Plinius

fredag, mai 6, 2011

P 71/11: Uferdige tanker

Filed under: 1bib — plinius @ 9:53 pm

I dag hadde redaksjonen for Lære.Verk møte i Drammen.

Lære.Verk er et felles prosjekt for deltagerne i 1bib-programmet.

Doktorgradsprogrammer pleier å ha felles kurs i teori og metode, der kandidatene gjennomgår teoretiske skoler og metodiske tilnærminger. Den pedagogiske modellen forutsetter at kandidatene selv kan oversette stoffet, dvs. utnytte de generelle kunnskapene innenfor sine egne konkrete sammenhenger.

Vårt program snur dette på hodet. Deltakerne skal erverve relevante ferdigheter og forståelse av teori og metode gjennom felles arbeid med praktisk rettede oppgaver. Disse oppgavene må være krevende nok til at de fører til ny og vesentlig læring.  Deltakerne må delta i produksjonsprosesser som går lenger enn det de allerede mestrer. 

Disse prosessene må ha sterke teoretiske og metodiske komponenter. Kandidatene må ta et nytt skritt i høyden.

Villmarken

Psykologisk innebærer dette å forlate trygge til fordel for (moderat) utrygge områder.  De må bli kjent med de delene av villmarken som ligger rett utenfor kulturlandskapet. For å kunne utvide sine grenser, må deltakerne starte med å overskride grensene. Læringsteoretisk har Vygotsky beskrevet det som et område studenten kan mestre dersom hun får veiledning, men som hun ikke kan håndtere på egen hånd (Zone of Proximal Development – ZPD).

Vi lager ikke et omforent referat fra møtet. Det klassiske møtereferatet er en sjanger som tilhører Gutenbergs galakse. Når hele redaksjonen blogger, blir fortellingene om møtet formidlet i flere uavhengige kanaler. Det er ingen grunn til å legge en autorisert versjon på toppen.

Det eneste vi trenger å enes om, er avtalene – dvs. de forpliktende språkhandlingene – som ble gjort mot slutten av møtet. Akkurat de er veldig viktige, overmåte hemmelige og skal ikke nevnes med et kløyva ord på Plinius. Men når det gjelder lærdommer, overveielser, prinsipper og spillopper, er det fritt fram. Ytringsfriheten er til for å brukes.

Tankene er frie

Jeg ble inspirert av møtet til å sitere noen setninger fra Horkheimer og Adorno (1988, s. 261).

  • At en teoris sannhet er det samme som dens fruktbarhet, er en feiltagelse.
  • [Mange mennesker] misforstår hver eneste ytring som om den skulle være en siste bekjennelse, et påbud eller et tabu.
  • Det tilhører sannheten at man selv er til stede som virksomt subjekt.
  • Du kan lytte til en setning som i og for seg er sann, men du erfarer bare dens sannhet hvis du selv tenker med og videre.
  • Å være uferdig og samtidig vite det, er også et trekk ved denne [prøvende] tenkningen og samtidig ved den tenkningen det lønner seg å holde fast ved inntil døden.

Dette er min oversettelse. Boka finnes på norsk, men jeg har bare den tyske utgaven for hånden.

Opplysningens dialektikk

Etter at nazistene erobret makten i Tyskland, flyktet mange av landets fremste intellektuelle til USA.

En av de sentrale tekstene i moderne filosofi, Opplysningens dialektikk, ble utgitt av Horkheimer og Adorno i New York i 1947. Boka er en samling essays og fragmenter, ikke en filosofisk syntese. Tonen er skarp og melankolsk. Alt håp er ute og vi gir oss ikke.

Den «nymarxistiske» Frankfurterskolen besto av mennesker som levde sin tenkning. De kritiserte falskheten i det borgerlige Tyskland. Men nazismen rammet deres livsgrunnlag, som tyskere, som intellektuelle og som mennesker. De tolket nazismen som bestialiteten bak de borgerlige maskene. De overlevde i USA, men opplevde et samfunn som for dem var like uegentlig som Weimar.

I ettertid er det lett å se at de tok feil. Nye sosiale bevegelser oppsto både i USA og Europa. Historien løper ikke lineært. Horkheimer og Adorno reiste tilbake til Tyskland. Den tredje av de store kulturkritikerne, Herbert Marcuse, ble boende i USA.  Han ble mindre pessimistisk med årene. Det var ikke nye argumenter, men nye historiske erfaringer (studentbevegelsen) som ga ham håp.

Det forringer ikke Dialektik der Aufklärung. Boka er fortsatt et grunnleggende verk. Men når jeg blar meg gjennom sidene i dag, får jeg en følelse av å lese en dobbelt tekst. Stemmene veksler mellom fortid og nåtid. Mange av setningene sitter fortsatt som spyd i veggene. Andre tilhører krigen og årene umiddelbart etterpå, da nazismen lå som en tåke over landskapet. Går det an å skrive dikt etter Auschwitz?

Horkheimer og Adorno tilhørte en dypt skadet generasjon. I Norge levde tyskerhatet. De tyske emigrantene måtte rette hatet mot noe i seg selv. Opplysningens dialektikk er en traumatisert bok.

Avsnittet om tanken (under) viser denne vekslingen.

Der Gedanke

Daß die Wahrheit einer Theorie dasselbe sei wie ihre Fruchtbarkeit, ist freilich ein Irrtum.

Manche Menschen scheinen jedoch das Gegenteil davon anzunehmen. Sie meinen, Theorie habe so wenig nötig, im Denken Anwendung zu finden, daß sie es vielmehr überhaupt ersparen soll.

Sie mißverstehen jede Äußerung im Sinn eines letzten Bekenntnisses, Gebots oder Tabus.

Sie wollen sich der Idee unterwerfen wie einem Gott, oder sie attackieren sie wie einen Götzen. Es fehlt ihnen ihr  gegenüber an Freiheit.

Aber es gehört gerade zur Wahrheit, daß man selbst als tätiges Subjekt dabei ist. Es mag einer Sätze hören, die an sich wahr sind, er erfährt ihre Wahrheit nur, indem er dabei denkt und weiter denkt.

Heutzutage drückt jener Fetischismus sich drastisch aus. Man wird für den Gedanken zur Rechenschaft gezogen, als sei er die Praxis unmittelbar. Nicht bloß das Wort, das die Macht treffen will, sondern auch das Wort, das tastend, experimentierend, mit der Möglichkeit des Irrtums spielend, sich bewegt, ist allein deshalb intolerabel.

Aber: unfertig zu sein und es zu wissen, ist der Zug auch jenes Denkens noch und gerade jenes Denkens, mit dem es sich zu sterben lohnt.

Der Satz, daß die Wahrheit das Ganze sei, erweist sich als dasselbe wie sein Gegensatz, daß sie jeweils nur als Teil existiert.

Die erbärmlichste Entschuldigung, die Intellektuelle für Henker gefunden haben – und sie sind im letzten Jahrzehnt darin nicht müßig gewesen -, die erbärmlichste Entschuldigung ist die, daß der Gedanke des Opfers, für den es ermordet wird, ein Fehler gewesen sei.

Ressurser

  • Horkheimer, Max; Theodor von Adorno. Dialektik der Aufklärung.  Philosophische Fragmente.  Frankfurt am Main: Fischer, 1988. – 275 s.

VEDLEGG

Frankfurter-skolen, betegnelse brukt om samfunnsforskere og filosofer med tilknytning til Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main (grl. 1930), i Hitler-tiden drevet som Institute for Social Research i New York, etter krigen gjenåpnet i Frankfurt.

Frankfurter-skolen legger vekt på systematisk, kritisk analyse av samfunnsfenomener, som søkes identifisert i forhold til den objektive mulighet at det er i samfunnets interesse å frigjøre seg i forhold til dem. Til skolens ledende navn hørte M. Horkheimer, H. Marcuse, T. Adorno og J. Habermas. Skolens betydning for studenturolighetene i slutten av 1960-årene gjorde den allment kjent.

Store Norske Leksikon

Frankfurtskolen vokste frem rundt Institut für Sozialforschung i Frankfurt. Instituttet ble grunnlagt 1923, men det er særlig da Max Horkheimer ble instituttets leder i 1930 at man begynte å snakke om en egen skole.

Den kritiske teori som var sentral for Frankurtskolen tar utgangspunkt i den unge Marx‘ tanker og dennes hegelianske røtter, bl.a. slik disse ble lest av Georg Lukács. Frankfurtskolen har imidlertid ikke noe med den leninist-marxisme som ble utviklet i Sovjet, men er et oppgjør med den borgerlige fornuft.

Da Hitler kom til makten i 1933 måtte alle med tilknytning til Frankfurterskolen forlate landet av politiske grunner. De dro til New York, der instituttet gjenoppsto med tilknytning til Columbia University som International Institute of Social Research. I 1940 ble instituttet splittet opp da Horkheimer, Adorno og Pollock flyttet til California. I 1950 gjenåpnet instituttet i Frankfurt. Fremtredende representanter for Frankfurtskolen var Max Horkheimer, Theodor Adorno og Herbert Marcuse.

Også Jürgen Habermas regnes ofte til skolen. Viktige verker forfattet av Frankfurterskolen var bl.a. Autoritet og familie, 1936, Kritisk teori, 1937, Flukten fra Friheten, 1941, Fornuft og revolusjon, 1941, Behemoth, 1942 og 1944, Opplysningens dialektikk, 1947, Studier i fordommer, 1949, Den autoritære personlighet, 1950, Borgerlig offentlighet, 1962, og Det endimensjonale menneske, 1964.

Wikipedia

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: