig lite.

    Denne videoen av Michael Nielsen serverar heile problemstillinga i eit nøtteskal, anbefalast på det varmaste.
    http://cameronneylon.net/blog/michael-nielsen-the-credit-economy-and-open-science/

    Kommentar av Pål M. Lykkja — tirsdag, mai 3, 2011 @ 1:07 pm

  2. Hei Pål:

    Takk for tips om Nielsen!

    1. Jeg stiller egentlig ikke noen spørsmål.
    2. Det Michael Nielsen ønsker å realisere er utmerket. Jeg støtter det varmt – og prøver å praktisere rask deling av tekst og data (blogger, CC-publisering, Plinius Data).
    3. Nielsens strategi for sosial endring («reinvent discovery») har imidlertid ingen historisk eller samfunnsfaglig forankring. Han beskriver forandring som en sum av individuelle valg – ikke som en kamp mellom allianser, skoler, grupper og interesser.
    4. Du sier «Tenk om». Hva er ditt neste skritt?

    Kommentar av plinius — tirsdag, mai 3, 2011 @ 6:24 pm

  3. Nielsens strategi for sosial endring (“reinvent discovery”) har imidlertid ingen historisk eller samfunnsfaglig forankring.

    Jaudå, det er akkurat det det har, fire hundre år tilbake i tid, hovudlinje innan vitskapeleg tradisjon. Dette er berre versjon 2.0 han beskriv. Sjå:

    http://voxpublica.no/2011/03/dei-digitale-rammevilkara-del-1-det-historiske-grunnlaget/

    http://voxpublica.no/2011/03/dei-digitale-rammevilkara-del-2-fri-kultur-og-kunnskap-er-rastoffet/

    Du sier “Tenk om”. Hva er ditt neste skritt?

    Gjett! Skal koma tilbake til dette.

    Kommentar av Pål — tirsdag, mai 3, 2011 @ 11:15 pm

  4. Hei Pål

    Jeg har lest dobbeltkronikken på Vox Publica. Den er artig, men når jeg sier «forankring», mener jeg nok noe mer historiefaglig. Makrohistorie er noe de fleste historikere holder seg unna – de er dypt skeptiske til Spengler, Sorokin og Toynbee (slik jeg også er). Men jeg synes Jared Diamond («Guns, germs and steel») gjør en glimrende jobb, selv om – eller kanskje fordi – han er antropolog heller enn historiker.

    La meg nevne noen flere bøker og forfattere som illustrasjon på det jeg mener med forankring.

    Da jeg studerte vitenskapsfilosofi for ørten år siden, brukte vi Kuhn og Dijksterhuis («Die Mechanisierung des Weltbildes») som lærebøker. Sarton var den store klassikeren, men alt for omfattende for oss studenter.

    Landes («The Unbound Prometheus») er ypperlig om den industrielle revolusjon. Needham er enestående om «Science and Civilization in China». Mirka Grmek («Western medical thought from antiquity to the middle ages») meget solid. Likeledes Neugebauer om «The exact sciences in antiquity».

    Braudel er ikke vitenskapshistoriker, men har skapt skole gjennom et mye bredere materielt (geografisk, økonomisk) perspektiv.

    Jeg har akkurat lest Gleicks biografi om Isaac Newton – kort, men meget innsiktsfull. Den viser hvor vanskelig det var å komme fram til begrepene vi i dag tar for selvsagte: masse, hastighet, akselerasjon – for ikke å snakke om derivasjon og integrasjon. Kampen om matematisk prioritet mellom Newton og Leibniz har episke dimensjoner …

    Kommentar av plinius — torsdag, mai 5, 2011 @ 7:06 pm

  5. Det faghistoriske grunnlaget er mikrohistorie (Davis 2007) meinar eg, og uansett om mine samanstilling av Davis 2007 og dei andre elementa i artikkelane min kanskje vert litt «makrohistoriske» så er den opne revolusjonen innan akademia ein realitet. Om det var pynt og fjas eller nytteverdien som dreiv denne revolusjonen er det som er omdiskutert på faghistorisk nivå slik eg les Davis 2007. Resultatet var uansett ein revolusjon frå den løynde vitskapskommunikasjonen som gjaldt i middelalderen (sjølv om epoka på mange måtar var ein renessanse på andre måtar).

    http://siepr.stanford.edu/publicationsprofile/143 (ca. 80 sider)

    Difor så meinar eg du tek feil når du skriv: «Nielsens strategi for sosial endring (“reinvent discovery”) har imidlertid ingen historisk eller samfunnsfaglig forankring.» i alle fall viss du meinar med «reinvent discovery» «open science 2.0».

    Eg såg på eit fransk TV-program om utviklinga av vitskapen, og den viste at utviklinga av vitskapen er langt meir eit resultat av tilfeldigheiter (til dømes fossilfunn under Paris) enn rasjonalitetens triumf. Eg meinar at Davis 2007 visar noko liknande, det var ikkje «gode åsikter» men derimot pomp og prakt som låg bak den opne vitskapelege revolusjonen i versjon 1.0. Eg trur ikkje gode åsikter vil føre til at vitskapsfolk set igang «open science» 2.0, men dei som satsar på openheit vil får ein vone setje igang sentrifugalkrefter som gjer at dei trekkjer til seg dei beste.

    Det var slike tankar som gjorde til at MIT ville opne opp forelesningane sine på slutten av 90-talet, og grunnen til at dei køyrer på med dette.

    4-6 mai 2011 var det tiårsjubilieum

    MIT’s Institutional Decision to do OpenCourseWare
    http://conferences.ocwconsortium.org/2011/cambridge/OCWC-Global-2011-Program-Printed.pdf

    Sjå også:
    The Creation of OpenCourseWare at MIT Hal Abelson

    «And very small number of faculty expressed the strongly negative view that OCW would devalue the MIT curriculum, or deprive MIT of revenue opportunities. In the words of one comment:

    The idea that this “Takes the Moral High Ground” is misguided. This initiative takes the wealth of MIT (created by hard work and toil over several generations) and devalues [it] to zero.13

    Overall, however, the faculty reaction was supportive. The discussions culminated in a general presentation at the February faculty meeting, at the end of which, President Vest

    … expressed his personal opinion that MIT should take advantage of this current brief shining moment in which the web is still being used to make information available for free. The trend in higher education, he continued, is shifting towards a model of selling information. MIT could be a disruptive fore by demonstrating the importance of giving information away. He noted that in the 1960s and 70s MIT had a big impact on education, not only from textbooks that were published by the faculty, but also from the course notes, problem sets and other materials our graduates took to other institutions where they used them in their teaching. OCW, he stated, gives us another chance to make such an impact.14»
    http://www.springerlink.com/content/1n61648287674187/fulltext.html

    Kommentar av Pål M. Lykkja — fredag, mai 6, 2011 @ 4:40 pm

  6. Hei Pål

    Takk for fyldig svar.

    Det franske TV-programmet har jeg ikke sett. Men Foucault, som bygger på landets rike vitenskapshistoriske tradisjon, sier noe annet: se Plinius om Foucault på https://plinius.wordpress.com/2009/09/20/foucault-pa-nettet/ – spesielt Vedlegg A.

    Jeg mener nok fortsatt (1) at vitenskapenes utvikling henger tett sammen med annen historisk utvikling, og (2) at disse utviklingsprosessene ikke har en utpreget tilfeldig karakter. Geometriens utvikling i Egypt hadde f.eks. et praktisk (og ikke et tilfeldig) opphav: den sprang ut av behovet for landmåling i områder som ble oversvømmet av Nilen. Bak disse synspunktene ligger en tidlig interesse for, og atskillig tid brukt på, vitenskapshistorie.

    Kampen om vitenskapelig prioritet blir intens nettopp fordi mange nærmer seg samme nye resultater samtidig. Jeg nevnte Newton og Leibniz, men kunne også tatt fram Crick/Watson versus Pauling (som ville fått sin tredje Nobelpris hvis han hadde vært litt raskere ute).

    Kommentar av plinius — fredag, mai 6, 2011 @ 8:43 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: